Vennlig visepop fra steinalder og nåtid

– Hva gjør man ikke for sine barn? er et uslitelig munnhell. Som for de fleste andre foreldre er selvsagt også mitt svar «omtrent hva som helst». Noe jeg derimot ikke med min beste vilje klarer å gjøre for mitt barn, er å pine meg gjennom «Rosa helikopter», den ultrasyntetiske låten fra 2001 av den svenske barneduoen Peaches, som av en eller annen grunn fremdeles spilles på høy rotasjon i norske barnehager anno 2025. Jeg er i det hele tatt ganske oppgitt over at heseblesende, masseprodusert EDM med høyfrekvente dunketrommer og vokal tykt belagt med autotune har fått en nærmest hegemonisk status som barnemusikk med stor B, også for de minste barna. Det forundrer meg at denne substansløse russelåt-estetikken har fått en så naturlig innpass i barns musikkunivers, uten at noen ser ut til å reagere.

Derfor gleder jeg meg i utgangspunktet hver gang nyskrevet musikk for denne målgruppen går i helt andre retninger (for det lages selvsagt også mye bra). To av vinterens nye, norske utgivelser, Steinalderjenta (av og med Trond Helge Bårdsen og Hanne Skaate Fjeldstad) og Papirfly og flaskepost (av og med Sigrun Loe Sparboe) henvender seg begge til barn – fra henholdsvis 2–6 og 4–10 år – i øyehøyde, med akustiske instrumenter, umanipulert vokal og et befriende fravær av krampaktig kulhet.

Langsomt og vennlig

Steinalderjenta er en blanding av lydbok og musikkalbum, der talespor og sanger sammen forteller en historie: Steinalderjenta Yr har våknet i nåtiden etter å ha vært nedfrosset siden – som navnet tilsier – steinalderen. Hun møter jevnaldrende Ea fra vår tid, som er kommet bort fra foreldrene sine på tur i skogen. De stiller hverandre noen spørsmål om hvem de er, hvorfor den andre har så rare klær, og hva slags mat de liker. Etter hvert slår de følge på jakt etter blåbær, før Ea blir trøtt og sovner – og våkner av at moren finner henne. Var alt sammen bare Eas drøm, tro?

Fortellingens premiss er interessant nok, og sangene er mildt fengende uten å være anmassende. Musikken er ofte en type forsiktig visepop, med akustiske instrumenter i et oversiktlig lydbilde. Ingen vet selvsagt hvordan musikk fra steinalderen faktisk høres ut, men her brukes iørefallende fløytemelodier, enkle rytmer på håndtrommer og et Tarzan-aktig rop i bakgrunnen til å skape en gjenkjennelig illusjon om hvordan det kan ha vært. Andre sanger har et litt rockete preg. Og til barneunderholdning å være, går det befriende langsomt. Små, hverdagslige ting, som kan være store nok for barn, får stor plass.

Haltende historiefortelling

Likevel er det vanskelig å få grep om hva som foregår – både hva som faktisk skjer i handlingen, men også hva som står på spill. Jeg må lytte flere ganger for å henge med. Det er heller ingen dramaturgisk kurve, og jeg savner en oppbygning mot det brå vendepunktet til slutt, der mye tyder på at det hele bare var en drøm.

Dette har hovedsakelig med teksten å gjøre. De rene talesnuttene mellom sangene er veldig kortfattede, nøkterne og ofte litt generelt formulerte. De mangler et «det var en gang» eller «nå skal du få høre» – en fortellerstemme som trekker lytteren med, men også flere utfyllende fraser om tid, sted, stemninger og følelser. Det er som om tekstsegmentene bare formidler fakta. Det er likevel ikke nok fakta; det mangler noen ganger informasjon som er vesentlig for å følge handlingen.

Omsider forstår jeg at noe av denne informasjonen finnes i sangene. Problemet er bare at sangene ikke er skrevet på en fortellende måte. De later til å være laget for å kunne fungere uavhengig av historien, i et lukket univers av stiliserte formuleringer, gjentakelser og enderim. Ikke at det er noe galt i det i seg selv; det er en velkjent formel at historien brytes opp med sanger som utbroderer elementer i handlingen snarere enn å drive den videre. Men for at dette skal fungere, må jo all handlingen også fortelles mellom sangene.

Fra konsertforestilling til innspilling

Det er heller ikke all informasjonen som finnes i sangene. Et talesegment begynner for eksempel med denne setningen: «Yr finner ikke spydet sitt noe sted og lurer veldig på hvor det er blitt av». Både formulering og tonefall antyder at dette refererer til og følger opp noe vi allerede har hørt, om at Yr har et spyd, og at hun har mistet det, men når jeg går tilbake og hører igjen, er dette første gang vi hører om noe spyd. Det er også et problem med hvordan teksten leses – fortellerstemmen høres ganske nøytral og lite formidlende ut. Den sungne vokalen er hakket mer påkoblet, men også her er det rom for større uttrykksmessig avveksling og mer innlevelse.

Til sammen gjør alle disse elementene at hele utgivelsen virker litt flat og uengasjerende, på tross av ganske stor variasjon i det musikalske uttrykket på de ulike låtene og det potensielt dramatiske temaet «uforklarlige tidsreiser». Så vidt jeg kan se på utøvernes ulike nettsider og kontoer i sosiale medier, har Steinalderjenta eksistert som konsertforestilling en god stund før dette albumet ble spilt inn. Jeg kan forestille meg at noe av det som mangler her, i noen grad tvinger seg frem i en live-situasjon, og at man ikke helt har tatt høyde for hvor mye direkte kommunikasjon som blir borte i overgangen til en innspilling.

Singer/songwriter for barn

I motsetning til Steinalderjenta er Sparboes Papirfly og flaskepost en ren musikkutgivelse.

For ikke å si rendyrket – musikalsk høres den på mange måter ut som et vanlig popalbum som like gjerne kunne vært for voksne. Til forskjell fra mye annen barnemusikk er den ikke teatral, med fiktive figurer, -steder og -situasjoner, rare stemmer, tull og tøys. Mange av sangene er i en lavmælt og seriøs singer/songwriter-stil preget av akustisk gitar. Andre sanger har piano eller keyboard, el-gitar, trommelyder og enkle rytmeinstrumenter. Melodiene er tilgjengelige og lettbeinte. Produsent Mattias Krohn Nielsen spiller alt selv, får jeg opplyst av plateselskapet, med unntak av Elisabeth Wulfsberg på bassklarinett. På «Sol, kor e du» får Sparboe følge av Arktisk Filharmoni, i et arrangement av Sverre Tollefsen Laupstad, men lydbildet er fremdeles slankt og ukomplisert.

En del av tekstene skrevet i en bekjennende, dagbok-aktig jeg-form, men temaene er tilpasset ting barn kan tenkes å være opptatt av: De handler om godteri, sommerferie, sang, fristelsen til å bryte regler og forventninger om å være lydig og snill, men også alvorligere temaer som ensomhet og utenforskap, et ønske om å passe inn, drømmer om å mestre vanskelige ting.

Fra barnehage til snart tweens

Jeg lurer på hvordan den kontemplative stemningen i brorparten av sangene treffer målgruppen på 4–10 år, særlig det nedre sjiktet. Det å lytte til en jeg-stemme som forsøksvis speiler ens egne følelser og opplevelser, forekommer meg å være en veldig voksen måte å høre på musikk på. Det er også ofte stor avstand mellom tekst og musikk – for eksempel i «Snart», der teksten handler om det ganske tilforlatelige spørsmålet mange barn sikkert stiller seg, om hvor lenge nettopp «snart» er, eller «kor lenge vare bare ei lita stund»? mens den melankolske og gitartunge musikken høres ut som noe hormonelle tenåringer med kjærlighetssorg kunne finne på å låse seg inn på rommet sitt med og sette på repeat. Men det er kanskje midt i blinken for bråmodne tweens? Gitt at de fremdeles har null oversikt over hva voksne mener med «kommer om to sekund»… Jeg får iblant litt følelsen av at temaene i tekstene passer til de yngste, men stil og form kanskje passer bedre for de eldste.

Noe lignende er tilfelle med «Mystifistisk», som beskriver hvordan enkeltsokker, fjernkontroller og puslespillbrikker bare «forsvinner» på mystisk vis i «huset vårt» – en slags oppdatert versjon av «Røvernes letevise» fra Kardemomme by, der Kasper, Jesper og Jonatan hverken kan finne skjorter, bukser eller munnspill. Barnekoret Minores fra Harstad er med og får opp intensiteten i noen partier, men andre deler er så mollstemte at en skulle tro det handlet om tunge dager og grumme skjebner.

Låtene i den muntre og raske enden av spekteret har en mer åpenbar appell til den aktive måten jeg innbiller meg i hvert fall nedre del av målgruppen «bruker» musikk på, som «Syng!» der teksten er formulert som uforbeholdne oppfordringer: «Syng! I lag eller aleina. Syng! Kjenn at de kribler i beinan». Eller «Godterihagen», som bare handler om en hemmelig hage full av all verdens godteri. Her kommer også den upolerte lyden av de ivrige barnestemmene i Minores mer til sin rett.

Generisk langsomt

I det hele tatt savner jeg større innslag av noe upolert – og uforutsigbart. Musikken følger velkjente sjangerkonvensjoner og teksten bringer ingen nye innsikter til torgs om det å være barn. Det er ikke bare EDM som kan være generisk, og utgivelsen er tidvis for strømlinjeformet til å engasjere.

Jeg er glad for alle barneprosjekter som tør sette ned tempoet og droppe nattklubbfaktoren, men i både Papirfly og flaskepost og Steinalderjenta savner jeg følelsen av at noen vil formidle noe vesentlig, noe som ikke kan sies på en annen måte, noe som trenger gjennom mylderet og blir stående.