Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Utopi, dystopi, ironi – eller spetakkel

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

onsdag, 14 november 2018

Virkemidlene er mange når en skal formidle klimautfordringen til barn og unge. Bare synd at kunsten ofte forsvinner oppi det hele.

Frida og Professor Vinter . Foto: Jørn Lavoll.

I november 2050 er det 30 grader i Bergen, og enda en ny solcellepark åpnes på Fløyen. Forestillingen Frida og Professor Vinter ble opprinnelig vist på vitensenteret Vilvite i Bergen og turnerer nå på andre året i Den kulturelle skolesekken (DKS). Plottet er enkelt: Ti år gamle Frida har aldri sett snø i sitt liv, før den sprø Professor Vinter dukker opp og skaper trøbbel. De to skuespillerne gjør flere kjemiske eksperimenter i løpet av forestillingen, der oppmalte streker i gymsalen markerer grenser som elevene ikke får krysse av hensyn til sikkerheten. Ved hjelp av små biter karbondioksid i fast form og en stor kanne flytende nitrogen skaper de røyk og små eksplosjoner som får elevene ved Midtun skole til å gispe høyt. Hele tiden flettes vitenskapelige fakta inn i handlingen.

Utøverne har sendt ut et forseggjort undervisningsopplegg til skolene i forkant, med variert lesemateriale og gode refleksjonsoppgaver som de henviser til i den lille samtalen fra scenen i etterkant av forestillingen. Jeg har imidlertid litt vanskelig for å bli fortrolig med sjangeren vitenskapsteater. Til tross for at forestillingen appellerer til barnas fantasi gjennom å oppfordre dem til å se for seg livet i 2050, blir lite overlatt til de delene av forestillingsevnen som er vanskeligere å nå. Ettersom moralen formidles helt konkret ved at utøverne oppfordrer elevene til å lære seg mer realfag, og avslutningsreplikken i form av Fridas brev til menneskene i 2018 er «Ta godt vare på klimaet da, folkens!», blir jeg usikker på om en produksjon med en så uttalt intensjon egentlig kan kalles kunst – og dermed om den i det hele tatt hører hjemme i Den kulturelle skolesekken.

SERIE: Kunst og klima


Hvilken rolle spiller kunsten for barn i hvordan vi forholder oss til klimautfordringene?

Holdningskampanjer og bevisstgjøring anses som viktig arbeid for å få den generelle befolkningen til å være med på å ta ansvar for klodens velferd. Kunst og kultur kan være gode verktøy for å formidle slike budskap. Men det følger mange utfordringer med å kommunisere slike temaer til barn – hvordan navigerer vi de etiske, kunstneriske og politiske farvannene som voksne, som kunstnere og som kulturforvaltere?

I en serie artikler under tittelen «Kunst og klima» retter Periskop søkelyset mot kunst for barn i miljøkrisenes tid, og leter etter muligheter og utfordringer med hvordan vi henvender oss til barn og unge med dette temaet.

Les alle sakene her.

Når en selger inn en kulturproduksjon med merkelappen «klima» er det kanskje lettere å få napp hos ulike visningsarenaer.

Hvor skal en begynne?

Når barna ved Midtun skole kommer hjem denne tirsdagen, er det neppe mengden karbondioksid i atmosfæren de forteller om ved middagsbordet. Ei heller sangene som fremføres i forestillingen. Snarere er sannsynligheten høy for at det de husker best er røyken og poff-lydene fra eksperimentene på scenen.

I og med at vi voksne heller ikke nødvendigvis klarer å forstå de innfløkte forbindelsene i slike samfunnsspørsmål kan det være vanskelig å se hvilket av alle elementene i klimaproblemet det er vi vil formidle til barna. I ettersnakken utøverne har med elevene på Midtun, viser barnas innspill hvor komplekst klimaspørsmålet er. Når utøverne spør hva vi kan gjøre for å redde klimaet, foreslår én elev å sortere plast mens en annen undrer om vi ikke bare kan helle flytende nitrogen over hele jordkloden for å kjøle den ned. Hvor skal en begynne når helheten er så uoversiktlig?

Salgbar merkelapp

Min erfaring er at produksjoner med aktuelle, vanskelige tema ofte ender opp med at kunstneriske ambisjoner settes til side for et velmenende bevisstgjørings-prosjekt, der en pakker det problematiske inn så mye at det ikke blir verken tematisk dybde eller kunstnerisk assosiasjonsrom igjen for publikum å jobbe med. Ofte blir resultatet banalt og litt flaut – som om en ikke finner innganger til tematikken fordi vi har definert utgangene for tydelig.

Når en selger inn en kulturproduksjon med merkelappen «klima» er det kanskje lettere å få napp hos ulike visningsarenaer, men det hersker samtidig en viss risiko for at prosjektene mister sin relevans dersom for mange av produksjonene er like forglemmelige som kunst som de er velmenende som prosjektskisse. Kombinert med presset om å gjøre Den kulturelle skolesekken-produksjoner relevante for læreplanene, skjer det fort at resultatet blir overtydelig. Hvor går grensen for det instrumentelle og hvor mye skal vi pakke inn de vanskelige problemstillingene?

Et vellykket eksempel er konsertforestillingen Sustain – som også har vært vist i DKS. Her er både scenografien, samtlige musikkinstrumenter og flere av kostymene laget av plast. Forestillingen er ordløs, og det musikalske materialet er inspirert av fuglelyder og lyder fra havet, som hvalsang. Uten å postulere noen moral fremstår Sustain som et sterkt miljøpolitisk verk som både barn og voksne kan møtes i på like vilkår. Da jeg så utdrag av den nylig, nøt jeg at musikken og det visuelle uttrykket fikk stå for seg selv, uten vitenskapelige fakta og, ja – verbalt miljømas.

Universitetsmuseet i Bergen har også laget et formidlingsopplegg i DKS i forbindelse med utstillingen Plasthvalen, som ble satt sammen etter at en syk gåsenebbhval strandet utenfor Sotra i 2017 og måtte avlives. Forskerne fant over tretti plastposer og plastflak i magesekken – disse henger fra taket i utstillingen og flagrer lett idet en går forbi – en av dem vil barna kjenne igjen som emballasjen til en Daim-iskrem. Noen av hvalens rygghvirvler er også stilt ut, og kuratorene setter tydelig hvalens skjebne i sammenheng med problemet med plast og mikroplast i havet. Utstillingen appellerer imidlertid også til barnas estetiske sans: På skjermen ved inngangen og i begynnelsen av informasjonsfilmen vises en vakker video av fargerike plastposer som virvles langsomt rundt under vann. Samtidig som posene er fascinerende å se på, vet vi at det var nettopp slike poser hvalen trodde var blekkspruter og som tok livet av den. Gjennom et kort opptak av noen styggvakre plastposer utnytter museumsformidlerne et estetisk paradoks og skaper kunst av det vitenskapelige prosjektet sitt.

Når museet har besøk av ungdomsskoleklasser, bruker de rollespill som virkemiddel: Elevene sitter rundt et bord dekket med skåler og skjeer, og omviserne serverer «plastsuppe» – en porsjon plastgranulat – som et utgangspunkt for diskusjonen om mikroplastens inntog i næringskjeden. Denne måten å hente kunsten inn i vitenskapsformidlingen på synes meg mer virkningsfull enn hvordan vitenskapen stadig oftere hentes inn i kunsten.

En positiv faktor ved Æ sa at du sa var at barna ikke ble satt opp mot de voksne, skriver forfatteren. Foto: Ståle Kvarme Tørring og Tormod Tvete Vik.

Kunst om flyktningkrisen møter lignende problemer som kunst om klimakrisen, ulike politiske og kunstneriske utfordringer til tross.

Klima og flyktningkrise

Kunst om flyktningkrisen møter lignende problemer som kunst om klimakrisen, ulike politiske og kunstneriske utfordringer til tross. Under flere av forestillingene, konsertene og utstillingene jeg har besøkt de siste årene der temaene klima eller flukt behandles – det være seg med barn eller voksne som målgruppe – sitter jeg igjen med en følelse av at en er helt i begynnelsen av noe som ingen ennå har funnet en god formel for.

I fjorårets storsatsing i Den kulturelle skolesekken i Nord-Trøndelag, orkesterforestillingen Æ sa at du sa, fikk vi innblikk i historien til flyktningbarnet Mirja. Handlingen tok imidlertid utgangspunkt i forholdet mellom Mirja og vennen Sturla og konflikten som utspant seg mellom dem. I den forbindelse ble bakgrunnen til Mirja formidlet, men hovedtemaet var likevel vennskapet mellom de to. Kombinert med gjennomkomponert musikk vekket denne historien sterke følelser. Nettopp fordi det musikalske håndverket og historiefortellingen var solid, fikk Mirjas historie rom til å virke på publikum.

En annen positiv faktor ved Æ sa at du sa var at barna ikke ble satt opp mot de voksne – familiemedlemmene til Mirja forekom kun som musikalske tema. I klimakunsten kan det være fristende å utnytte «de dumme voksne»-elementet som er så vanlig i barnekulturen: Barna må redde dagen når de voksne er uperfekte og håpløse, slik Vilde Vite og vennen hennes fra en fjern planet gjorde i Den Nationale Scenes dårlig besøkte forestilling Vilde Vite og plastmysteriet. I tilfellet klima oppfører de voksne seg jo virkelig imot all sunn fornuft. Dermed kan det anses som ekstra problematisk å ty til et oppbrukt fortellergrep der barna må ta ansvar for de voksnes alvorlige feil. Jeg kunne ønske meg fortellinger som klarer å motstå denne enkle løsningen og heller satser på de gode historiene, slik tilfellet er med Æ sa at du sa, som har festet seg i minnet mitt som et kunstverk snarere enn en teatral gjennomgang av læreplanmål.

I forestillingen Skvulp benytter ikke de medvirkende muligheten til å få med noen aktuelle tanker om plast i havet, skriver Maja Skanding. Foto: Tora Optun.

Humor er et godt virkemiddel, men hvordan finne måter å spøke om klimaproblemene med barna på?

Amoralske skvulp

Men hvordan skape en troverdig moral – eller eventuelt frigjøre seg helt fra moraltenkning? Da jeg nylig så Den Nationale Scenes forestilling Skvulp for barn i alderen null til fire år, var jeg overrasket over at de medvirkende ikke benyttet muligheten til å få med noen aktuelle tanker om plast i havet, ettersom historien utspilte seg i en undervannsverden der babytannbørster i plast var blitt til fisker, og hele denne verdenen sprang ut av en plastflaske idet den ble åpnet. Til tross for at målgruppen var svært ung og hadde enda dårligere forutsetninger for å forstå slike sammenhenger enn barneskoleelevene på Midtun, er jeg blitt så vant til at miljøsaker alltid skal problematiseres når sjansen byr seg, at jeg ble fanget i mine egne assosiasjoner. Forekommer plast og vann i samme forestilling, må vel sjansen gripes til å få inn litt moral, liksom?

I kunst som omhandler flyktningproblematikk appellerer en ofte til barnas empati ved hjelp av ulike emosjonelle virkemidler. Dette kunne en nok med fordel gjøre i klimakunsten også, istedenfor å ty til de vitenskapelige faktaene som kanskje i større grad må til for å få med de voksne. Ved å bruke følelser kan kunsten om global oppvarming kanskje bli litt mer varmblodig? Kanskje er det heller ikke nødvendig å være så konkret – da er risikoen for å bli instrumentell ofte ikke langt unna. Historiene som tar utgangspunkt i kjærlighet til naturen kan være like tankevekkende som dem som tar utgangspunkt i det dystre resultatet av menneskenes miljøødeleggelser.

Et kunstnerisk språk om klima

De to bøkene som bidro sterkest til å bygge opp min egen miljøbevissthet som barn på åtti- og nittitallet, var Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter og I Morgentåkedalen av Jan Deberitz, begge utgitt i 1981. Historiene har slett ikke noen uttalt miljømoral som utgangspunkt, men vekket likevel noe i meg: en fascinasjon for å leve i pakt med naturen, en forståelse av at naturen kan romme mye jeg ikke ser eller forstår, en innsikt om at kreftene i naturen kan være vakre og skumle akkurat samtidig, og en erkjennelse av at jeg er en del av naturen og må tenke og handle deretter. Selv om bøkene først og fremst handler om temaer som vennskap, lojalitet og integritet, er hovedkarakterene selvstendig handlende individer i overveldende naturomgivelser utenfor deres kontroll. De tar bevisste valg og kjenner etter hva samvittigheten deres sier dem. Dermed er de gode forbilder for barn i klimakrisens tid.

Samtidig kan naturromantiske historier føles fjerne for mange, og skape klamme assosiasjoner til syttitallet – Sven-Bertil Taubes patosfylte vokal og romantisk-moralistiske Änglamark-tekst funker simpelthen ikke i 2018. I klimakunst for voksne er det nærliggende å ty til selvironi, ettersom vi alle har noen klimasvin på skogen. I kunst for barn er imidlertid ironi som kjent problematisk. Humor er et godt virkemiddel, men hvordan finne måter å spøke om klimaproblemene med barna på?

Progbandet Tusmørkes barneprosjekt Bydyra gir assosiasjoner til syttitallet både i musikken og på albumomslaget. Apokalypse-historien om dyrene som tar over Oslo kan virke brutal, men formidles på en finurlig måte, med musikere iført dyrekostymer: Siden menneskene har kuttet ned alle trærne i skogen, må dyrene oppsøke storbyen. En underjordisk elv skyller bort alt menneskelig liv mens dyrene lever videre i byen. Det er mye absurd humor i sangtekstene, og selv om en del av ironien kanskje går over hodet på de minste barna, gir prosjektet meg en følelse av en mulig humoristisk inngang til alvorlige tema, uten at det blir for fjasete.

Når moralen trumfer estetikken

I artikkelen «Should Art Be A Moral Battleground for Social Justice» i New York Times nylig, uttrykker Wesley Morris bekymring for at kunsten er blitt en moralsk arena, og peker på debatten om representasjon i det stadig mer polariserte amerikanske samfunnet. Han innrømmer å kjenne på en lojalitetskonflikt når han stiller spørsmål ved kvaliteten til et kunstverk dersom dette verket er skapt av en representant for en annen minoritet. «Vi snakker mindre om hvorvidt et verk er god kunst, men simpelthen hvorvidt det er godt – godt for oss, godt for kulturen, godt for verden,» skriver Morris.

Samme tendens synes i klimakunsten: Mange kunstnere våger å ta tak i de viktige spørsmålene, og mange bevilgende myndigheter ønsker å støtte slike prosjekter – kanskje spesielt dersom de retter seg mot barn og unge. Dette er bra. Men klarer vi å beholde det åpne, kunstneriske blikket i et stadig trangere debattklima om klima?


Stikkord:
· · · · · ·