Vårens debutanter: Omsorgssvikt og frigjøring for eldre barn og ungdom

Rør ikke de som sover: Snodig målgruppetenkning

Rør ikke de som sover har unge voksne som målgruppe for sine lesere, ifølge forlaget. Det er ikke mange forfattere i Norge som spesifikt retter seg mot denne målgruppen, og derfor er dette en ekstra spennende debutant. Young Adult-begrepet spenner over litteratur beregnet på lesere mellom 12 og 18, men leses like gjerne av den eldste delen av denne gruppen. Inn mot dette retter Rør ikke de som sover seg. Og der synes jeg den bommer.

For dette er mer som en typisk ungdomsroman å regne. At handlingen foregår etter døden, eller at tidligere begåtte overgrep er viktige bestanddeler i boken, har lite å si – det kan da umulig være dette som gjør at forlaget tenker denne romanen passer best for lesere over 16? Lydhermende ord som «pffffft!» når karakterene setter røyken i halsen er med på å forsterke inntrykket av en bok som retter seg inn mot lesere som ikke har begynt på videregående ennå.

Plotet er interessant: Emmi våkner opp under torva og innser at hun er død. Hun husker ikke hvorfor og må nøste opp i hva som har skjedd. Heldigvis, på sett og vis, fortsetter livet etter døden. Leseren følger Emmis jakt på svar. Lillebo har skapt et interessant underjordisk univers som fint beskriver hvor vanskelig og fint det er å leve.

Bokas styrke ligger disse perspektivene: Kontrasten – og muligheten – i å være død og fortsatt leve, samt hvordan livet på den andre siden griper etter det som var og som man aldri mer kan nå. Etterlivet er et klassisk motiv i spenningslitteraturen. Her har det også fått et sårt islett.

Dette er ikke oss: Fotoapparatet som terapi

Omsorgssvikt er et tema som går på repeat i norsk barne- og ungdomslitteratur. Mange romankarakterer i tenåringsalderen har mye å dekke over, mye å reparere og mye å ordne opp i på hjemmefronten. Og de er ganske alene om oppgaven.

Slik er det også med 14-årige Sanna i Neda Alaeis debutroman Dette er ikke oss. Ett år etter morens død er faren til Sanna tungt deprimert. Det at ingen egentlig tar vare på henne, gjør at Sannas verden rakner. Hun mister sin næreste venninne, men forelsker seg i den nye gutten i klassen – og ham er det naturligvis kamp om.

Med Kent som soundtrack til boken skrus tempoet i språket opp etter hvert som angsten og desperasjonen tar bolig i Sanna. Romanens stadig mer hektiske preg kler ungjentas kamp for å holde hodet over vannet.

Sanna heller i seg traktekaffe til det kjedsommelige, det er ett av flere bilder som ikke fungerer optimalt i denne boken. Men Alaeis grep med å introdusere et fotoapparat som verktøy til å skape frihet, tematisere og fokusere små og store øyeblikk i Sannas liv, er fint gjort. Særlig grepet med et engangskamera Sanna og vennen Yousef bruker, fungerer godt. Både som kontrast til «pics-or-it-didn’t-happen»-tankegangen som er gjeldende i digitale sfærer, men også for å vise ett av kunstens mange frigjørende grep.

Blyanthjerte: Sjarmerende frigjøring

Liv er så snusfornuftig som bare 12-årige jenter kan bli. Når forelskelsen rammer, slår den naturlig nok ned som et lyn i en liten kropp. Blyanthjerte er en sjarmerende fortelling om å utfordre seg selv når noe virkelig gjelder.

Det virker som om forfatterne som har gått forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt griper tak i klare interesser og motiver når de skriver bøkene sine. Dette gir ofte et oppskriftsmessig preg over utgivelsene, som om de er skrevet under grundig veiledning (som flere av dem sikkert er). Som hos Neda Alaei i anmeldelsen over: Fotointeressen og Kent er tydelige motiver i Dette er ikke oss.

Liv i Blyanthjerte er innerst inne en gammel dame med tydelig avgrenset interessefelt: Bestevenninnen var hennes nå avdøde farmor, hennes nærmeste er farmorens badevenninner fra Tøyenbadet, og hun vil helst sitte inne og spille yatzy dersom hun ikke er på biblioteket. Språket hennes er en tanke gammeldags. Frans, som hun er forelsket i, skater. Og vips er hun påmeldt et skatekurs som hun på ingen måte tør å dra på.

Boken er full av lun humor, men kontrastene kan til tider bli påtakelige. Livs kallenavn gitt av mobben i klassen er «Frøken Fyrstekake». Kontrasten mellom rynkete yatzy og beinhard skating er selvsagt stor, men rommet mellom disse kontrastene kunne vært bedre utnyttet. Det at Liv fra starten av boken profilerer seg som gammelmodig gjør kontrasten til skatingen litt rar – om den er aldri så søt.

For Liv og alle andre lesere på terskelen til ungdomsskolen er dette blodig alvor og reell frigjøringskamp. For en voksen sjarmerende lesning og lun humor. Det er lett å humre når man står på den andre siden og faktisk har overlevd ungdomstiden.