Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Tate Exchange skal være en kritisk linse som institusjonen kan se seg selv gjennom

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

tirsdag 5. mars 2019

Hvordan et formidlingsprogram kan endre et av verdens største museer.

↑ Cara Courage har hovedansvaret for femte etasje i Tates Blavatnik-bygg. Der er det nesten hver dag lagt opp til forskjellige program med nabolagsklubber, kunstorganisasjoner, ungdom, barn og samfunnsgrupper. Foto: Rob Orchard.

Prosjektet Tate Exchange er nå inne i sitt tredje år, og med en hel etasje dedikert til programmet, er det ikke bare et formidlingsprogram, men også et radikalt alternativ til selve museumsstrukturen. Tate er kjent som en leder i museumsverden, og Londons Tate Modern – Tate Exchanges tilholdssted – får besøk av over seks millioner mennesker hvert år.

«En kritisk linse som institusjonen kan se seg selv gjennom» – slik beskriver Cara Courage prosjektet. Det er hun som har hovedansvar for femte etasje i Tates Blavatnik-bygg, der det nesten hver dag er lagt opp til forskjellige programmer med nabolagsklubber, for og med kunstorganisasjoner, ungdom, barn og ulike samfunnsgrupper. Hvorfor velger en av verdens største kunstinstitusjoner å invitere inn disse menneskene, og hva er det de tenker de skal lære av dem?

Bryter opp silotenkning

– Cara Courage, kan du gi en kort introduksjon til hvordan Tate Exchange ble startet?

– De siste ti årene har Tates læringsavdeling endret fokus. Tidligere har man hatt siloer med kunnskap som øse av til publikum. Nå handler det om å vedkjenne kunnskapen publikum har, og hva de kan bidra med i møtet mellom institusjon og publikum. Dette er en del av et skifte som gjelder hele museumssektoren, men Tate har konsentrert seg spesielt om det relasjonelle feltet de siste ti årene. Tankegodset blir utført gjennom programmer og aktiviteter, men det ble raskt tydelig at denne aktiviteten trengte et eget rom som. I forbindelse med utbyggingen av Tate Modern ble det besluttet at vi skulle få en hel etasje i det nye Blavatnik-bygget.

– Tate Exchange har mange funksjoner, og en av dem er å få inn et annet publikum enn det museet naturlig tiltrekker seg, og å ha publikumledet programmering. Vi skal få inn kritiske stemmer i institusjonen og programmerer med eksterne grupper, med et fokus på institusjonell kritikk.

– Du nevner eksterne grupper, var dette grupper dere identifiserte eller grupper som allerede hadde formet og organisert seg selv?

– De hadde absolutt definert seg selv fra før. Gruppene vi jobber med kaller vi våre «associates». De inkluderer kunstinstitusjoner, utdanningsgrupper, helseorganisasjoner og samfunnsgrupper. Vi har også hatt en internasjonal utlysning etter andre organisasjoner som kunne tenke seg å jobbe med oss. De tar også med seg inn sine forskjellige publikumsgrupper.

– Utover publikum som kommer inn med assosierte grupper, hvordan definerer dere publikumsgrupper? Er det for eksempel et spesielt fokus på barn og unge?

– På Tate Exchange har vi ikke et spesifikt fokus. Men gjennomgående hos Tate er det et generelt fokus på unge mennesker. Det vi har oppdaget på Tate Exchange er derimot at det har vokst frem samtaler på tvers av generasjoner. Det er noe vi er veldig stolte av, men ikke noe vi spesifikt planla.

Nå handler det om å vedkjenne kunnskapen publikum har, og hva de kan bidra med i møtet mellom institusjon og publikum.

I forbindelse med utbyggingen av Tate Modern ble det besluttet at Tate Exchange skulle få en hel etasje. Etasjen er åpen for publikum nesten hver dag. Foto: CASS.

Sosialt engasjert praksis

– Innen formidlingsfaget brukes ofte begreper som formidling, outreach og utdanningsinitiativer om hverandre. Hvilke begreper mener du best definerer arbeidet dere gjør på Tate Exchange?

– Terminologi er fascinerende, fordi terminologi betyr forskjellige ting i kunstsektoren. Den endres i henhold til hvilket museum det brukes på og forankres også i forskjellige kunsthistoriske narrativ. Terminologien vi bruker på Tate er ikke nødvendigvis den samme terminologien et annet museum ville brukt. Jeg tror arbeidet vi gjør her i sin essens er en engasjert kunstform som er meget deltagelsesbasert. Vi har funksjoner som formidling og lignende begrep, men hos oss er arbeidet forankret i sosialt engasjert kunstpraksis.

– Hvordan bidrar Tate Exchange til hvordan museet ser seg selv? Og hvordan er dere del av å definere rammeverket til Tate?

– Vi er bare to år gamle, på vei inn i vårt tredje år, men det har allerede vært endel endringer på Tate på grunn av Tate Exchange. Vi holder opp et speil til Tate og viser hva folk tror institusjonen er, hva den gjør og hvem publikummet er, og hvem Tate tror publikummet sitt ikke er. Vi gjør denne typen kritiske undersøkelser på gulvet, hver dag. Folk stiller spørsmål til hva museets funksjonen er, hvem kunstneren er, hvordan kunst lages. For Tate er vi som en agent for endring innad i museet. Vi er en kritisk linse som institusjonen kan se seg selv gjennom.

Folk stiller spørsmål til hva museets funksjonen er, hvem kunstneren er, hvordan kunst lages. For Tate er vi som en agent for endring innad i museet.

Politisk krevende

– Tate Exchanges hovedkunstner for 2018 var Tania Bruguera. I tillegg til å vise arbeidene sine i Tate Moderns Turbine Hall, har hun også vært med på å programmere for Tate Exchange. Bruguera er kjent for å jobbe med temaer som emigrasjon og flukt, og gjennom arbeidet sitt diskuterer hun ofte komplekse politiske situasjoner. Når dere arbeider med temaer som kan oppleves som vanskelige eller skumle for yngre publikummere, hvordan finner dere møtepunkter mellom dem og kunsten?

– Dette er noe vi diskuterer gjennomgående. Ved Tate Exchange håndterer vi ofte komplekse politiske temaer, temaer som det er mange anstrengte følelser rundt, og temaer som det kan være vanskelig for mennesker å skape inngangsporter til eller finne sin plass i. Jeg tror kunstnerne vi jobber med er veldig klar over dette, og at det er noe de ofte selv vurderer og jobber med i praksisen sin.

– På Tate Exchange vet vi at det kommer til å være unge mennesker og familier på besøk, så selv om våre kunstnere ikke spesifikt lager arbeid for den gruppen, så vet kunstnerne at dette publikummet kommer. Kunstnerne må være klare til det og de må snakke til denne gruppen. Men det betyr ikke at vi unngår vanskelig temaer. Vi har vist pornografi i denne etasjen samtidig som vi jobbet med en gruppe unge mennesker. Temaene vi arbeidet med under dette prosjektet var objektivisering og samtykke – og at dette ikke var sex slik det er i det virkelige liv. Vi satt opp et skilt som beskrev hva som ble vist og at barn under en viss alder ikke burde delta. Men komplekse eller vanskelig temaer vil ikke stoppe oss fra å programmere noe, da må vi heller finne en god måte å vise det på og kontrollere hvordan det vises.

– Tania Bruguera bruker ordet «effekt» for å beskrive arbeidet sitt. Hva betyr dette begrepet for dere på Tate Exchange?

– Da Tania var her snakket vi mye om nytte-tenkning i kunsten. Spesielt hvordan man unngår at kunsten blir instrumentalisert, selv om den er nyttig, har et mål og en effekt på mennesker liv.

Tate Exchange er et sted der kunst og samfunn kommer sammen, og dette ligger også i bunnen av Tania Brugueras arbeid. Det underliggende etoset til Tate Exchange er at vi skal skape en forskjellig i menneskers liv.

Komplekse eller vanskelig temaer vil ikke stoppe oss fra å programmere noe, da må vi heller finne en god måte å vise det på og kontrollere hvordan det vises.

Fra workshop med Tania Brugera. Foto: Dan Weill.

Nytte eller instrumentalisering

– Du nevner forskjellen på kunst som er nyttig og kunst som instrumentaliseres. Hvordan definerer du denne forskjellen?

– En instrumentalisering av kunst er når kunst approprieres for et annet budskap. Da nærmer du deg kunst som brukes som sosialarbeid. I stedet for sosialarbeid så får man inn kunstnere for å gjøre jobben. Den ekstreme versjonen av det er propaganda og kunst som brukes som propaganda i forskjellige situasjoner. På den andre siden har vi kunst for kunstens skyld. Jeg tror Tate Exchange befinner seg et sted mellom de to posisjonene. Vi mener kunstens funksjon er å få folk til å tenke over livene sine på andre måter, men også at vi introduserer dem til et rom hvor de kan oppføre seg på andre måter enn de kan ellers i hverdagen.

– Hvor vil du posisjonere Tate Exchange i en internasjonal diskurs av museumsarbeid med forskjellige publikumsgrupper?

– Museer har gjort denne type arbeid i mange år allerede, uavhengig av om de kaller det outreach eller formidling, utdanning eller sosialt engasjert praksis. Jeg håper Tate Exchange har mulighet til å gjøre denne type arbeid til et reelt fokus i museumssektoren. Gjennom Tate Exchange har Tate som institusjon formidlet at de støtter sosialt engasjert praksis og deltagende kunstarbeid. Jeg håper det resonnerer og har en ringvirkningseffekt som treffer andre museer, og at det videre skaper en forståelse av at denne type arbeid må bli tatt seriøst og vedkjent som en kunstform med en historie.

– Vi har fått tilbakemeldinger fra andre i museumssektoren at siden Tate Exchange finnes kan de kan gå til ledelsen og si de bør gjøre noe lignende. Dette er ikke arbeid med myke kanter, denne type arbeid bør være kjernen til museet. Jeg håper vi kan gi noe tilbake til sektoren ved å hjelpe andre å argumentere for at denne type arbeid hører hjemme i museer.

Annonser

Stikkord:
· · · · · ·