«Wake Orwell & Iranu»: Eksplosiv spenning i ømt ulldott-drama

Hovedpersonen Seb i Wake Orwell & Iranu spør publikum ganske tidlig i forestillinga: «Skal eg fortelle om ein film?» «Jaaaa!» svarer det unge publikummet, og Seb starter å fortelle.

Ungene som sitter på golvet i Balestrand bygdehus har på forhånd fått beskjed om ikke å tråkke inn foran lyskasterne som markerer scenekanten. Men man merker raskt at de føler seg fullstendig involvert i den ville leken som snart utspiller seg foran dem.

Eksplosiv spenning

Det er en nokså godt innarbeidet teaterfaglig «sannhet» at dersom man som utøver i barneteater henvender seg direkte til publikum, åpner man for en forpliktende samtale der man i det videre er nødt til å vise at man hører alle henvendelser barna måtte komme med. Man kan ikke bare velge ut det som passer en selv eller historien.

Men utover i den nydelige klovneforestillinga regissør Torkil Sandsund og Fjaler turnéteater har laget, overhører skuespillerne i stor grad de mange tilropene fra salen. De bryter altså fiksjonskontrakten de har satt opp om at ungene kan kommunisere med dem. Vanligvis opplever jeg slikt som et mildt overgrep. Men her skaper det en nesten eksplosiv spenning i rommet!

Avansert og viltvoksende

Wake Orwell & Iranu er nystartede Fjaler turnéteaters andre produksjon, og den første familieforestillingen de lager. I mars reiste de til bygder og grendehus i Vestland med forestillinga, og det er planer om en videre turné i 2026. Primus motor for turnéteatret er regissør Sandsund. I 2022 mottok han Heddaprisen for beste barneforestilling for Karons sandkasse, som var en uhyre sterk scenisk skildring av barns sorg. Det særegent barnlige og lett surrealistiske uttrykket framsto som vesentlig for at forestillinga skulle lykkes i å formidle denne mangefasetterte og nære fortellinga om døden.

I Wake Orwell & Iranu plukker Sandsund opp tråden fra Karons sandkasse blant annet i det at det sceniske språket er svært tett på barns lek, spontansang og typiske verbalspråklige syntaks. For eksempel befinner vi oss på innsida av et univers unge Seb dikter opp mens vi bivåner det. Det oppleves liksom viltvoksende, og det er lett overveldende å følge alle krumspringene fortellinga tar. Mer om det lenger ned i teksten.

Uansett: Det lekne inntrykket  kommer av at virkelige ungers virkelige lek er materiale for forestillingene. Her er det Sandsunds yngste barn Simon Svale Sandsund-Lie (6 år) som har vært dramatiker og medregissør, noe jeg mener fungerer svært godt. Jeg synes voksne noen ganger kan ha for lett for å danne seg teorier om hvordan lek er og hva som kjennetegner lek, og det vil jeg si ofte skjer til forkleinelse for leken. For det er gjerne først ved å gå tett på og la seg bli lekt at man klarer å erkjenne hvor kreativ, uforutsigbar og uhyre avansert barns lek faktisk er.

I Wake Orwell & Iranu merker man tydelig at de voksne kunstnerne nettopp har latt seg bli lekt av leken. Resultatet er at noe umiskjennelig barnlig gjennomsyrer både fortelling, figurer, struktur og spillestil. Og det borger for så mye dramatikk, uutgrunnelighet, mørke, lys og varme at publikum holdes oppglødd hele veien igjennom.

Ur-leke-scene

Idet forestillinga starter, sitter unge Seb (Stian Isaksen-Gihle, som også spilte i Karons sandkasse) oppi ei kasse og leker med noen dukkefigurer, mens han som en klassisk leke-dramatiker verbaliserer lett mumlete hva figurene gjør og tenker og sier. Å sitte slik oppi ei kasse fordypet i egen dramatisk lek er liksom en ur-leke-scene, og noe jeg tror både voksne og barn i publikum umiddelbart kan kjenne igjen i sine egne kropper og liv.

En liten genistrek av en åpningsscene, altså, som legger grunnlag for å forene alle i rommet.

Først leiker Seb med den tøffe actionfiguren Wake Orwell. Men snart dukker det vi oppfatter som en tidligere kjent figur for Seb – det barnslige «toårsgrense-spøkelset» Iranu – opp. Seb trekker ut litt stopping fra magen på Iranu-dukka, og kaller denne vattklumpen for Hobnok. Og selv om vi merker at Seb ikke vil innrømme det hverken for seg sjøl eller oss, vekker det like mye glede hos ham å leke med mjuke Iranu som med tøffe Wake Orwell.

Eksistensielt

Og snart får vi se denne lett eksistensielle leken til Seb manifisteres på scenen, der både Wake og Iranu kommer til syne som menneskestore figurer. Frida Vige Helle og Sebastian Warholm er som henholdsvis Iranu og Wake vidunderlig underlige. Iranu er skjeløyd og naiv, men også uimotståelig myk der hen stabber fram på scenen i Eva Meiers tovete og tiltrekkende taktile kostyme. Mens Wake Orwell er en elskelig antihelt med skjegg, flygerhjelm, skinnstøvler, nakne hårete lår og alt for stor selvtillit.

De to er nydelige motsetninger, og med sine outrerte kostymer og usensurerte, voldsomme følelsesuttrykk oppleves de som en slags klovner (forestillinga presenteres også som «klovneteater» av Fjaler turnéteater selv). Snart er en vill kamp i gang mellom dem. Mens Seb (som jo har dikta dem opp) forsøker å henge med og megle.

Sebs verbale fabulering skjer parallelt med det som utspiller seg fysisk mellom de to klovnefigurene. Med typisk barnlig syntaks forteller han blant annet at det Wake egentlig vil oppnå, er makt i ørkenen Raikepan:

Og så ga han gave til di voksne og så opna di;
Så blah!, og så dødde de voksne, sånn at barna ikke hadde…
Så drepte de dei voksne og så drepte de barna,
Nei, så og satte di di i fengsel og arresterte di og gjorde di om til
slaver. Og så hadde han..
Og så sa han,
«gi meg ett, gi meg nitten trillioner pallas»
Fordi Wake ville at hele Raikepan skulle vere skjulestedet hans
Fordi Wake var keis…, var kongen

Denne bakgrunnsfortellinga får jeg egentlig ikke helt tak i, den blir bare en del av det lett kaotiske og dermed rike sceniske universet. I stedet er det måten Seb forteller på som gir en særegen effekt. Språkforsker Anne Høigård skriver at bruken av oppramsende setninger som begynner med funksjonsordet «og» er typisk for barn fra 3-årsalderen. Likeså er det vanlig for disse barna å formulere «et stort antall ytringer med påbegynte, men ikke-fullførte setninger» (Høigård 2006:150). Slikt preger Sebs talemåte hele veien igjennom. At verbalspråket i forestillinga er beholdt i en slik klassisk barnlig syntaks, mener jeg skaper et autentisk preg og understreker det barne-nære ved hele universet.

En beeeeeibi!

Videre kastes vi inn i nokså kaotiske scener der det ikke er så lett å orientere seg helt i hva som skjer. Jeg kan merke som voksen tilskuer at jeg blir lett svimmel. Men det er vel ikke så viktig å følge én tråd, ett narrativ? Så vidt jeg forstår er iallfall alle ungene i salen helt klart inni leken som spilles ut foran dem.

I en tidlig scene kommer Iranu inn med en pussig ryggsekk på ryggen. Som i et klassisk surrealistisk motiv har ryggsekken vinduer det lyser i, og et tre voksende gjennom den. Ut av ryggsekken plukker Iranu en liten tovet ball (altså hobnoken Seb plukket ut av magen på Iranu-dukka i starten).

Ullballen Hobnok vibrerer og hopper rundt når den slippes på golvet, og det er noe ved den som gjør at også vi i publikum raskt blir helt forelsket i den. «Åh, det er en liten beeeibi!» utbryter en av de yngste publikummerne ømt. Jeg blir også øm. Hobnoken har samme effekt på meg som de runde sotenglene, eller Susuwatariene i Studio Ghibli-filmene. De vekker en opplevelse av noe liksom førspråklig og mytisk.

Og det gjenspeiler hvordan materialer og rom gjerne har sterk agens for barn. Ikke bare som materialer som blir besjelet, som dukkefigurene i denne forestillinga blir. Men hvordan en ullball kan snakke til deg rent affektivt, ikke-symbolsk og kroppslig.

Uutholdelig forbrytelse

Så når frekke Wake snart stjeler Hobnok fra Iranu og stenger den inne i et lite bur – skjer det til det jeg opplever som unison forferdelse fra publikum. «Neeeeei!» skriker ungene, «Den er ikke din!».

Jeg synes det er helt henrivende hvordan det kunstneriske laget klarer å skape så stor dramatikk ut av at noen stjeler en ulldott fra noen! For det oppleves som en nesten uutholdelig forbrytelse.

Og herfra er det henvendelsene fra salen til skuespillerne på scenen øker kraftig i intensitet. Seb kommer inn og ut av scenen og krangler med Iranu og Wake, de tre snubler inn i hverandre, det er mye fysisk slapstick og forviklinger – mens ungene i salen strekker armene mot utøverne og rope-kommenterer omtrent alt de gjør. Skuespillerne på sin side virker så opptatte med alt som skjer i leken på scenen at de kun unntaksvis viser at de reagerer på det ungene roper til dem.

Det hele topper seg når Wake Orwell sprenger pappeske-ubåten til Seb (i en scene understreket av blinkende lys og mye scenerøyk) og legger skylden på Iranu. Med det som følge at Seb mistror og kjefter på Iranu.

«Men det var jo DU som gjorde det!» hyler ungene mot Wake. «Det var HAN!» skriker de til Seb, peker og forsøker å få ham til å høre. Seb hører ikke dette, noe som oppleves nesten som lang seigpining av publikum.

Men til slutt hører Seb. Endelig!

Dette oppleves som et katarsisk øyeblikk. Så sterkt virker det, at det som skjer etter dette klarer iallfall ikke jeg å gjengi.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Attraktiv utilgjengelighet

Voksne som befinner seg i nærheten av barn kan misforstå og tro at lek som blir vill, fragmentert, ulogisk og beveger seg på mange plan samtidig er «dårlig» lek. Ofte brukes det nedsettende begrepet «kaotisk» om den. Men slik kakofonisk lek er vel det motsatte: Den er et bevis på barns ofte voldsomme kreativitet, evne til å holde i mange tråder og på deres avanserte improvisasjonsferdigheter: Nettopp å la seg bli lekt av leken.

Som barnehagelærer-utdanner tenker jeg at Wake Orwell & Iranu kan være et godt eksempel for synliggjøring av dette. At leken i sin rene form blir anerkjent slik den blir i en slik scenisk påkostet oppsetning, kan skape en erkjennelse for potensialet i barns lek.

Men samtidig: Klovning er en viktig teknikk i forestillinga. Sandsund har sagt at «En klovn er jo egentlig ikke noe annet enn et åpent hjerte». Mye klovneteknikk har base i nærvær og samspill med publikum, noe jeg ikke opplevde at satt helt i Balestrand. Men lett utilgjengelighet kan jo også være attraktivt, tydeligvis.

For når figurene Seb, Iranu og Wake Orwell er framstilt så elskelige både i habitt og framtoning, er det som om publikum ikke gir opp sine bestrebelser på å kommunisere med dem. De bare må nå inn! Heldigvis belønnes de til slutt.

Og etterpå får ungene også møte figurene fysisk. Da formelig løper de inn i favnen på både Iranu og Wake Orwell.