Utforsker Holocaust i kunst for unge

– Jeg tror man kan skrive om nær sagt hva som helst, sier forfatter Marianne Kaurin. Hun er blant kunstnerne og forskerne som møtes når Norsk barnebokinstitutt inviterer til seminar om «Holocaust som kunst for barn og unge» 30. mars.

Selv bokdebuterte Kaurin i 2012 med Nærmere høst, en ungdomsroman med handling fra andre verdenskrig. Boken følger femten år gamle Ilse gjennom høsten 1942, da hennes familie er blant jødene som deporteres fra Norge. Leseren får innblikk i Ilses møte med krig og motstandskamp, og hvordan det oppleves for en tenåring å bli frarøvet sine nærmeste. Ifølge Kaurin bør forfattere kunne gå detaljert til verks med beskrivelser, også når et dystert og vanskelig tema som Holocaust skildres for en ung målgruppe.

– Men spørsmålet man må stille seg er om dette er nødvendig. Hva gir det historien? spør Kaurin. For henne er det viktig ikke å la detaljerte beskrivelser av grusomme handlinger overskygge andre elementer av historien.

– Når går de detaljerte beskrivelsene av ondskap og grusomheter over til å bli fråtsing? Når blir det spekulativt, når er det på tide å trekke opp grensene? Jeg jobbet mye med å stoppe i tide da jeg skrev boken – «hit, men ikke lenger,» tenkte jeg. Hvis jeg som forfatter maler det grusomme ut, side etter side, så frarøver jeg leseren en viktig del av opplevelsen.

Opplevelse fremfor læring

Med stadig bredere utvalg av kunstneriske fremstillinger av andre verdenskrig, er det ikke nødvendigvis bare gjennom historietimer og faktabøker barn og unge danner seg et bilde av hvordan jødeforfølgelsen og krigen fortonet seg. Kaurin mener skjønnlitteratur og andre uttrykksformer som tar opp tematikken har en annen funksjon enn mer dokumentarisk historieformidling. Likevel blir hun ofte spurt hva hun ønsker at leserne skal lære av boken.

– Da svarer jeg at hvis mitt hovedønske var at leserne skulle lære noe, kunne jeg skrevet en faktatekst om jødeforfølgelsen i Norge. Kunsten og skjønnlitteraturen spiller på helt andre strenger, sier Kaurin. For henne handler det først og fremst ønsker å formidle opplevelsen av disse hendelsene.

– Jeg vil at leseren skal leve seg inn i historien, heie på karakterene eller mislike dem. Kjenne at noe står på spill, og oppleve frykten.

– Krig er vesentlig for barn

Kaurins skildringer av det som kan oppleves som skremmende for unge lesere, ville kanskje ikke ha falt henne like naturlig for noen tiår siden. Mens man tidligere gjerne forsøkte å beskytte barn og unge fra fremstillinger av ondskap i litteraturen, er det i dag stadig mer vanlig å eksponere dem for vanskelige og dystre temaer.

I et intervju med Periskop fra 2015, forklarte barnelitteraturforsker Kjersti Lersbryggen Mørk hvordan fremstillinger av ondskap kan anses som en annen form for beskyttelse – en beskyttelse som tar sikte på å forberede unge lesere på en virkelighet som ikke alltid er like problemfri som deler av barne- og ungdomslitteraturen har vært.

Også Kristin Ørjasæter, direktør for Norsk barnebokinstitutt, er enig i at man ikke lenger er like opptatt av å beskytte barna ved ikke å eksponere dem for ondskap i litteraturen.

– Vi lever i et mediesamfunn hvor overgrepene som skjer mot mennesker rundt oss blir veldig synlige gjennom mediene, slik at vi som jobber med kunst for barn blir opptatt av hvordan det når frem til dem, sier hun.

– Kunsten angår ting som er vesentlige, og krig er vesentlig for barn fordi de eksponeres for det gjennom mediene. Vi kan ikke skjerme dem mot det, men spørsmålet er hvordan de eksponeres for det.

Ørjasæter mener det er mange eksempler på såkalte «happy endings» i barne- og ungdomslitteraturen, der hovedpersonene overlever, til tross for at det ofte er svært usannsynlig i historiene som fortelles.

– Jeg mener nettopp dét er en estetisk utfordring for barnelitteraturen som har skapt ganske mange gode kunstverk. Det er en hindring for forfatteren som man må finne en kunstnerisk løsning på, og det har vært ganske produktivt, sier hun.

Virkelighet som virkemiddel

Spesielt når historiske hendelser ligger til grunn for fiksjonen, kan det være vanskelig å balansere mellom realistiske utfall og ønsket om å redde en hovedperson unge lesere knytter seg til. Når forfatteren finner løsninger som legger til rette for begge deler, kan dét gjøre historiefortellingen bedre, ifølge Ørjasæter.

For Marianne Kaurin var ønsket om å legge fiksjonen så tett opp mot virkeligheten som mulig en av de største utfordringene hun møtte i arbeidet med Nærmere høst.

– Det er vel og bra å være nøye med researchen, men problemet var at teksten etter hvert ble tynget ned av fakta som ikke var spesielt relevant for historien jeg skulle fortelle, sier hun.

– Jeg begynte å spørre meg selv hvem jeg egentlig skrev historien for, og hvorfor jeg drev med denne «briefingen» med historiske fakta da målet var å skrive en ungdomsroman.

For Kaurin er viktig at leseren forstår at historien i boken bygger på virkelige hendelser, og forhåpentligvis får lyst til å utforske temaet videre etter å ha lest den. I løpet av våren skal romanen lanseres på det amerikanske markedet, med et nyskrevet etterord og noen tilpasninger i oversettelsen for et publikum som ikke nødvendigvis har lært om krigen på samme måte som norske lesere.

– Jeg har ikke tenkt at man må ha et visst kunnskapsnivå for å kunne lese boken. Tvert imot tror jeg historien kanskje kan oppleves sterkere om man ikke på forhånd vet så mye om hva som skjedde i Norge høsten 1942, sier Kaurin.

– Ungdom er åpne for alvor

I likhet med Kjersti Lersbryggen Mørk og Kristin Ørjasæter, mener Kaurin det er mye alvor i dagens barne- og ungdomslitteratur. Forfatteren opplever også at det er mye alvor i ungdom hun møter.

– De ønsker å bli eksponert for alvorlige temaer, og har mye på hjertet, sier hun, og legger til at hun selv var veldig åpen for å lese om tunge temaer i sin egen ungdomstid.

– Jeg tror ungdom vet veldig godt at livet ikke alltid er rosenrødt. Hvem er det som tenker tilbake på ungdomstiden som en periode av livet der man virkelig var i vater og livet var harmonisk?