Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

3 illustrerte barnebøker: To gode og én skuffelse

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag, 3 desember 2018

Hannah Aukland anmelder Alle sammen teller, Verden sa ja! og Hvem vil komme i bursdagen min?

Bokhøsten har gitt flere interessante bildebokutgivelser. Periskop har bedt Hannah Aukland se nærmere på tre av dem.

 

Alle sammen teller: Mye mer enn enn myldre- og tellebok

Kristin Roskiftes Alle sammen teller vitner om en stor fascinasjon for fasader, mennesker og historiene bak dem.

Jeg husker den oppslukende følelsen av å befinne seg i et av oppslagene i en «hvor er Willy»-bok. Gjemt innerst i en lesekrok på skolens bibliotek satt vi helt fortapt i mylderet rundt Willy. Kristin Roskiftes siste bok Alle sammen teller vekker igjen disse følelsene av pirrende nysgjerrighet i møtet med en myldrebok.

Bokas frodige format inviterer til myldrelesing. Via tallene 1 til 7.500.000.000 (antallet mennesker i verden), fabulerer Roskifte rundt enkeltskjebner i en suksessivt voksende menneskeflokk.

Den filosofiske innfallsvinkelen i Alle sammen teller er typisk for Kristin Roskifte. De uendelige variasjonene over visuelt stiliserte karakterer har hun tidligere lykkes med i blant annet Still deg i kø (2005). Hennes filosofiske blikk på mennesker, fasader og identitet følger forfatterskapet som en rød tråd fra Alt vi ikke ser (2003) via 29 liv, Alf og Beate med familie og venner (2010) og nå i Alle sammen teller.

Det mest slående ved boka er spenningen som oppstår mellom de stiliserte, men fargerike og detaljrike miljøene og karakterene og den informative verbalteksten: «Fem mennesker i en familie. Tre av dem elsker å lese bøker. En har en hemmelig kjæreste». Bildet viser en familie på fem sittende henslengt på sofaen i stua. Tilsynelatende harmonisk, men hvordan skal vi vite hvem av de fem som har en hemmelig kjæreste? Er det lillebror, storesøster, eller kanskje mor eller far?

Historien om de fem utvikler seg videre i boka, vi kjenner dem igjen ved flere anledninger, og mysteriet om den hemmelige kjæresten blir etter hvert avdekket blant mylderet av mennesker og parallelt med andre liknende historier. Roskifte har nemlig lagt inn flere slike narrative linjer som inspirerer leseren til å drive detektivarbeid i oppslag etter oppslag. Og den som leter vil få svar. Og hvis ikke du finner svarene selv i bildene, ligger de i en QR-kode i siste oppslag. Akkurat denne detaljen er jeg usikker på om boka trenger, den står så fint som den står, med åpne rom for tolkning. Men tanken om å trekke inn digitale medier i litteraturen er spennende og innovativ.

Forlaget Magikon kaller i pressemeldingen boka for en telle- og myldrebok, men jeg opplever den som mye mer enn dette. Roskifte setter verbaltekst og bilder opp mot hverandre på en fremragende måte. Dissonansen mellom verbaltekst og bilde åpner opp tolkningsrom for leseren, ingen og ingenting er nødvendigvis slik det ved første øyenkast ser ut til å være. Resultatet er en påminnelse om hvordan vi bør møte verden: Med undring og nysgjerrighet, fri for fordommer og med en visshet om at alle, uansett hvordan de ser ut utenpå, har en hemmelighet, en avhengighet, en redsel – eller kjemper en kamp ingen andre vet om.

Verden sa ja!: Eksistensielt og konfronterende

Kaia Dahle Nyhus’ tidligere utgivelser har i stor grad kretset rundt familie og menneskelige relasjoner. I hennes siste bok Verden sa ja! er det ganske overraskende evolusjonsteorien som står for tur. Gjennom tyve oppslag guider Dahle Nyhus leseren fra Tellus’ tilblivelse via kritt- og juratiden og inn i Homo sapiens’ tidsalder.

Parallelt med fiskenes og sjødyrenes begynnende eksistens på jordkloden blir leseren innlemmet i et fellesskap formulert som «vi». Med den subjektive synsvinkelen og et naivt og nøkternt språk får Dahle Nyhus leseren til å føle en delaktighet i alvoret som etter hvert utspiller seg i bokas verbaltekst og dramatiske visuelle uttrykk.

«En gang var vi alle fisk.

Vi svømte helt ned til dypet

og inn i hulene og rundt omkring.

– Nå er verden ferdig, tenkte vi.

Men verden var ikke ferdig»

Med dette vi-et presiserer Dahle Nyhus menneskets ansvarlige plass i en 4,6 milliarder år gammel lenke av forandringer. Fra et fascinert blikk på jordkloden og dens fantastiske skapninger blir oppmerksomheten i økende grad rettet mot menneskehetens mer og mer trivielle og ødeleggende livsførsel:

«Og det var så mange av oss, og alle ville ha alt.

Og da måtte vi ha mange store fabrikker

og da ble det eksos og gass.

– Nå er det vel nok sa vi. Nå er vi vel ferdige, sa vi.

– Nei, sa vi, for vi ville ikke være ferdige,

ikke enda, ikke allerede nå»

Det yrende biologiske mangfoldet som tidligere preget oppslagene blir etter hvert nærmest borte til fordel for menneskenes invasjon av planeten. Samtidig markerer rytmen mellom oppslagene kortere og kortere ellipser. Kloden vår får det plutselig fryktelig travelt når menneskene (og alle tingene vi skal ha) inntar den. Bildene bærer, ved hjelp av konfronterende og dramatiske ansiktsuttrykk med referanser til Munchs Skrik, et større og større preg av uro og en følelse av utilpasshet. Verbaltekstens rytme speiler det visuelle uttrykket gjennom hele boken og fremstår mot slutten som mer hektisk, oppramsende og fragmentert. Dette økende jaget i både verbaltekst og i bilder gir en følelse av å bevege seg mot et stup. Menneskets bittelille eksistens på jordkloden er ubetydelig sett i lys av tid, men avgjørende for klodens skjebne. Verden sa ja, og vi tok for oss. Stopper evolusjonen med oss? Eller vil kloden forvalte seg videre? Siste oppslag gir et tvetydig inntrykk av menneskets utgang av tiden, der vi som romfarere legger Tellus bak oss.

«- Nå er vi vel ferdige, sa vi,

Men vi var ikke ferdige.

For det blir aldri helt ferdig.

For vi kommer til å forandre oss.

Og verden roper!

Og verden sier JA!»

Kaja Dahle Nyhus har klart å skape en konfronterende og bevisstgjørende bok om menneskets korte, men betydningsfulle eksistens på planeten Tellus. Med et naivt språk, ekspressive bilder og ikke minst en fremragende verbal-visuell rytme skildrer hun skjønnheten og harmonien, men også destruksjonen og menneskenes tragiske påvirkning på jordkloden.

I Kaia Dahle Nyhus’ nyeste bok er det evolusjonsteorien som står for tur. Foto: Cappelen Damm.

Hvem vil komme i bursdagen min?: Hvor ble det av den visuelle boltreplassen fra Nora Brechs forrige billedbok?

Reisen og jakten på vennskap er sentrale motiver i Nora Brechs siste utgivelse Hvem vil komme i bursdagen min?  Boken følger dermed tematikken i Brechs debut fra 2017, Cornelia og jungelmaskinen. Ida isbjørn har dekket bursdagsbord, men har ingen å feire med der hun bor alene på Nordpolen. Dermed starter jakten på gjester ved hjelp av en varmluftsballong og velvillige vindretninger. Ida reiser fra sted til sted, gjennom skog og ørken, over fjell og via storby for å invitere til bursdagsfest.

Den største styrken i Brechs forrige utgivelse var utvilsomt en spennende og engasjerende scenografi. Debutboka var mettet av detaljer som lokket leseren inn i en magisk, Peter Pan-liknende verden oppe i tretoppene. Hvem vil komme i bursdagen min? gir inntrykk av et mer flyktig univers, både visuelt og dramaturgisk. Den visuelle stramheten og detaljrikdommen er merkbart svekket i denne boka, blant annet grunnet gjennomgående stilbrudd fra oppslag til oppslag. Det blir vanskelig å la seg begeistre og overbevise av Idas reise når stedene hun besøker med luftballongen sin spriker fra et detaljrikt, retro og nesten beskowsk skogsunivers via en nærmest ekspressiv skog om natten, via et naivt animert ørkenslandskap til et bymotiv med sterke referanser til Edward Hoppers Nighthawks. De hyppige skiftene i både palett og stil resulterer i et fragmentert og oppstykket fantasiunivers.

Det blir ytterligere vanskelig å la seg rive med når selve forflytningen med luftballongen blir skildret ved hjelp av repetitive, nesten blanke oppslag med Idas uregjerlige luftballong som eneste motiv. Disse oppslagene gjør også at reisen oppleves bruddvis mer enn flytende, til tross for gjentatte forsøk på å skape dynamikk og fremdrift gjennom luftballongens framoverrettede seilas. Opplagene som skal skildre forflytning mangler noen visuelle markører som understreker distansen Ida legger bak seg. De visuelle og verbale overgangene fra hvite luftoppslag til oppslag der Ida lander krever stor omstilling hos leseren, og overgangene blir etter min mening for brå til å virke overbevisende som reise.

Verbalteksten er komponert på samme måte gjennom alle oppslagene, venstresiden forteller om hvor Ida har havnet og høyresiden utgjør dialogen mellom Ida og alle dyrene hun møter og inviterer til bursdagen sin:

«Vil du komme i bursdagen min?»

«Ja!»

Det er lite refleksjonspotensiale i bildene utover det som blir sagt i verbaltekst. Ett unntak er oppslaget med revehiet som utvider verbalteksten og tilbyr leseren et visuelt rom å utforske:

«Ida oppdager et hull i bakken. Bor det noen der nede?»

I dette oppslaget kjenner jeg igjen de sceniske kvalitetene fra Cornelia og jungelmaskinen, en visuell boltreplass som tilbyr noe mer enn bare en gjengivelse av verbalteksten. Men dette oppslaget er dessverre, sammen med bymotivet litt senere i boken, det eneste som virkelig inviterer leseren inn som medhandlende i bildet og fortellingen.

Det overordnede i boka er Idas forflytning fra sted til sted og hennes repetitive dialog med dyrene. Dramaturgisk blir det flatt og uengasjerende. Det er lite som står på spill, og dette gjør at Ida også fremstår som flat og endimensjonal.  Jeg etterspør en tydeligere vilje i dramaturgien, en konflikt som kunne være med på å skape engasjement, empati og identifikasjon med den ensomme isbjørnen.

Det er liten tvil om Nora Brechs kvaliteter som visuell kunstner, spesielt med noen av oppslagene fra Cornelia og Jungelmaskinen i bakhodet. Men gode tegneegenskaper og en barnevennlig strek bør ikke skygge for de narrative kvalitetene som bør ligge til grunn i en bildebok. En narrativ overbevisningskraft handler i bildebokfortellingen både om en generell dramaturgisk bevissthet og en evne til virkelig å beherske den kunsten det er å fortelle gjennom bilder i sekvens. Denne boken har dessverre en del å gå på i begge henseender.


Kristin Roskifte

Alle sammen teller

Magikon forlag 2018.

 

Kaia Dahle Nyhus

Verden sa ja!

Cappelen Damm 2018

 

Nora Brech

Hvem vil komme i bursdagen min?

Aschehoug 2018


Stikkord:
· · · · · ·