Å fjerne all bæsj fra barnebøkene er som å fjerne alle kyss fra voksenlitteraturen

Skriveøvelse: Anmeld en humoristisk barnebok om bæsj. Bekjemp trangen til å nevne at du selv ikke synes bæsjehumor er særlig morsomt.

En kjapp lesning gjennom diverse anmeldelser av humorlitteratur for barn er nok til å anslå at denne øvelsen har høy vanskelighetsgrad. Hvordan humoren virker på anmelderen, er faktisk nokså irrelevant.

Kvaliteten til humor er helt avhengig av hvem den er lagd for. Det gjør humorsjangeren fryktelig vanskelig å vurdere på rettferdig vis.

Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hva som er vitsen med bæsjebøker, lærere med sadistiske trekk og humorlitteraturens mange stereotypier. Jeg begrenser meg stort sett til det Freud kalte ventilhumor.

Mot tradisjonen

Det er vanskelig å dokumentere hvor misforstått humor for barn er. Men det er et faktum at morsomme bøker får svært få priser. Vi kritikere sier oss påfallende ofte uenige med målgruppa. Noe av skylda for at humor blir feilvurdert må gå til de som gikk hardt inn for at enhver god bok for barn og unge også må ha noe å tilby voksne. Det kvalitetskriteriet har hatt stor betydning for å kjempe barnelitteraturen ut av rollen som pedagogisk verktøy og over på kunstens arena.

Selv om jeg i liten grad finner kriteriet direkte uttalt i moderne kritikk av bøker, film og teater for barn, tolker jeg det ut av måten anmelderen bruker sin egen begeistring på. Først når vi kritikere selv har glede av boka eller forestillinga, klarer vi å vurdere den som virkelig god. Resonnementet virker langt på vei logisk. Mens litteratur for voksne kan kreve en voksens livserfaring for å gi mening, står det lite i veien for at voksne kan ha glede av litteratur for barn.

Problemet er at voksenanmeldernes målestokk ikke alltid tar høyde for at humor er knytta til modenhet. Hva du ler av, endrer seg med din personlige utvikling.

Ventilhumor

I en engelsk undersøkelse fra 2008 oppgir svært mange niåringer serien om Rampete Robin av Francesca Simon som sin favoritt. Fra fylte 11 år synker populariteten radikalt (Keith Topping: «What Kids are Reading». Ferske tall fra USA viser tilsvarende tendens for eksempel for Kaptein supertruse av Dav Pilkey.) Lest i lys av Freud tilbyr Simons ventilhumor utløp for «forbudte» tanker og følelser. Rampete Robin er morsom for dem som fortsatt må anstrenge seg for ikke å plage andre. De ler fordi Robin så selvfølgelig gjør noe de gjenkjenner som forbudt.

Latteren er forløsende. Gjennom Robin som stedfortreder opplever de et øyeblikks frihet fra de sosiale reglene som begrenser instinktene deres. Det er noe pirrende med tabuer. Jo større tabuet er, desto morsommere blir omgangen med det. For de fleste voksne er det ikke lenger en indre kamp å avstå fra hevnaksjoner. Det er en selvfølge. Tabuet har mista mye av sin forlokkende og frastøtende kraft. Robin blir bare en overdrevent og slitsomt uhøflig unge. For niåringer kan bøkene likevel være kunststykker.

Flatulens

Nesten alle barn går gjennom en fase der de fryder seg over titler som Gry Moursunds kommende Alle som har rompe, liker å prompe. For kritikerne blir det derimot fort et tegn på manglende originalitet at ventilhumoren for mindreårige kretser om så like motiver. Prompehumor kan ikke lenger forløse noe undertrykt i oss. Men selv om vi for lengst har opparbeida et selvfølgelig forhold til ganske mange tabuer, er de fortsatt tabuer.

Kritiker og forfatter Linn T. Sunne hører til regelen og ikke unntaket når hun skriver om Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis av Emma Therese Hansen og Tora Marie Norberg: «Jeg syns ikke boka er rasende festlig, men jeg er heller ikke i målgruppa. Jeg setter pris på språklig lek, men det blir litt for mye drittprat etter min smak.» Jeg kan vanskelig se at en slik bemerkning er særlig relevant i bedømmelsen av boka. Derimot viser den at anmelderen er fullt klar over at vi har med et tabu å gjøre.

Utfordringen med bøker som dekker grunnleggende behov hos et stort flertall, er at temaet så lett kan utnyttes kommersielt. Når etterspørselen stiger, blir det bokstavelig talt lettere å selge hvilken som helst dritt. Men å fjerne all bæsj fra barnebøkene er som å fjerne alle kyss fra voksenlitteraturen. Desto viktigere er det å vurdere om for eksempel Bæsjefesten av Alex Schulman og Emma Adbåge er å foretrekke framfor Brødrene Bæsj.

Latter på andres bekostning

Også når det kommer til hvem humorbøkene for barn velger å latterliggjøre, kan variasjonen synes liten. I Norge er titler som Verdens verste lærer, Verdens verste rektor og Foreldrekrigen typiske eksempler. Det følger av ventilhumorens logikk at barn kan føle behov for å le av de autoritetene som begrenser deres frie impulser og stiller krav de strever med å leve opp til. Rollegalleriet snevres inn av hvilke autoriteter som har direkte makt over dagens barn. Men hvor sunt er det egentlig å latterliggjøre lærere og foreldre på nytt og på nytt?

Amanda Craig er blant kritikerne i England som har påpekt at barnelitteraturen undergraver viktige autoriteter i barns liv («Much more than just a William», The Times, 26.01.2008). Så lenge mangel på respekt for klasseledelse er et økende problem, mener Craig at forfatterne bør være mer nøye med hvem de latterliggjør.

Keith Johnstone, kanadieren som oppfant teatersporten, beskriver i boka Impro den humoristiske effekten som en dumphuske: Når læreren mister sin status, stiger statusen til protagonisten og publikum tilsvarende. I sin slemmeste form er dette hevn via stedfortreder for den unge leseren – ikke ulikt det greske teaterets forløsende katarsis. Som når Rampete Robin lykkes med å få læreren til å løpe gråtende ut av klasserommet: «Breaking new teachers wasn’t easy, thought Henry, but somebody had to do it.»

Men mens originalversjonen lar Robin gå inn for å knekke (min oversettelse) nye lærere, nøyer oversetter Dagny Holm seg med verbet temme (Rampete Robin og tannfeen). Gir det en bedre moral? Det er lett å glemme at vår mest brutale eventyrtradisjon er motivert av at hevn i fantasien gjør det lettere å holde ut hverdagens realiteter.

Men må virkelig rektoren i Verdens verste rektor av Marius H. Molaug og Kristoffer Kjølberg ha sadistiske trekk? Ondskapsfulle autoriteter tilhører en tradisjon som i hvert fall kan trekkes tilbake til Roald Dahl. Overdrivelser er i seg selv et humoristisk grep. Men her spiller en annen psykologisk faktor inn. Både Freud og Johnstone er enige om at vi ikke kan le av noen vi synes synd på. For at også de med mye medfølelse skal kunne le, kan det aldri være tvil om at latterliggjøringen er fortjent. Da må dårlige egenskaper framheves og forstørres. Prisen er at rektor blir enda mer unyansert og stereotyp.

Kravet til gjenkjennelse

Stereotypier blir fort kjedelige, i hvert fall for kritikere og andre som leser mye. En av de korteste definisjonene på humor, er gjenkjennelse pluss et brudd med det du forventer. Som når monstermamma sier til ungene sine: «Spis opp før suppa koagulerer!» Humoren forutsetter at du gjenkjenner ordet koagulerer og vet hva det betyr.

Hedda Rosenberg skrev nylig bacheloroppgave om mottakelsen av to påstått morsomme ungdomsromaner. Hun finner at det nettopp er gjenkjennelse det skorter på for mange unge lesere. Overdrivelser er ikke morsomme før du kjenner igjen utgangspunktet, konstaterer hun.

Dersom du ikke selv har gått i terapi, er det vanskelig å more seg over en karikert psykolog. For at humoren skal slå bredt an, løser mange forfattere det med å karikere stereotypien av for eksempel en yrkesgruppe. Jo mindre erfaring du har med verden, desto flere slike stereotypier er nødvendig for at du skal ha glede av karikaturen. Dilemmaet er at den som kjenner den latterliggjorte gruppa godt, fort vil oppleve karikaturen som upresis og feilslått. Med livserfaringen til en voksen er ikke stereotype politifolk, leger og ordførere lenger like morsomme.

Tricksteren

Da Gaute Heivoll og John Kenn Mortensen bega seg dødssyndene i vold i Rottefangeren fra Sorø (2018) – en bok for «barn i alle aldre» – hadde testleserne mine ingen problemer med å anerkjenne boka som original. Men effekten på mange av sjetteklassingene ved Smestad skole var motsatt av effekten på et nærmest unisont begeistra anmelderkorps. Slik jeg forstår elevene, var det nettopp det nye og fremmede som ga dem lite å le av (Norsk barneblad 6/2018). Det krever en viss livserfaring – eller leseerfaring – å ha moro av en rotte som sitter i en likkiste og forteller fra livet som kokk hos en gjerrigknark av en begravelsesagent. For dem ble det uklart hvem som var hvem og hva som var vitsen med fortellinga.

Det er ikke dødssyndene elevene mangler erfaring med. Situasjonene er bare langt mer gjenkjennelige når Greg Heffely i En pingles dagbok lever ut hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap, mer eller mindre i tråd med pave Gregor den stores utlegning av dødssyndene fra 500-tallet. For å kvalifisere som dødssynd må den som forbryter seg vite bedre, mente paven. Det må publikum også. Da først går det an å fryde seg når Greg så selvfølgelig lurer til seg fordeler på andres bekostning.

I likhet med Rampete Robin er Greg en trickster, det vil si en klovn og en kreativ idiot, som kan spores tilbake til Jungs arketyper. Når tricksterne lykkes i sine spillopper, ler vi med dem; når de mislykkes, ler vi av dem. Tricksteren tilbyr ikke bare et ventilhumorens friminutt fra sosiale normer. I barnelitteraturen er vedkommende faktisk mer oppdrager enn opprører. Ved å bryte grensene, minner tricksterne oss om hvor grensene går, mener William J. Hynes og William G. Doty i Mythical Trickster Figures.

Er humoren for snill?

Heller enn å spørre hvor original humoren er, kan vi å spørre hvor gjenkjennelig utgangspunkt den har. Og enda viktigere enn å spørre hvem humoren går på bekostning av, er å undersøke hvilken effekt den har. Når humorens dumphuske hever leserne over autoritetene, er det for å vippe dem ned for godt, eller er det bare et midlertidig friminutt som skal gjøre det lettere å holde ut virkelighetens sosiale orden? Selv om humor for barn kan være drøy i sin omgang med tabuer, representerer den sjelden noe ekte opprør. Så lenge hovedpersonen ikke forandrer verken seg selv eller sine omgivelser på noen varig måte, bidrar humoren til å opprettholde status quo. Den går oppdragernes ærend. Det er ventilhumorens vesen.

Men så lenge barn rammes av urett, kan de trenge en humor med langt sterkere brodd. En humor som ufarliggjør autoriteter, som viser at opprør lønner seg og at forandring er mulig. For å skape større rom for en slik humor i det norske markedet, er det ikke nok at vi lærer oss å anerkjenne barns latter. Vi må også kunne si noe om fornuftig om hvorfor de ler. Tenk om det dukker opp en ny humorist av Roald Dahls kaliber uten av vi vet å verdsette hvilken sjelden kraft vi står overfor.