«Reisen til julestjernen»: Hvilket ritual vil vi ha?

Reisen til julestjernen er den lengstlevende barneteaterklassikeren vi har i Norge og et årlig juleritual for mange nordmenn. Kort oppsummert handler historien om hvordan den uskyldige fattigjenta Sonja hjelper en ulykkelig og bitter konge med å få tilbake datteren sin.

Selv om Sverre Brandt står som forfatter av stykket, var den oppsetningen som ble skapt i 1924 et samarbeid med hele ensemblet på Nationaltheatret. Særlig var dramaturg Hans Wiers-Jenssen og komponist Johan Halvorsen viktige for utformingen av stykket. Men også teatersjef Bjørn Bjørnson, scenograf Oliver Neerland og regissør Eyvind Vedéne har satt sitt preg på verket. Gjennom snart et hundreår med ulike oppsetninger ved en rekke scener, samt to filmatiseringer, er det ikke enkelt å spore en original visjon og form.

Et tre med røtter

I arbeidet med vår bok om norsk barnedramatikks historie, intervjuet Anne Helgesen og jeg mange av de aktørene som har bidratt til oppsetningshistorien. Kjetil Bang-Hansen, som hadde regi på oppsetningene ved Nationaltheatret i 2007 og 2010, var den som kanskje best satte ord på hva klassikertradisjonen innebærer:

Julestjernen er et tre med røtter, og røttene har vokst i alle mulige rare retninger. Teatret har levd med dette siden 1924. Det finnes arr der, det finnes brudd, men det er det som får forestillingen til å leve. Hvis røttene blir revet opp, blir det bare en tørr pinne tilbake på scenen.

Det handler om å gi treet stadig nye grener, kanskje kappe av noen av de gamle, men alltid holde stammen og røttene intakt, og på den måten får stykket stadig dypere og bedre feste.

En kollektiv produksjon

Jeg har tidligere analysert hvordan de to ulike filmatiseringene av Reisen til julestjernen speiler sine historiske kontekster. I Drama for barn – teatrets sjel analyserer Anne Helgesen og jeg hvordan de tre siste oppsetningene på Nationaltheatret vektlegger ulike deler av teksten og den rike oppsetningshistorien. Alle tilfører noe nytt, og i mitt perspektiv er dette selve hemmeligheten bak at Reisen til julestjernen fortsatt holder stand i norsk julefeiring: Hver generasjon har hatt muligheten til å skape sin egen versjon av eventyret. I år er første gang Scenekvelder har prøvd seg på oppgaven, etter at Nationaltheatret måtte gi fra seg rettighetene i 2019. Julestjerne-treet får ingen nye grener å klatre i, men Scenekvelder gjør seg flid med juletrepynten.

Den kanskje mest slående likheten mellom Folketeatrets oppsetning og den opprinnelige premieren i 1924 er hvordan hele teateret har bidratt inn i produksjonen. Dette er et løft som er gjort i fellesskap. Som Scenekvelder selv skriver: «Vi er over 120 mennesker som sørger for julestemningen. Bak alle som briljerer på scenen, finnes en stor og usynlig gjeng – de som jobber i kulissene». Det er ingen tvil om at dette er en påkostet festforestilling, der både aktører og publikum skal få lov til å kose seg og kjenne på fellesskapsfølelsen.

Stykkets åndelighet

I programmet annonserer Scenekvelder at de «vil fange stykkets ånd». I den grad kunstnerisk leder Atle Halstensen og regissør Lars Jacobsen presiserer hva dette innebærer for dem, er det gjennom ord som «julemagi», «juleglede» og «eventyr». Denne intensjonen er også godt synlig på scenen. Den som ikke kommer i julestemning av å gå på Folketeateret i år, er rett og slett litt vrang. For her er det kongelige smil, nisselatter og ballettdans fra start til slutt. Det er likevel et åpenbart poeng at hva som skaper julemagi hos barn i 2021 er noe ganske annet enn for hundre år siden.

I forestillingens program gir Folketeateret ordet til Sverre Brandt selv, og trykker hans publikumshilsen fra teaterprogrammet i 1938. Forskjellen på da og nå kommer klart fram i det han skriver. Tilstedeværelsen av Brandts egne ord understreker at Scenekvelder vet hva de velger bort. Brandt skriver: «Julefryden og fred på jord skulle være ledemotivet i stykket mitt. På den deilige julesangen Glade jul, hellige jul skulle eventyret bygges.» Brandts budskap var tett knyttet til en religiøs opplevelse av julen. Kampen mellom gode og onde krefter som finner sted i Reisen til julestjernen har i sin opprinnelige form klare kristne overtoner.

Julerekvisitt

Religiøsiteten som del av julefeiringa er i vår tid redusert til en av mange julerekvisitter. Jula representerer noe vi kan glede oss til i mørketida. Vi ser fram til julemat, fellesskap, gaver, julemusikk og fritid. Det handler om å være snille med hverandre, men i langt de fleste hjem er det kristne julebudskapet fraværende. Vi går ikke på juleteater for å høre om Jesus.

Mange av de moderne versjonene av Reisen til julestjernen har tatt hensyn til denne endringen. Folketeatret lykkes langt på vei i å redusere de kristne elementene til gjenkjennelig og stemningsskapende scenografi. Den eneste gangen denne strategien skaper problemer for Jacobsens regi, er i den opprinnelig storslåtte scenen der Sonja gir hjertet sitt til julestjernen, og den stiger ned til henne fra himmelen.

Denne scenen var i sin tid stykkets høydepunkt og den er derfor verdt å bruke tid på. Det er her Brandt lar Sonja segne om i utmattelse, som en siste prøvelse. Et englekor synger «Glade jul» og et lite barn i hvit kjortel stiger ned fra himmelen med stjernen. Scenograf Neerland satte hele teatermaskineriet i gang for å skape teaterrommet om til en kirke og publikum om til en menighet. Det var høytid i særklasse. Hva kan man gjøre med en så gjennomreligiøs scene i en sekularisert oppsetning?

Pinlig affære

Dette dilemmaet har tidligere vært løst ved å gjøre scenen så kort som mulig. Jacobsen velger i stedet å gi oss en langdryg og pinlig affære. Orkester og kor i Folketeateret blir skrudd til maks mens vi ser på en spinkel animasjon av et gullhjerte som stiger til værs på den gigantiske LED-skjermen som utgjør scenenes bakvegg. Kontrasten mellom det mektige lydbildet, der Halvorsens musikk dundrer fra alle kanter, og den flate visuelle opplevelsen blir komisk. En digital og blass himmeltrapp lar stjernen langsomt falle ned i Sonjas hender. Så snur skuespiller Amalie Krogh Sundbø seg mot publikum, og sammen med følgespotten viser hun oss den lille stjernelampen hun har i hendene. Scenen blir et puslete antiklimaks.

En magisk kavalkade

Heldigvis for både publikum og Scenekvelder er himmelscenen et unntak. Resten av forestillingen er en feiring av jula og av oppsetningshistorien til Reisen til julestjernen. En kavalkade i glade dansenummer og fartsfylte episoder. Jacobsen og gjengen hans har plukket fritt fra de hundre årene med oppsetninger og filmatiseringer. Uansett hvilken versjon du har sett, vil du oppleve gjenkjennelse der du sitter. Folketeatret har gjenskapt den feststemningen som Nationaltheatrets oppsetninger på 50- og 60-tallet ga. Alt er trygt og godt og deilig enkelt. Sonja er tvers igjennom søt og god, mens greven og heksa er akkurat passe skumle. Ungene i salen er stivpyntet, de søler julebrus og popkorn, roper og klapper. Scenografi og koreografi utnytter teaterrommet slik at vi opplever at vi i salen er en del av showet.

Scenograf Petr Hlousek og kostymedesigner Sally Turner har latt seg inspirere av det visuelle uttrykket i filmatiseringen fra 2012. Det er det samme tsjekkiske slottet og den samme snøtunge skogen vi møter. Kjoler og drakter har den riktige følelsen av middelalder og eventyr. Den gigantiske LED-skjermen framhever først og fremst at produksjonen har kostet mange penger. Hlousek bruker heldigvis det digitale utrykket minimalt, i første rekke i overgangene mellom sceneskift. Det er de fysiske elementene på scenen som skaper julemagi. Særlig skal lysdesigner Lars Lunder ha honnør for scenen der stjernetyderen omfavner hele salen med stjernehimmelen sin. En scene som gjør seg langt bedre i teatersalen enn i Nils Gaups film.

Allsang fra femtitallet

Den første filmatiseringen av Reisen til julestjernen er også representert på Folketeatrets scene. Helt konkret i form av hovedrolleinnehaver Amalie Krogh Sundbø. Hun spiller Sonja slik moren Hanne Krogh spilte rollen i 1976. Med et varmt smil, en ubøyelig tro på det gode og en naiv overraskelse over å være del av kongefamilien. Det er ingen enkel jobb å følge opp, men Sundbø gjør det med overbevisning.

Fra de ulike teateroppsetningene kan vi kjenne igjen det absurde nissespråket til skogsnissene slik Lise Fjeldstad formet det på 90-tallet. Nissefar Ingar Helge Gimle lager riktignok en mer gebrokken variant enn Kim Haugen gjorde den gang. Heksa, spilt av Silya Nymoen, er kledd opp og spilles som en femme fatale slik hun første gang gjorde i Mari Maurstads skikkelse på 80-tallet. Bamse Brakar bærer Sonja et stykke på vei, slik han har gjort siden 30-tallet. Allsangen i pausen, som publikum selv etablerte i etterkrigstiden, blir som vanlig ledet av smånissene, men de holder seg til de julesangene som Kjersti Horn plukket ut til sin oppsetning i 2016.

Motstandsløs underholdning

Scenekvelder har også kommet opp med sine egne nummer og omskrivinger, slik tradisjonen fordrer, men disse tilføyelsene handler ikke om å speile vår samtid, og de utvider ikke teksten. Koreograf Thea Bay har innført en dyreballett i skogen og heksa har fått sin egen sang, men det meste understreker tradisjonen framfor å tolke teksten på nye vis. Med et lite unntak: Håvard Bakke spiller både kongen og julemannen. Dette er et såpass spesielt grep at jeg måtte tenke igjennom Sonjas forhold til de to farsfigurene sine. Men refleksjonen stopper der. Denne oppsetningen er langt fra en kognitiv utfordring, den er – og jeg tror også den ønsker å være – motstandsløs underholdning.

Et bekreftende ritual

Hovedinntrykket av Reisen til julestjernen slik den spiller seg ut på Folketeatret er fest og moro, og det har etter alle solemerker vært intensjonen. Det er en versjon som passer godt for Folketeatrets publikum og for Scenekvelders profil. Det er proft, påkostet og gjennomført, og publikum får alle de gjenkjennelige scenene de har kommet for å få. Det er et bekreftende juleritual i teaterteoretiker Richard Schechners forstand. Han skrev, blant annet i sin Performance Theory, om teateret som ritual, og hvordan dette kunne ha to ulike funksjoner. Enten bekreftet ritualet det bestående samfunnet, eller teaterets ritual kunne være en nyskapende og omveltende kraft.

Når Anne Helgesen og jeg analyserer Reisen til julestjernens lange oppsetningshistorie, viser vi hvordan stykket i begynnelsen var et ritual med sprengkraft. Det har ofte blitt hevdet at Sverre Brandt snudde teatrets økonomi, men det han virkelig gjorde, var at han samlet teatret om et felles prosjekt. Hans Julestjerne gjorde noe ingen barneforestilling hadde gjort før: Den skapte entusiasme i alle aldersgrupper. Det var noe med spillet og scenebildet som var større enn det som ble oppfattet som barneteater. Særlig var det metafysiske høydepunktet med himmeltrappen en uvanlig teateropplevelse for datidens publikum. «For det finnes nu engang en mængde voksne, fornuftige mennesker, som har lyst til å se en slik forestilling», skrev Aftenposten i 1925, når forestillingen hadde gått i månedsvis og kalenderen viste januar.

Rettferdig mot klassikeren?

Etter andre verdenskrig var Reisen til julestjernen blitt selvbekreftende. Gjenkjennelsen, og tryggheten i dette kjente, var hovedpoenget. Teaterteoretikeren Schechner, og mange med ham, ønsker seg ikke denne typen teater. Det er lett å avskrive det som uinteressant, selv om også denne formen for kollektiv festglede har sin verdi. Samtidig kan en selvsagt spørre om det er rettferdig å bruke en klassiker på denne måten. De siste tretti årene ved Nationaltheatret forsøkte i alle fall teatersjefene å gjøre mer ære på Brandts tekst, og i tur og orden ble tre dyktige regissører hyret inn for å gjøre sin tolkning av stykket. Både Fjeldstad, Bang-Hansen og Horn gjorde Julestjernen til sin. De skapte noe originalt, og ritualet var ikke lenger bekreftende.

Om Scenekvelders produksjon av Reisen til julestjernen er verdt pengene, kommer derfor helt an på øynene som ser. Er målet å komme i julestemning og kjenne på den magiske julekveldsfølelsen fra barndommen? Løp og kjøp. Vil du se hva en dyktig regissør kan skape i dialog med en klassisk tekst? Vent til Brandts stykke på nytt vender hjem til Nationaltheatret.