Å underkjenne Yoko Onos kunst

Utstillingen «Yoko Ono – Peace is Power» står frem til høsten, og er kuratert spesielt for Nobels Fredssenter i samarbeid med den tidligere direktøren på Astrup Fearnley-museet, Gunnar B. Kvaran. Det hele finner sted i et slags gjennomgangsrom i 2. etasje. Samtidig foregår en parallell utstilling på Tate i London. Bare her skulle man tro premissene for en Ono-utstillingsfest var lagt. Legg til vår tid med krig i Ukraina, Gaza/Israel og nød og uro over hele fjøla, kunne denne utstillingen blitt årets snakkis om fred og kunst – for barn og voksne. Isteden møter publikum en tam liten sak som like gjerne kunne stått på Oslo S i form av plakater og noen bord. Å underkjenne og underpresentere Onos potente og enkle budskap på denne måten er faktisk ørlite trist. På den annen side: De små verkene som presenteres tar man med seg videre; en etter en. Fordi de er så gode i seg selv. Takk og lov! 

Hva er et Ono-verk?

Fredssenteret har lenge flankert Karl Johan med bannere om deres Yoko Ono-utstilling, og deklamerte at for første gang siden 2005 kan man nå se verdensstjernens kunst i Norge. Det var også, i Onos ånd, TV-kampanje-kunst med fredsbudskap før jul.

Onos fredskamp gjennom performanceog kunst-konseptuelle handlinger er uten tvil verdt å vise barn og unge. Men hvor er kunsten på Fredssenteret? Så kan man kanskje spørre seg: Hva er egentlig verkene til Ono? Er det handlingen der og da – som Ono og John Lennons bryllupsreise i 1969 til Hilton Hotell for å sette fokus på fred; der politikere og journalister ble invitert til sengen? Eller kunstverkets dokumentasjon i ettertid med video, foto og tekst?

Er kunstverket konsekvensene av kunst-happeningen – mange tiår etter? Eller er kunstverket våre tanker i møte med Onos kunst uansett hvor de møter oss, og ringvirkningene det skaper i vår kollektive bevissthet? Er verket de instruksjonelle oppgavene hun gir oss, i svart tekst på en plakat? Eller blir verket det som skjer når vi utfører handlingen hun ber oss om: Se en fyrstikk brenne ned. Finn en spot og hold den alltid ren, og tenk på denne når du er ute og reiser. Foren skyggene til deg og en annen. Hvem eier verket da? Den som instruerer eller den som utfører? Og kan man kalle det en utstilling med Onos verk når challengene hun gir oss, trykkes opp på plakater? 

Rebellen er borte

Ono selv tenker at hun alltid leverer halve verk; betrakteren den andre halvparten. Da blir eieren universet. Kollektivet.

Utstillingen i Oslo stiller dessverre ingen spørsmål om slike ting; om essensen og mytologien i Onos kunstnerskap. Møtet mellom en fraværende kunstner og et fysisk tilstedeværende publikum. Makten som oppstår. Tilliten til at noen vil fullføre verkene.

Ono tilhørte Fluxus-bevegelsen i New York på 1960-tallet. De ville rive ned kunsten fra pidestallen, gjøre den flyktig og immateriell og få den ut av kunstinstitusjonene. Publikum skulle bli en del av kunsten; i en helt ny rolle! De ble av mange ansett som rebeller. Opportunister til kunst for salg og kunst i samlinger.

Presentert i et hvitt insta-vennlig interiør er det ikke mye rebelsk over utstillingen på Fredssenteret. Det er så vidt vi tar oppfordringene på alvor og snarere betrakter dem som naive Ikea-plakater på veggen. Vi nikker og tenker genialt, klokt og interessant; men jeg tror de færreste vil se en fyrstikk brenne ned når de kommer hjem på ettermiddagen. Kanskje er jeg naiv, men jeg tror at filosofien og oppfordringene til Ono vil gjøre oss en tjeneste på sikt. Kan du forestille deg fred, kan du skape fred. 

En 80-åring verdig

Sist jeg møtte Yoko Onos kunst ble jeg altså blåst av banen. For å entre Onos verden på Louisiana i 2013, måtte man fysisk gjennom verket hennes En Trance. Seks forskjellige innganger som ga ulike opplevelser: En trapp og en sklie, en gang med speil, en smal sprekk å krype under, en blindvei, en smal sjakt eller et forheng av perlesnorer. Innen performancens historie er ikke dette en ny tanke. Marina Abramovic gjorde det samme i 1977, der publikum måtte skvise seg mellom en naken Marina og Ulay i en smal dør.

På Fredssenteret kommer man til sammenligning opp en vanlig rulletrapp og møter en standard kronologisk trykket plakat over Onos liv. Info info info, og ingen spørsmål til ettertanke. Ingen tanker i det hele tatt. For hva betydde egentlig Onos 10 år lange ekteskap med John Lennon for hennes berømmelse? En hemsko? En døråpner? Hvem er den bittelille kvinnen bak de mørke solbrillene? Er hun en flopp, en naiv kunstner med gullsko på rød løper, en innovativ budbringer eller en naiv drømmende poet? 

Performance-kunstens viktigste verk i et kott

På en smal hvitvegg, rett etter tidslinjen over Onos liv, henger en ny plakat om Onos gjennombrudd, og om et av de viktigste verkene i performance-kunstens historie: Cutting Piece fra 1964. Gjemt i et avlukke kan du deretter se en prosjektering av filmen som berører oss like sterkt den dag i dag. Den viser en ung japansk kvinne (Ono) som til slutt sitter naken igjen foran et mannlig publikum som har klippet av henne klærne, bit for bit. Ideen var inspirert av en zen-øvelse, der du skal gjøre det du synes er mest pinlig for å se hvordan du takler det. Ono overlot seg selv i publikums makt og opplevde flere ganger å bli truet med saksen. Selv i dag er det smertefullt å se Ono beskytte brystene sine når en mann klipper av henne BH-en. Det ligger århundrer med kvinneundertrykkelse bak den nærmest rituelle sårbare handlingen Ono regisserer og utsetter seg for. Som om hun viser byrden kvinnene har tålt før henne. Hva makt gjør med mennesker. Med den som plutselig får tildelt makt og den som setter seg i offerets rolle.

Senere har performancen blitt utført av andre kunstnere; faktisk flest menn. I 1974 kom den til uttrykk i en mer ekstrem variant av Marina Abramović i den 6 timer lange performancen Rhythm 0. Der hadde publikum 72 objekter de kunne bruke på henne, noe som endte med en ladd pistol mot hodet hennes. Verket til Ono er evig aktuelt og svært radikalt i sin tid – synd det får tildelt plass i et slags kott på Fredssenteret. 

Det neste verket på Fredssenteret følger opp ideen om den undertrykte kvinnen i installasjonen: ARISING. Ono ber de kvinnene som har følt på overgrep i kraft av å være kvinne om å scanne en qr kode og sende inn sin historie, et vitnesbyrd på sitt eget språk og bilde av øynene sine til en webside. Historien vil bli en del av verket på Fredssenteret. På veggen er flere trykk av slike historier allerede hengt på kroker, som i et slags arkiv, og treffer deg som vonde reportasjer. Tanken er fantastisk; presentasjonen igjen laber. Å kalle dette en installasjon er å dra det litt langt. 

Oppfordringene

I 1955 startet Ono å lage instruksjoner med ord istedenfor noter: Tenn en fyrstikk og se på den til den er slukket (Lighting Piece) var den første. I 1964 samlet hun alle sine instruksjoner i boken Grapefruit. A Book of Instructions and Drawings. Flere kan sees som elegante plakater på Fredssenteret. Noen er enkle å gjennomføre, andre nærmest utopiske: Hør på lyden av jorden som snur (Earth Piece fra 1963), Se på solen inntil den blir firkantet (Sun Piece fra1962), Le en uke (Laugh Piece fra 1961) eller Put your shadows together so they become one (Shadow Piece fra 1963). Andre som ikke er med på utstillingen er: Spør folk om å komme. Inviter kun døde mennesker (Touch Poem IV fra 1964). Eller: Gjem deg og søk fred. Gjem deg til alle går hjem. Gjem deg til alle glemmer deg. Gjem deg til alle dør (Hide and Seek Piece fra 1964) 

I løpet av sin karriere laget Ono også flere videoverk. Tre skjermer viser hennes mest kjente filmer: Fly fra 1970, der en flue surrer rundt på en naken kvinnekropp, No. 4 som viser nærbilder av forskjellige rumper på en tredemølle, og Freedom fra 1971 av en kvinne som klipper av seg BH-en. De nakne rumpene ble forbudt av britisk filmsensur i 1967, og Ono svarte med å si at filmen var harmløs, uten vold eller mord. Slik understreker filmen hennes ikke-voldelige aktivisme. 

Knuste kopper og gavelapper

Resten av utstillingen består av fire interaktive verk, med hvert sitt poetiske budskap, men presentert i det hvite rommet blir de nesten tappet for innhold, som om de mer er en artig forlengelse av designbutikken i 1. etasje: 

På hvite gavelapper oppfordres man til å skrive et fredsbudskap og henge dem på et elegant tre. Alle lappene skal sendes til Onos The Imagine Peace Tower i Reykjavik, som startet i 2007. 

Ved siden av treet finner du en variant av verket Mend Piece fra 1966, der en ødelagt kopp skulle gjenoppstå i sin opprinnelige tilstand gjennom en mental healingprosess hos betrakteren. På bordet på Fredssenteret er hvitt porselen knust med vilje (b-varer fra Hadeland?), som ruiner fra en ødelagt by. Med tape og hyssing skal publikum bygge opp sine objekter og sammen skape en ny tid. Noen strever med å finne bitene som passer sammen, slik at en skål og mugge kan bli nesten hel igjen, med referanser til japansk kintsugi. Andre bygger nye ting ut av det ødelagte; dyr, skulpturer og skakke tårn. Prosjektet er en interessant studie over hva ulike mennesker velger: Å gjenskape det opprinnelige med skår og skjevheter, eller skape noe helt nytt av kaoset og det ødelagte.  

To andre verk oppfordrer også betrakteren til å delta: Et verdenskart er limt opp på en vegg og tre stempler med IMAGINE PEACE ligger klar: Ironisk er Norge som en sort klump av stempling, men der budskapet behøves, langt fra vår trygge vugge, er det stemplet lite. Vi er oss selv nærmest. Utover dette gir ikke verket de store tankene. På to bord finner du også sjakkbrett der alle brikkene er hvite, et annet kjent verk av Ono: Spill så lenge du vil og så lenge du kan huske brikkene dine. Sjakk basert på konsentrasjon og tillit. 

Fort ferdig

Så var jeg gjennom. Jeg savner så mye mer! Som det vakre Morning Piece fra 1964: All morning, Until dawn og After dawn, der Ono solgte morgener i form av glasskår som folk kunne velge etter hvor lenge de ønsket morgenen skulle vare … Eller Air-automat der du putter på en mynt og får en kule med luft tilbake. Eller Telephone in Maze, vist i 1971, 2010 og i 2013, der det i midten av en glasslabyrint står en telefon, og publikum oppfordres til å ta den hvis det ringer. Er det Ono som ringer? Og kanskje hadde dette løst noe på Fredssenteret. Det er nettopp hennes tilstedeværelse jeg savner, ikke en info-utstilling med hvitt, stilistisk design. 

Idet jeg går ut, husker jeg spørsmålene jeg sendte Ono i 2013 på e-post: 

– Puste, svarer Yoko Ono på spørsmålet om hun husker sin første kunstopplevelse. 

Og hva fikk deg til å bli kunstner?  

– Et hull i livet. 

Hva gjør et kunstverk godt i dine øyne?   

– Det gir folk inspirasjon.  

Hvordan definerer du kunst? Ikke som et objekt på veggen eller gulvet?   

– Det er ting som gir folk energi.  

Onos kunst er annerledes enn alt annet, hun inviterer oss inn i sine ideer fremfor å vise materielle verk. For at kunsten skal bli til kunst, er den avhengig av deg. Men da må også publikum bli tatt på alvor. Og kunstneren.