Den empatiske sakprosaen

I artikkelen Å dikte seg inn til den andre publisert på Periskop 4. april 2019 skriver Marie Skyberg Borgen om forholdet mellom skjønnlitteratur og empati, og stiller det betimelige spørsmålet: «Er det viktig at barn leser skjønnlitteratur?»

I likhet med artikkelforfatteren svarer vi et rungende JA på dette spørsmålet. Skjønnlitteraturen er viktig, av en rekke grunner, blant annet for å gi innsyn i andre menneskers tanker, verdier og perspektiver og dermed utvikle empati. Derfor bør den ha en sentral plass både i skolen og i fritiden til barn og unge. Vi har til gode å se noen hevde noe annet.

Det vi imidlertid finner sterk problematisk, er inntrykket artikkelen gir av at sakprosaen ikke evner å forløse det samme empatiske potensialet. Det er synd at en artikkel med flere gode poenger, ikke viser større tiltro til sakprosaens avgjørende betydning for barn og unge. Så vidt vi kan vurdere, gir heller ikke forskningen artikkelen viser til, godt nok grunnlag for å konkludere med at sakprosa per definisjon ikke fremmer empati. Vi forstår heller ikke hvorfor Skyberg Borgen har behov for å skape et distinkt skille mellom sakprosa og annen litteratur når det kommer til empati:

«Det er når vi lever oss inn i historien fra karakterenes synspunkt, og ikke vårt eget, at vi forstår historien og det blir gøy å lese den», skriver Skyberg Borgen.

Dette er vi selvsagt med på. Men vi tror ikke det står og faller på hvorvidt karakterene og historien er oppdiktet, sann eller som stadig flere tekster: et sted midt imellom.

Nærhet, ikke avstand

Tenk på han med en kompis som sliter med spiseforstyrrelser. Får han mindre hjelp til å sette seg inn i hvordan vennen har det, av å lese Anorektisk av Ingeborg Senneset, fordi boka handler om Senneset selv? Boka skildrer det å være psykisk syk på en måte som gjør vondt i hele kroppen å lese om.

Eller hva med Teresa Grøtans Før øya synker, som møter ungdom som kan miste hjemmene sine på grunn av klimaendringene. Er det ikke sjanse for at klimastreikende unge lever seg inn i andres situasjon etter å ha lest den?

Eller hun som har en venninne som er på vei inn et ekstremistmiljø. Hvor viktig kan det ikke være for henne å lese Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg, som setter en av de mørkeste periodene i historien vår i sammenheng med hver og en av oss?

Når Skyberg Borgen hevder at «innholdet i sakprosatekster virker definert på forhånd, slik at vi tar til oss kunnskapen mer passivt», tyder det på en snever og passiv forståelse av sakprosa. Heller ikke disse påstandene er belagt med forskning.

Bøkene over definerer i alle fall ikke innholdet på forhånd. Tvert imot stiller de masse åpne spørsmål som inviterer leseren til å reflektere og konstruere innholdet. Det er vanskelig å lese dem passivt.

«Jeg har ikke skrevet denne boken for å ta avstand. Jeg har skrevet denne boken for å ta nærhet», skriver Ida Jackson om Morfar, Hitler og jeg.  Denne nærheten til virkeligheten og menneskers opplevelser er nettopp noe av sakprosaens styrke.

Selvsagt finnes det sakprosa som skal hjelpe oss å huske det konkrete innholdet mer nøyaktig, slik Skyberg Borgen skriver. Disse sakprosatekstene – for eksempel instruksjonsbøker eller en faktaboks i en lærebok – er helt essensielle for at både barn, unge og voksne skal lære nye ting. Men sakprosa er mer enn dette.

Litteraturen har gode kår i læreplanen

Litteraturen som del av den obligatoriske utdannelsen går en usikker framtid i møte, mener Skyberg Borgen.

Tenk om læreplanen bare kunne skrevet svart på hvitt at elevene i norskfaget skal lese både for å oppleve, bli engasjert, undre seg, lære og få innsikt i andre menneskers tanker og livsbetingelser – slik Skyberg Borgen fremhever at skjønnlitteraturen kan bidra til?

Vel, læreplanforslaget gjør heldigvis nettopp det. Det står ordrett.

Videre kan vi i planens beskrivelse av verdier i norskfaget, lese at norskfaget skal gi elevene litterære opplevelser. Det er en rekke formuleringer som fremhever og tydeliggjør – ikke svekker – litteraturens rolle i faget.

Følgende formulering kan også leses i planen, og vi mener den langt på vei oppsummerer samtlige av artikkelens gode poenger om litteraturens verdi: «Lesing av skjønnlitteratur og sakprosa gir elevene innblikk i andre menneskers livssituasjon og utfordringer. Dette kan bidra til forståelse, toleranse og respekt for andre menneskers synspunkter og perspektiver, og legge grunnlag for konstruktiv samhandling.»

Forslaget til ny læreplan i norsk anerkjenner dermed at alle de gode formålene vi kan ha for å lese skjønnlitteratur, også gjelder lesing av sakprosa. Dette er både gledelig og viktig – fordi også sakprosa kan bidra til forståelse, toleranse og respekt, samt gi innblikk i andre menneskers innerste tanker.

Hvordan en slik anerkjennelse av sakprosa – som altså har vært sidestilt med skjønnlitteratur i norskfaget i over 10 år – skal svekke litteraturens rolle, klarer vi ikke helt å se. Spesielt dersom en også tar innover seg at planen legger opp til at de litterære tekstene skal være viktigere enn de litteraturhistoriske epokene som i lang tid har preget norsktimene.

Litteraturen har altså gode kår i det siste høringsutspillet til ny læreplan i norsk, og vi har til gode å se overbevisende belegg for noe annet.

Det er riktig og viktig å løfte skjønnlitteraturen. Men det er ikke nødvendig å gjøre det på bekostning av sakprosaen. Både unge og voksne har en viss «reality hunger» i tillegg til sulten etter gode eventyr.

Barn og unge trenger god litteratur. Både skjønn- og sak-.