Hør Her’a – verdt kinoturen

Til tross for sine svakheter, er Hør Her’a verdt turen på kino fra 15. september.

 

Gulraiz Sharifs roman Hør Her’a ble en stor suksess i 2020. I romanen ble unge og voksne lesere kjent med 15 år gamle Mahmoud, som bor på Oslos østkant med sin norsk-pakistanske familie. Det er både en original, klok og rørende roman om å være født i feil kropp, og om å balansere det å leve i to kulturer, den norske og pakistanske – og ikke minst to ulike forventningssett og verdisett. Gjennom en muntlig og fengende språkføring sjarmerte Sharif store deler av befolkningen. Historien om Mahmoud høstet rosende anmeldelser og Sharif vant flere priser for sin debut som forfatter.  

Fra bok til kino

I høst får det norske folk igjen sjansen til å bli kjent med Mahmoud; denne gangen i kinomørket. I likhet med boken filmen baserer seg på, er også dette en debut for både regissør og hovedrolleinnehaver: Regissør Kaveh Tehrani har tidligere bemerket seg gjennom kortfilmer. Hør Her’a er hans første spillefilm.     

For fritt manus

Det er Nora Landsrød og Erlend Loe som har stått for manuset, men det kan synes som om de tar seg mange friheter fra kildematerialet. Filmatiseringer av bøker blir ofte beskyldt for å holde seg for tett til kilden, slik at filmen mister egenverdi, men i dette tilfelle er det faktisk motsatt. Filmen burde ha lagt seg enda tettere på Sharifs ungdomsroman, for manuset mangler mye av varmen som er å finne i Sharifs formidable og ekte roman.     

Yngre skuespillere stjeler showet  

Mahmoud (Mohammed Ahmed) er femten år, og i sommerferien har han ikke tid til å finne seg selv slik han planla. Der  «hvite» nordmenn soler seg på hytter rundt om i landet, blir Mahmoud hjemme i Oslo, hvor han får onkelen Ji (Asim Chaudry) på besøk fra Pakistan. Faren kjører taxi for å få ting til å gå rundt, mens moren må bruke sommerferien på å lage mat til gjesten de har fått på besøk. Det blir derfor Mahmouds oppgave å passe på onkel Ji, noe han ikke er spesielt begeistret for. Han har tross alt egne ting å tenke på, som forelskelsen i nabojenta (Selma Salim Rafique).  

Lillebror født i feil kropp

Situasjonen blir ikke noe lettere da han får vite at lillebroren Ali (Liza Haider) nå vil bli kalt Alia. At Ali føler han er født i feil kropp er kanskje vanskelig for Mahmoud å forstå, men han er mer redd for hva foreldrene kommer til å si, og ikke minst den konservative onkelen som skal bo hos dem i hele to måneder.   

Sharifs roman er et godt utgangspunkt for film. Med sin rytmiske tone, imponerende komposisjon og aktuelle tematikk åpner det seg mange muligheter for en filmskaper. Og Regissør Kaveh Tehrani har gjort en solid jobb og instruert de yngre skuespillerne godt:  

Å beherske flere roller

Hovedrolleinnhaver Mohammed Ahmed sjarmerer fra start til slutt, og rullerer på de forskjellige sjargongene mellom å være storebror, forelsket, sønn og nevø på troverdig vis – uten noen gang miste karakteren sin. Dette er en imponerende bragd å se hos en ung skuespiller. Også Liza Haider viser seg dyktig, og lar seg ikke hemme av sin unge alder.   

Tatt for mange friheter  

Nora Landsrød og Erlend Loe har dessverre ikke lykkes i overgangen fra roman til film-manus. Filmen mangler en tydelig rytme, og flere av elementene som nettopp gjorde Sharifs bok til en suksess, uteblir fra filmen.

Et særlig savn er scener som tillater publikum å komme tettere på familiedynamikken. Romanen balanserer mellom morsommere partier og sekvenser preget av dypt alvor, men i motsetning til filmatiseringen mister aldri romanen den lekne tonen fremhevet av digresjoner og en energisk språkføring. Innledningsvis prøver filmen på det samme, men den mangler kjærligheten og varmen som ga boken slagkraft. Filmen står i fare for å bli for vulgær i et forsøk på humor.

Dette blir blant annet illustrert i en middagsscene tidlig i filmen. Middagen fremstår karikert, amper og ukomfortabel, med mye underliggende drama, ikke som et festmåltid som Mahmoud beskriver det som i romanen.

Sharif skildrer dessuten i sin bok en varm og kjærlig familie, til tross for både økonomiske og sosiale utfordringer. Ekteskapsproblemene mellom Mahmouds foreldre er i filmen mer fremtredende, og det anspente forholdet mellom Mahmouds mor og onkel er også tilspisset. Det går utover den hjertevarme, såre og ofte morsomme familiedynamikken som man kunne håpe hadde latt seg overføre mer dynamisk til film.

Manusforfatterne har viet mer plass til romanens konflikter enn de mange familiekjære seansene mellom Mahmoud og familien. Den anspente stemningen kler ikke historien like godt, og dramaet er heller ikke tilstrekkelig nok utforsket til at det er rettferdiggjort at det tar så mye plass.  

Viktige temaer

Filmen er likevel høyst aktuell, særlig med tanke på skildringen av Alis ønske om å bli Alia. Det har ennå ikke vært mange barnefilmer som tar opp tematikk relatert til å være født i feil kropp, og enkelte publikummene vil nok oppleve dette som et betent og vanskelig tema – og desto viktigere er det å gi dette plass i populærkulturen.   

I det siste partiet går Hør Her’a gjennom et stilskifte, og filmens kjappe, frekke tone erstattes med en alvorstung stemning. Det kan kanskje bli for mørkt for de yngste i kinosalen, målgruppen filmens første halvtime virker å henvende seg til, men et litt eldre publikum vil kunne få mye ut av filmens mer seriøse partier.  

For kort spilletid  

Det er ikke bare transtematikken som gjør Hør Her’a til en aktuell fortelling. Første halvdel av filmen handler vel så mye om klasseskille og kulturforskjeller. Isteden for å skrive inn en flørt mellom Mahmoud og nabojenta, kunne filmen tematisert Oslos klasseforskjeller ytterligere.   

Onkelens ankomst fører også med seg flere interessante problemstillinger som ville vært spennende å dykke dypere ned i. Forskjellene mellom pakistansk og norsk kultur er mange, og forskjellene har også blitt flere mellom Ji og hans nå norsktalende familie. Onkel Ji er en sår rollefigur å følge, men med en kort spilletid på under 90 minutter blir det litt snaut med tid for en tilstrekkelig utforskning av kulturforskjellene som han kjenner på. Jis ambivalente opplevelse av Norge, hvor han overraskes av kvinner som går lettere kledd, og at man har tid til å vandre i naturen uten spesielt formål er noe av det mest interessante ved filmen. Dette kunne det vært viet flere replikkvekslinger til. 

Siste del svak

Filmen kunne med rette vært et kvarter lenger, og siste delen er svakt strukturert. Det høye energinivået fra filmens første halvdel kunne gjerne ha holdt seg oppe. Det hadde ikke trengt å gå utover det nødvendige alvoret mot slutten. Det blir rett og slett for mange temaer som skal presses inn på kort tid, noe som fører til kjappe nødløsninger og forhastede konklusjoner. Det går først og fremst på kompromiss med en fordypning av familiedynamikken, som ville både gitt dramaet og løsningene en større emosjonell tyngde.  

Ingen dårlig film  

Hør Her’a har mangler, men det er ingen dårlig film. Dersom du har lest boken og har kjennskap til kildematerialet, vil kanskje filmen føles tam, men særlig skuespillerne Mohammed Ahmed og Liza Haider bærer også publikum gjennom filmens svakere partier. Det er dem som gjør dette til en severdig film.   

Kaveh Tehrani viser seg allerede i sin første spillefilm som en robust regissør. Det endelige resultatet tynges dessverre av et utilstrekkelig manus. De varme, rørende hverdagslige scenene glimrer med sitt fravær, men i og med at dette er hans første film, og at regissøren har store sko å fylle etter Gulraiz Sharifs prisvinnende roman, er det lett å tilgi.   

Hør Her’a har mye fint ved seg, til tross for sine mangler, og det er fullt mulig at den treffer målgruppen, altså mer voksende barn og tenåringer. Forhåpentligvis vil det også inspirere enda flere til å lese Sharifs bok, for på nivå med romanen Hør Her’a, er filmen altså ikke.