Vasker ikke munnen med såpe: Victoria må dø

Foto: Ymer Media / På Film / Øyvind Svanes Lunde

Onde stemoren i Bergen

Søsknene Henrik (Sverre Thornam) og Hedvig (Mille Sophie Rist Dalhaug) ser med skrekk på at faren deres, Nikolai (Morten Svartveit), er blitt en tøffelhelt av dimensjoner. Helt siden Victoria (Ine Marie Wilmann) fra Østlandet flyttet inn og ble en del av livene deres, har hun tatt kontroll over hverdagen i Bergen og bemektiget seg familiens staselige sommerhus.

Victorias hersketeknikker påvirker kostholdsvaner, husregler og barneoppdragelse. Mormors boller må pent vente til etter rekelunsjen, sofaen skal sittes rett og pent i, skjermtiden innskrenkes. Hun er den onde stemoren anno 2024, som spenner opp sin lyse, perfekte tilværelse i sosiale medier og tar regi i alle livsscener («stemor er veldig belastet uttrykk, så da foretrekker vi bonusmamma»).

Hva Victoria fyller dagene med, utover å terrorisere alle rundt seg med endringsforslag og irettesettelser, er en gåte. Ifølge Hedvig jobber hun som «interiør-insta-dritt-influencer». Er det skjulte hensikter bak giftemålet med den naive rikingen Nikolai? Og vil hun lokke ham til * gisp * Oslo?

Jævla drittkjerring

Selvsentrert og høylydt som Victoria er, undervurderer hun barna. For det første kan de svare for seg: Når faren ber dem kle på seg sine beste manerer og vise entusiasme for lunsjen fordi Victoria har «laget reker», freser Hedvig at det ikke er noe som heter å lage reker – de kjøpes og settes ut på bordet. Stemorens autoritære væremåte sammenlignes med tilstandene i fascistiske diktaturer. Når søsknene baksnakker henne, er det uten såpe i munnen. Duoen konkluderer med at Victoria er en «jævla drittkjerring», en slange i barndomsparadiset som må fjernes med makt: «Hun gjør jo livet vårt jævlig. Hvorfor skal hun få leve da?»

Henrik og Hedvig omsetter raskt ord til handling og googler opp leiemordertjenester, men vurderer at det blir for risikabelt å overføre penger til vilt fremmede på nettet. Selve finansieringen er derimot uproblematisk; familieformuen er såpass svær at faren knapt vil merke om noen graver litt i pengebingen. Etter et mislykket forsøk på å overbevise bankfolkene om at de er myndige, velger søsknene å involvere farmoren (Agnete G. Haaland), som heller ikke kan utstå sin nye svigerdatter. Sammen overbeviser de balkanske Carl (Leo Ajkic) – som er i økonomisk trøbbel etter å ha sagt opp drittjobben sin og deretter blitt fucket over av NAV – om å ta kverken på Victoria for en fet dusør.

Norsk barnefilm avanserer

2023 var et usedvanlig bra år for norsk barnefilm, med originalskrevne Dancing Queen (Aurora Langaas Gossé) og romanadaptasjonene Lars er LOL (Eirik Sæter Stordahl) og Hør her’a! (Kaveh Tehrani). Alle tar målgruppen sin på alvor og dropper rengjøring i hjørnene av hensyn til overbeskyttende foreldre og høysensitive barn. I Lars er LOL er de slemme mobberne uforbederlige; Dancing Queen diskuterer kroppspress og fatshaming så direkte at man setter popkornet i halsen.

Filmene har det også til felles at de ikke baserer seg på merkevarer og franchiser. Stadig oftere har jeg fått følelsen av at norske barnefilmer eksisterer fordi de er pengemaskiner: Det er vel ingen som vil påstå at reboots av Snekker- og Skomaker Andersen (multiverse-potensial?) er et resultat av akutt fortellertrang og kunstneriske ambisjoner?

Når barnefilmene lener seg tungt på nostalgi, skapes et inntrykk av å videreformidle viktig norsk kulturarv til nye generasjoner, men egentlig er det bare et simpelt markedsføringstriks: Produksjonsselskapene vet at foreldre og besteforeldres lommebøker tiltrekkes av egne barndomsminnner. Kjernepublikummet filmene egentlig retter seg mot, er naturligvis helt ukjent med Skomakergata (og vil sovne foran skjermen om noen skulle finne på å skru på adventskalenderen på NRK nett-TV), og således å regnes om blindpassasjerer i disse utdaterte, trøttsomme fiksjonsuniversene.

Postmodernistiske trekk

Så det er gledelig å melde at Victoria må dø er ferskvare, og at den tør å utfordre. Filmen er mer inspirert av Coen-brødrenes Fargo (1996) enn klatremus og brillebjørner; regissør og manusforfatter Gunnbjörg Gunnarsdóttir tillater seg drøye, uforutsigbare vendinger hele veien. I norsk barnefilmsammenheng, tror vi må helt tilbake til Lille frk Norge (2003) for noe tilsvarende «ondsinnet».

Apropos Coen, har Victoria må dø noe postmoderne, nittitallsnihilistisk ved seg, i både dialog og estetikk. Gunnarsdóttir dyrker en sommerlig, maritim stil, med anakronistiske innslag. Alle scenene er overbelyste og glinsende, på grensen til kvalmende. Hovedpersonenes kostymer, i etterkrigspasteller og design à la upscale kostskoler (tenk Mickan i den svenske humorserien Solsidan krysset med sadistene i Hanekes Funny Games), gir fiksjonsuniverset en tidløs på-liksom-karakter (Arild Fröhlichs Fatso (2008) må ha stått på referanselisten).

Replikkene refererer ofte til populærkultur, som når Henrik påpeker at Jack i The Shining «bruker krokketkølle når han slåss», og Carl spør om han mener «bokversjonen» (helt riktig) og lurer på om den lille besservisseren ikke «litt for ung for Stephen King?» Og når de to søsknene skal finne en leiemorder, er det med filmklisjeer som utgangspunkt; fulle av fordommer, antar de at Carl sogner til et mafiamiljø, bare fordi han er fra Balkan.

Luksusproblemer

Det mest forbausende med Victoria må dø er imidlertid at den biter seg selv i halen. Stilvalgene understreker hvordan hovedpersonenes kritthvite luksusproblemer dras helt ut av proporsjoner.

Antiheltene Henrik og Hedvig er artige å heie på, men tross alt borskjemte drittunger og manipulerende monstere med et provoserende veslevoksent oppsyn. De unge hovedrolleinnehaverne lykkes til det fulle med sin ironiske, fandenivoldske spillestil, utålelige og inntagende om hverandre – kort sagt har de publikum i sin hule hånd!

Den snobbete, formyndende og passivt aggressive farmoren er en svigerdatters verste mareritt; alltid på utkikk etter andres svakeste punkt, om det så er sviktende kompetanse i ostedisken til den lokale delikatessebutikken, eller uttalelser av franske låneord («det heter croquét, ikke krokket»).

Når vi i tillegg får vite at Victoria er oppvokst med alkoholiserte foreldre, og slett ikke «ved Oslo» slik hun selv hevder, men i dypeste Innlandet (morens dialekt peker i retning Cowboy-Lailas Løiten), får man nesten vondt av henne. Wenche, som moren heter, dukker opp i Victorias forsinkede og beigefargekodede bryllupsfest i siste akt, tørst og sjokkrosakledd, og spilt av ingen ringere enn Anette Hoff (best kjent som fylliken Juni Lunde i Hotel Cæsar, sånn apropos postmodernisme og intertekstualitet)!

Vi skjønner at Victoria er født «middelmådig», tynget av komplekser for sin bakgrunn og med sterkt behov for å kompensere. Ja, med litt godvilje kan man lese henne som et bilde på SoMe-æraens personlighetsutviskende trender og krav til vellykkethet.

Oslo-fobi

Bergens pittoreske, fargerike skjønnhet sveller i bakgrunnen, og det skarres som om det ikke er noen morgendag. Lokalbefolkningens velkjente Oslo-fobi havner i fokus under klimakset når Victoria bestemmer seg for å slippe en bombe i selskapet – og med det forsegle sin dødsdom. Her er den komiske timingen suveren, og Ine Marie Wilmann – som de siste årene er gjort til gråtekone altfor mange ganger, fra Exit til Krigsseileren – får en kjærkommen anledning til å demonstrere sitt fabelaktige register.

Og frykt ikke: Selv om Gunnbjörg Gunnarsdóttir straffer noen av rollefigurene i filmens epilog, er det ingen moral å hente ut av dette. Victoria må dø er utsøkt, skamløs underholdning for hele familien.