Viktig om tap og glemsel

For noen uker siden skrev jeg om «The Eagle Has Landed», nummer to-produksjonen i Det Andre Teatrets «Annerledesprosjekt» som ifølge teatret skal handle om barn med «en annerledes oppvekst». «Borte borte vekk» hadde premiere i vår, men ble spilt lørdag 16. november, og spilles igjen både den 23., og den 30., pluss at forestillingen blir vist under Showbox-festivalen i Oslo i begynnelsen av desember.

«The Eagle Has Landed» fortalte om to barn som var innlagt på sykehus, et dystert og realistisk forelegg som nærmest umerkelig utviklet seg til en overraskende fantastisk historie. «Borte borte vekk» har på mange måter et enda sørgeligere tema, men takket være en gjennomtenkt og sjarmerende form, klarer faktisk fortellingen om gutten som har mistet sin mor å få en både realistisk og livsbejaende slutt.

Farefull minnejakt

Når forestillingen begynner står de tre skuespillerne på scenen, og Torgny Aanderaas klassiske eventyråpning angir tonen.­ ­― Det var en gang en gutt… Så begynner historien, og Torgny Aanderaa og Camilla Frey blir enige om at Ingvild Haugstad skal være gutten, «for [hun] er jo minst.»

Gjennom små lykter som tennes, følger vi Gutten fra han går ut av et bittelite trehus til høyre på scenen, fortsetter gjennom den sovende byen der alle gatene er tomme, går videre langs stien inn i skogen, helt til han kommer så langt som det går an, til et lite hus ved Verdens Ende. Der blir han tatt hånd om av Måne og Askepott. De er der fordi de «har mistet noen» ― det skumle Tåkebeistet har nemlig fått dem til å glemme hvem de har mistet.

Det viser seg at Gutten har mistet moren sin, og en stund blir han med på Måne og Askepotts merkelige forsøk på å huske. Men når også han plutselig oppdager at moren hans ikke lenger har noe ansikt for ham, reagerer han og får med seg Måne og Askepott på en farefull hukommelsesjakt. Den ender godt. Alle tre får hukommelsen tilbake, og Gutten skjønner at skal han leve videre uten moren, kan han ikke huske henne hele tiden, han må glemme henne iblant. Men nå tør han love at han alltid «skal komme på» henne etterpå.

Innfløkt og forvirrende

Dette første «Annerledesprosjektet» tøyer barneteatrets grenser ganske langt. Problemstillingen er innfløkt i utgangspunktet, og fortellingens eventyrform gjør den ikke enklere ― det er nok å nevne Askepott og Månes helt absurde minneøvelser.

De tre skuespillernes diksjon er ikke alltid så tydelig som den burde være, og selv om det langt på vei oppveies av deres uttrykksfulle kroppspråk og mimikk, er avstanden så stor mellom det de sier at de gjør (f.eks. leke piano, sitte vakt i vedskjulet) og det vi ser dem gjøre, at det iblant er ganske forvirrende.

Selv om det ikke trenger være moren eller faren, kan mange barn ha mistet en kjær person, og budskapet om at livet likevel må gå videre, er så viktig at det bør komme klarere fram enn det gjør her. Å basere teksten på intervjuer med barn og på skuespillernes egne erfaringer, er en god idé. Men når originalteksten var ferdigskrevet, kan det tenkes at gruppen burde ha vurdert å drøfte den med en profesjonell dramatiker.

Ære til vågemotet

Uansett: oppsetningens styrke er at selv om man kanskje ikke får skikkelig tak i hele innholdet, er den likevel både underholdende og poetisk, en scenekunst som dristig gir seg i kast med uvante problemstillinger. Mens «The Eagle Has Landed» ifølge teatret er beregnet på «barn fra åtte år og oppover», er «ni-åringer» målgruppen for «Borte borte vekk». Også denne gangen skulle jeg gjerne ha visst hvordan denne aldersgruppen oppfatter stykket.

I dag våger dessverre ytterst få dramatikere å gå nye veier med barneteater. Det gjør Det Andre Teatret. All ære til dem for det.