Denne filmen skuffer ingen!

Dette er en film man bare må få med seg, enten man er glad i en moderne kjærlighetsfilm som vil tåle tidens tann, eller fordi man trenger å gjøre noe på valentinsdagen som faktisk er av betydning. Oskals film er utrolig nok den første(!) kjærlighetsfilmen fra Sápmi noensinne, og skiller seg allerede her fra de mer historiske orienterte filmene fra området.

Handlingen

I filmen møter vi alenemoren Lena (Risten Gaup) som flytter tilbake til Sápmi sammen med sønnen Jonas Antá, etter urbane år i Oslo. Lena er en kunstner som skal forske på kjønnsroller gjennom et kunstprosjekt, og er spesielt interessert i å komme kontakt med kvinner som driver med reindrift. Det er slik hun møter reindriftsutøveren Máhtte (Nils Kemi) som hun i utgangspunktet håper kan hjelpe til med prosjektet. Hans keitete framtoning derimot, og det at han er så flink med Jonas Ánta, gjør at begge skjønner at det også kan komme noe annet ut av dette bekjentskapet.

Utestengt

Kunstprosjektet til Lena derimot, går ikke så bra som hun hadde håpet. Bygdetrollets stemme har fått fotfeste i ørene til kvinnene hun oppsøker, og den ene kvinnen etter den andre avviser Lena.

For nordmenn uten kunnskap om samisk kultur, er det fort gjort å tro at det kanskje er fordi Lena er alenemor, eller fordi hun ikke oppnådde noe i Oslo. Og kanskje er det til en viss grad det. Folk som ikke turte å følge sine egne drømmer, er raske til å hånflire av andre som tok sjansen de selv skulle ønske de tok, men som av ulike grunner er tilbake der de startet.

I dette tilfellet er det ting ved Lena som stikker enda dypere. En avgjørelse hun tok for mange år siden, tett knyttet til hennes egen identitet, gjør at hun har blitt persona non grata. Det er enda tyngre å gå imot strømmen, når det viser seg at man mangler støtten for å gjøre det.

Summen av den Lena har blitt, gjør at Gáren, mor til Máhtte og selve driftslederen av reinflokken, er imot forholdet mellom henne og sønnen. Moren mener at han burde få seg en kvinne med reinflokk, slik at han kan få større beiteområder.

Hva skjer med kulturarven dersom Máhtte lar seg «villede» av en kvinne som Lena? Og kan Lena bli akseptert på et sted der det å gi slipp på en del av sin identitet, av enkelte ikke oppleves som forenlig med det å være samisk?

Første samiske kjærlighetsfilm

Man trenger ikke mer enn to hender for å telle hvor mange samiske filmer som har fått midler til å bli laget, siden Nils Gaups «Ofelaš», på norsk kjent som «Veiviseren» fra 1987. Hvorfor det har vært en så skjevdeling av midler til samisk film, kan man sikkert skrive en doktorgrad om, men kort sagt er det fordi mange av konsulentene med pengesekken, ikke har hatt forståelse av samisk kultur og historie. Mangel på mangfoldskompetanse har gått utover filmskapere med minoritetsbakgrunn, og «Eallogierdu – Tundraens voktere», viser hva Norge og verden kan ha gått glipp av i så mange år.

Det som gjør denne filmen ekstra spesiell, er at man ser kjærligheten gjennom en kultur man ikke kjenner så godt selv, men likevel forstår seg på. Denne filmen kan derfor bli sett av etniske nordmenn, bindestreksnordmenn og ikke minst for de som allerede kjenner det samiske. Spesielt for nordmenn med bakgrunn og kulturforståelse fra land med patriarkalske trekk, vil kjenne seg igjen i Lena og Máhttes krysspress mellom egne drømmer og familiens tradisjonalistiske holdninger.

Individet kontra felleskapet

I filmen står tradisjoner sterkt, og viser hvor skjebnesvangert det kan føles, dersom man slutter med noe som har gått i arv gjennom generasjoner og som er tett knyttet til identitet. Ikke bare for den som tar valget, men også de som er opptatt av å ta vare på kollektivet, kultur og tradisjoner, opplever dette som en trussel.

Enhver filmskaper henter inspirasjon fra sitt eget liv for å lage film, og Oskal benytter sin kompetanse som tidligere reineier på en måte som gjør at filmen føles troverdig. Én ting er at det kan oppleves krevende for kvinner å jobbe med rein, men hun klarer også å vise at en macho-mann som Máhtte også finner det tøft. Skal han slutte med reindrift slik mange andre før han har gjort? Hvem er han i så fall da, og hva skal han gjøre med livet? Kan Lena, som har omfavnet selvstendigheten som kommer av å bo urbant og som har gått en annen karrierevei enn røkla, bli værende i et samfunn der det kollektive står så støtt som det gjør?

Dette er da ikke problemstillinger som er helt fjernt for majoritetssamfunnet heller?

Janteloven kan ha noe av skylda, men har man akademikere eller idrettsutøvere som foreldre, følger det vel en viss forventning om valget av livsstil, gjør det ikke?

Samisk film i forandring

Oskals film er også et godt eksempel på at samisk film er i forandring når det gjelder hvem som forteller historiene og hva de handler om. Der tidligere samiske filmene har vært inspirert av viktige historiske hendelser, som for eksempel Guovdageaidnu-opprøret og Alta-saken (sistnevnte forøvrig sist dramatisert i en episode av NRK-serien «Makta»), er «Eallogierdu – Tundraens voktere» en film som tar sin egen vei. Gjennom kulturelle trekk som joik, gákti og reindrift, åpner den opp vinduet til generasjonstraumer, spørsmålet om identitet og dilemmaer knyttet til kjærlighet, som er mer eller mindre de samme over hele landet, nei hele verden!

Filmen konsentrerer seg også mer om selve handlingen sett i lys av karakterenes vilje. Det er fokuset på deres mellommenneskelige ferdigheter, deres tørst etter å bety noe for seg selv og ønsket om å tilhøre, som gir filmen en større relevans enn man ville trodd.

Uavhengig av om det er Mahtte eller Lenas perspektiv vi følger, viser det seg at de begge er like avhengig av å bli elsket som å ivareta en identitet på sine premisser.

Kan det da bli de to?

Det må du dra på kino for å finne ut av.

Periskop informerer: I 2020 var Adel Khan Farooq og Sara Margrethe Oskal en del av UP 2.0, et utviklingsprogram for filmskapere som tilhører underrepresenterte grupper i norsk filmbransje. Farooq har ikke hatt noe å gjøre med Oskals film.