Usentimentalt nærvær fra andreårsstudentene

Helt siden 1974 har andreårsstudentene ved Teaterhøgskolen spilt barneteater i Frognerparken. En gledelig 42 år lang tradisjon – ikke minst i en by som Oslo der det ikke finnes et godt etablert barneteater. I den tiden jeg har fulgt dem, har studentene imponert med sitt overskudd og sin spilleglede. Tekst- og regimessig har ikke alle oppsetningene fungert like godt overfor målgruppen, men de unge skuespillernes evne til å skape kontakt med sitt publikum har langt på vei kompensert for eventuelle svakheter.

Forsoning i nestekjærlighet

I år har studentene valgt å presentere en dramatisering av Tor Åge Bringsværds fortelling om den lille sjøormen Ruffen som finner ut at hun må hjelpe kapteinen i spøkelsesskipet Den flyvende hollender. Hollenderen (Olavus Frostad Udbye) er nemlig blitt dømt til å seile alene på de syv hav til evig tid som straff for noe han gjorde for flere hundre år siden.

Det starter med at ensemblet både spiller og synger en vakker sang om «hvor langt man må reise før man ikke finner veien hjem» – en sang som for øvrig også avslutter forestillingen. Så får vi vite at vi nå befinner oss langt ute på havet, på en usynlig øy der sjøormen Ruffen sitter og plasker med halen i vannet. Plutselig dukker Den flyvende hollender opp. Ruffen blir kjent med kapteinens triste skjebne, og til tross for onkel Ludvigs (Leo Magnus de la Nuez) advarsler, bestemmer den lille sjøormen seg for å hjelpe Hollenderen, og svømmer ut på en lang og strabasiøs ferd. Etter å ha snakket med så vel krabber som glassmaneter finner hun først fram til Hummerpresten (Ragnhild Mehling Enoksen), og så til selveste Havdronningen (Kim Jøran Olsen) som bor under Nordpolen. Hun lar seg ikke overtale av Ruffen, uforsonlig nekter hun å tilgi Hollenderen, og Ruffen tror hun har mislyktes. Men for at Hollenderen iallfall skal slippe å være ensom til evig tid, gir Ruffen ham sin fantasivenn, lille Tim, det kjæreste hun eier.

Les også fjorårets anmeldelse av andreårsstudentene: Kaotisk og teksttungt i Frognerparken.

Det får endelig Havdronningen til å skifte standpunkt: «Fordi du viste ham kjærlighet og vennskap, er han nå løst fra forbannelsen. Fra nå av er det fred mellom Den Flyvende Hollender og meg». Hollenderes dystre skjebne blir forvandlet gjennom denne vennskapsgaven. Han slipper fri fra forbannelsen, og Ruffen får tilbake Tim før en lykkelig Hollender finner fred i de dødes land, «en vakker havn med trekkspill og roser». For tilskueren er budskapet klart: Forsoningen ligger i nestekjærlighet og omtanke for andre.

Ekspressivt spill

Jeg har ikke lest boken om Ruffen og den flyvende Hollender, men sceneversjonen er blitt en både spenningsfylt og rørende, men samtidig helt usentimental fortelling. Scenograf Cathrine Schermans mosegrodde grågrønne klipper og artige kostymer bygger opp om illusjonen at hele handlingen utspiller seg i havet der Ruffen svømmer omkring, og ikke minst scenene der spøkelsesskipet seiler høyt oppe på scenen, har en både skummel og magisk stemning. Ensemblet gleder med sitt fysiske nærvær, en fin veksling mellom humor og alvor, og ikke minst en riktig god diksjon. Fra Ragnhild Jørgensen Tysse som sjarmerende sjøorm til Kim S. Olsen som myndig havdronning via en rekke mindre roller skaper alle i ensemblet morsomme og troverdige skikkelser.

Regissør Nils Petter Mørland har i fem år ledet improvisasjonsscenen Det Andre Teatret der Annerledesprosjektet, fire forestillinger om barn som føler seg annerledes, har våget seg på nye barneteaterveier. I samspill med ensemblet har han ansvaret for den velfungerende sceneversjonen av Bringsværds bok, og har sammen med dem utarbeidet den ferdige teksten. I programmet forteller Mørland at han helt siden han var barn har hatt et nært forhold til Ruffen og den flyvende Hollender, og at han fremdeles gripes av bokens «mytiske og dypt menneskelige» stemning. Nettopp denne dimensjonen har han klart å overføre til scenen, uten at den blir overtydelig eller påtrengende – jeg vil heller si at den fungerer som en slags lavmælt etisk forutsetning.

For her er det også nok å more seg over, og selv om de eldre tilskuerne nok vil ha størst sans for eksempel for den absurde replikkvekslingen mellom Vakt 1 og Vakt 2, ledsages dens verbale humor av et ekspressivt spill som vil more de yngre. Ruffen og den flygende Hollender er blitt en familieforestilling med like stor appell til ulike aldersgrupper: En prestasjon som Nils Petter Mørland har all grunn til å være stolt av.

Merknad: Ansvarlig redaktør Gerd Elise Mørland har erklært seg inhabil i forhold til årets sommerteater i Frognerparken. Kristina Ketola Bore har fungert som setteredaktør for anmeldelsen av denne forestillingen.