Filmanmeldelse: Askepott med sukker på

Tidenes mest populære østeuropeiske julefilm i Norge har fått en kraftig make over – på norsk, med popstjernen Astrid S i hovedrollen og stjerneskuddet Cengis Al som kjekk prins. Det burde vel få ungdommen til å strømme til kinosalen?

Kan hende er det akkurat det som skjer. Og familier der de yngste er omvandrende prinsesseleksikon, kan allerede telles med i plussregnskapet til en film som hadde 34 000 publikummere i løpet av førpremierehelgen.

Moderniseringens grenser

Foranledningen for den varslede suksessen er altså den tsjekkiske originalen Tri orísky pro Popelku fra 1973, med den underskjønne Libuse Safránková i hovedrollen som Askepott. Siden den er sendt som julefilm på NRK praktisk talt hvert eneste år siden 1975 (hvert år siden 1996), er den et fenomen hele den norske befolkningen kjenner.

Ikke minst kjenner vi skuespiller Knut Risans dubbing av samtlige roller, falsetten når han roper «Askepååååått» og den mildt formanende, men allikevel muntre stemmen når den onde stemorens stab gir henne gode råd.

Astrid Smeplass er en frekkere Askepott, mindre beskjeden og mer sporty anlagt. Men historien er den samme når Cecilie A. Mosli regisserer nyinnspillingen. Manuset er ført i pennen av kvikke hoder som Anna Bache-Wiig, Karsten Fullu og Kamilla Krogsveen. Tre nøtter til Askepott er som kjent en historie om en fattig jente som vil gifte seg med en kjekk prins hun ikke kjenner. Det er grenser for hvor moderne den kan bli.

Mangfold på sko-Tinder

Slutten er riktignok langt mer åpen. Prinsen og hans utkårede – for det er fortsatt slik det fungerer – er ikke like bundet til kongelige plikter. Men han er fortsatt en prins som er villig til å gifte seg med piken som passer skoen. Kom ikke og si at Tinder er noe nytt, det er bare en prinsessesko mer tilgjengelig for allmuen.

Skjønt etter at Askepott har fått sagt sitt, er det dessuten slutt på jakt for moro skyld. Man skyter dyr for å spise dem, ikke for underholdningens skyld.

Det er også et tilfelle der to unge gutter ser ut til å ha mer enn et godt øye til hverandre. Og persongalleriet er mer fargerikt, fra prinsen selv til Dronningen, spilt av Nasrin Khusrawi, og en sjarmerende stylist – eller stylør, som det heter her – i Nader Khademis blidt komiske skikkelse.

Kreativ design

Skjønt lytehumoren er borte. Vi oppfordres ikke til å le av overvekt, for eksempel. Askepotts stesøster (Ingrid Giæver) fremstilles som mer sjenert, litt klønet og utilpass i sin tiltenkte posisjon som prinsesse, enn egentlig ond og dum. Giævers opplagte komiske talent blomstrer i en rolle preget av mye hår og omfangsrike, kompliserte kjoler.

Stemoren, derimot, drives av uforfalsket vond vilje. Ellen Dorrit Petersens hårpryd og sminke er fremste pekepinn om en kostymeavdeling som må ha hatt det veldig moro; det er litauiske Flore Vauville som er designeren. Det komiske, lampeskjermlignende hodeplagget fra originalen er borte. I stedet har stemoren en stram, men enorm såte av hvitt hår, som gjør henne overmenneskelig smal og høy. Hun er iskaldt blek, og selv når stemmeleiet er lavt, er replikkene truende, sårende og manipulerende.

De av replikkene vi kan høre, i alle fall. I en film der alt annet teknisk virker svært forseggjort og planlagt, er lydmiksen merkelig ubalansert. Den er generelt for høy, og stemmene drukner altfor ofte i andre elementer.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Målgruppeforvirring

Apropos replikker: Det er gjort forsøk på å friske opp eventyrspråket med moderne vendinger, som «Jeg har en hårsituasjon», men om man prøver å treffe en målgruppe som ønsker seg ironisk distanse til den eventyrlige romansen, er det ikke gjennomført nok. Og når den presumtivt hestevante prinsen sier «Jeg skal temme inn hesten» mister filmen hestejentene tvert. Det er ikke noe man sier i noen som helst situasjon som har med hest å gjøre (hilsen godt voksen hestejente).

Og man er nødt til å spørre seg om hvilke publikummere filmskaperne har sett for seg i salen. Den glitrende prinsesseplakaten er definitivt designet for Disney-prinsesse-jentene. Mye av humoren er rettet mot den gruppen som er gammel nok til ikke å forvirres av omstokkingen av eventyrets faste bestanddeler.

Samtidig er det vanskelig å se for seg at noen eldre enn 12 virkelig vil kunne la seg forføre av historien uten å legge godviljen til og tappe nostalgiåren for juleromantisk stemning.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Strenge rammer

Men så er det altså så storslått. Trond Tønder fotograferer Lillehammer-traktene så man glemmer at ikke langt unna slever de moderne birkebeinerne gjennom landskapet i jakten på nye rekorder mens de fyller løypene med oppkast og søppel. Her er det gammeldags, snørik vinter, det er klukkende bekker og skavlede vidder så langt øyet kan se – med nordlys attpå!

Kongens slott lyser opp som Kittelsens Soria Moria, interiøret under ballet er dust og glødende. Og før det bruker Askepott en av de magiske nøttene til å komme seg på ball, i en sømløst magisk og glitrende scene. Alt akkompagnert av Gaute Storaas’ komposisjoner som poengterer handlingen med både vare øyeblikk og toner som får det til å bruse i brystet.

Med de ressursene som er lagt ned i Tre nøtter til Askepott er det allikevel skuffende at man ikke egentlig har gjort noe annet enn å lage en sukret kopi av originalen, en mild modernisering av prinsessedrømmen, men fremdeles innenfor arketypenes strenge rammer.

Det er bare litt mer krem og glasur på den gamle kaken, ikke en historie for 2021.