– Vi kan ikke nå alle

– Hege Haagenrud, du er koreograf og står bak forestillingen Anatomi for nybegynnere som hadde premiere under Showbox-festivalen forrige uke. Hvordan leser du Scenekunst/Periskops anmeldelse av Anatomi? Føler du det du vil si har blitt plukket opp av anmelderen?

– Ja, jeg synes hun har fanget konseptet godt og har forstått hva min intensjon var. Men en ting jeg ellers tenker er ganske tydelig i forestillingen, og som er en av grunnene til at jeg mener at forestillingen passer godt for barn, er det at vi ønsker fremme kritisk tenkning. Like mye som den handler om den forunderlige kroppen, så handler den om å trene seg i å være kritisk til det de voksne sier.

– Kritikeren er i utgangspunktet begeistret, men trekker frem at forestillingen passer bedre for voksne enn for barn. Hva tenker du om det?

– Det har vært kritikken hver gang jeg har hatt premiere på Showbox de siste årene. Vi lager ofte forestillinger som er kritiske til hva en barneforestilling faktisk skal være. Og hver gang er tilbakemeldingen: «Dette er gøy for voksne, men jeg tror kanskje ikke det passer for barn.» Vi gjorde det med Superglad, og med Juryen, begge har turnert etterpå, og jeg mener de har fungert kjempebra for barn.

Anmelderen ønsker glade farger og glade dansere, enkelt sagt. Denne forestillingen er mer mystisk, nedtonet. Men jeg tror også at problemet oppstår når man skriver anmeldelse basert på en visning på Showbox. Det er et voksent publikum. På denne visningen var det nesten 140 voksne og kanskje 10-12 barn. Selvfølgelig vil man oppleve de voksnes respons på forestillingen sterkere. Men vil ikke dermed si at den ikke passer for barn.

Dessuten, vi er jo alle voksne som lager, og vurderer, hva som passer for barn. Vi ser det sikkert derfor med noe distanse og nostalgi, og det gjelder vel både de som skaper og de som anmelder?

Les også – Kritikk av elevarbeid annerledes enn kritikk av kunst

Kommuniserer direkte

– Hvordan jobber du med alderstilpasning? Hvilke barn forsøker du å nå ut til? 

– Vi snakker mye om målgruppe når det gjelder barn, og jeg er enig i at man bør være seg sitt publikum bevisst. Men hvordan kan man egentlig si at man lager en målgruppebasert forestilling når målgruppen «barn» er så spredt? Det er stor forskjell på en femåring og en tiåring, selv om de er innenfor samme gruppe når det gjelder programmering for DKS.

– Vi snakker mye med barn, og bruker dem som kilde i utviklingen og i grunnlaget for teksten. Men vi kan jo ikke nå alle. Jeg kan bare ta utgangspunkt i hva jeg tenker at passer, og hva jeg som barn selv ville likt. Det har jeg gjort mye. Som barn utenfor byen på 70- og 80-tallet var det ikke mye vi fikk sett. Det var svært lite som var tilrettelagt for oss. Men jeg så mye på svensk barne-tv. De hadde en tilnærming til barn som ikke var den utpregete barnevennlige, fargeglade inngangen, men jeg følte at jeg ble tatt på alvor. Og det er utrolig viktig for meg, at vi tar barna på alvor, at vi forsøker å kommunisere direkte med dem.

Samtidig er vi også spente på hvordan den treffer barn. Blir den for skummel? Vil det bli vanskelig i en skolesammenheng, kommer de voksne til å oppleve at vi driver med vranglære? Det ligger noen viktige diskusjoner rundt som jeg håper vil komme opp når man snakker med barna. Hva får de ut av dette? Stemmer det, det de voksne her sier, skal vi tro på dem? Jeg mener det er viktige diskusjoner å ta med barn. Så får det heller være en smakssak om man synes innpakningen er passende eller ikke.

Les den første saken i serien: Sigurd Tenningen og Jan Freuchen om Juliusvariasjonene.

Opp på et høyere nivå

– Begrepet «barnekultur» ble en gang i tiden lansert for å sikre et sterkere faglig rom knyttet til barn og unge, og for å heve kvaliteten på det som ble laget. I dag rives dette rommet ned med samme begrunnelse: Kulturrådet opphevet i år gruppen «barn og unge» som egen kategori man kunne søke støtte fra. Kan det være andre grunner enn selve målgruppetenkningen som står i veien for en mer allmenn kvalitetsheving når det gjelder kunst for barn og unge? 

– Jeg tenker at det har vært bra med en slags kvotering i en periode. At Den kulturelle skolesekken (DKS) kom på banen har gitt en enorm økning i produksjonen. Det kommer blant annet av rent økonomiske grunner: Kunstnere ser at om de lager noe for voksne, så blir det spilt fire ganger og ferdig. Men lager man noe bra for barn, så kan man få 400 forestillinger gjennom DKS. Til sammen har det gjort at man har blitt mer opptatt av god barnekunst. Kulturråds-kategorien var fin i en periode. Men jeg er helt enig i at det oppheves nå.

Samtidig har det blitt laget mye dårlig for barn. Det har vært veldig lett å argumentere for at noe er bra, bare fordi barna elsket det. Det er enkle elementer man kan ta i bruk for å få ting til å fungere på et minimumsnivå for barn. Men nå må vi opp på et høyere nivå, det må jo være poenget.

– Finnes det egentlig et godt rom for kritisk nytenkning når det gjelder kunst for barn i dag? Hvem sitt ansvar er det å lage det rommet, tenker du?

– I dag er det DKS som har det store ansvaret. Enten de ønsker det eller ikke så er det de som sitter med veldig mye av makten over hva som produseres. De, og de som programmer for scenene. Men vi har fortsatt en lang vei å gå. Skal vi stimulere til kritisk tekning gjennom kunst for barn, så må også lærerne på banen. Hvis man ikke har dem med, blir det fort problematisk. Vi så det med forestillingen De grenseløse. Hvis man sender elevene inn og gir lærerne fritime, så vet ikke lærerne hva elevene har vært igjennom. Kunst for barn og unge er ikke ren underholdning. Man må snakke om det etterpå. Det handler ikke om læreplan, men om helhetlig kunstnerisk opplevelse. Der har vi en vei å gå.