Allez! Lek på Veneziabiennalen

Veneziabiennalen er en internasjonal kunstbegivenhet som foregår annethvert år. Koronapandemien førte til at den 59. utgaven åpnet tre år etter den 58., noe som tidligere kun har skjedd under de to verdenskrigene.

Cecilia Alemani er kuratoren for hovedutstillingen The Milk of Dreams, som vises på Giardini og Arsenale, de to tradisjonsrike visningsstedene på Veneziabiennalen. Hovedvekten av de nasjonale paviljongene er å finne i den grønne lungen Giardini. Her ligger blant annet den nordiske paviljongen, som ble tegnet av Sverre Fehn (1924-2009). I Giardini ligger også den belgiske paviljongen.

Som representant for Belgia i årets utgave av biennalen, har kurator Hilde Teerlinck jobbet sammen med kunstneren Francis Alÿs (1959) om prosjektet The Nature of the Game. Alÿs er utdannet arkitekt, men jobber innenfor ulike medier – blant annet  med installasjonskunst, maleri og video. Helt fra 1999 har Alÿs vært interessert i barns lek, og har reist rundt i store deler av verden og filmet lek i offentlige rom. Det er dette arbeidet utstillingen handler om.

Myggens endelikt

Når man går inn i den grønnkledte belgiske paviljongen, er det første som treffer publikum en eksplosjon av lyd og bilder i fullstendig kaos. Lyden som er lettest å skille ut fra resten, er en slags høylytt summing. Den kommer fra en høy, smal skjerm, nesten dobbelt så høy som meg. Her summer det også i en vrimmel av mygg, men lyden er det en gjeng med barn som står for.

Denne leken var ukjent for meg, og jeg leser at den kalles «Imbu» og ble filmet i DR Kongo i 2021. Mygg kan tilpasse vingeslagene sine for å rette seg inn på en frekvens det motsatte kjønn liker, og dermed tiltrekke seg en partner. Barna har klart å etterape den ene lyden, og tiltrekker seg dermed en skokk av mygg som de deretter kan drepe mellom hendene sine. Filmen spilles av på begge sider av skjermen.

Ikke tråkk på streken

Noen av lekene er mer kjente enn andre. På en stor, liggende skjerm ved siden av myggenes intense aktivitet, transporteres vi til Hong Kong i 2020. En liten jente i blå kjole med sekk på ryggen, håret i hestehale og ansiktet dekket med munnbind, hopper mellom stripene i fotgjengerfelt og prøver å unngå streker og sprekker i fortauet. Dette er Children´s Game #23: Step on a Crack (Ikke tråkk på streken). Jenta nynner regler mens hun løper avgårde i bylandskapet.

En annen kjent lek er filmet i Engelberg, Sveits, i 2022 og står oppført som «Schneespiele», altså snølek. Her utvikler leken seg stadig. Det er snøen som fører an, ikke reglene. Filmen begynner med en snøballkrig med utsikt til et majestetisk alpelandskap. Krigen går over til rumpeaking med glatte dresser. Deretter begynner barna å rulle store baller i snømannsstørrelse, for deretter å sende dem nedover bakkene.

«Allez!»

Fra Belgia får vi se et sneglekappløp, «Slakken», fra 2021. Beskrivelsen i teksten på veggen, forteller om en lek fullstendig uten kontroll for de som leker den, fordi sneglene ikke akkurat samarbeider. Barna heier likefullt. «Allez!» roper de til de langsomme, fargerike sneglene. Det mest rørende med denne filmen, er en liten gutt på rundt fem år. Han står stille som en påle foran skjermen og følger med på kappløpet mellom de langsomme krypene. Filmen fanger på denne måten ikke bare oppmerksomheten til de voksne besøkende.

En av de eldste filmene i utstillingen er en mexicansk jakte-på-hverandre-lek, «Espejos» (2013). Der løper barna gjennom tomme skall av noen forlatte hytter med speilbiter i hendene. Målet er å treffe de andre med refleksjoner fra sola. Den som blir truffet, dør.

Ekstremkarusell

Innerst, i et eget rom, viser en veggdekkende skjerm en annen lek fra DR Kongo, #29: «La roue» (2021). I denne leken ruller barn et bildekk oppover en enorm, svart haug med avfall fra koboltgruven Étoile du Congo i Lubumbashi. Fra de nederste delene av denne avfallsplassen tar visstnok litiumjegere store sjanser for å skaffe materialer til batteriproduksjon.

Guttene ruller dekket oppover og oppover. Når de er helt på toppen, legger en av dem seg inn i dekket og setter utfor i full fart. Det ser fascinerende skummelt og gøy ut på en gang, hvis man tåler den typen ekstremkarusell. Så bærer det oppover bakkene igjen. Assosiasjonen knyttes umiddelbart til myten om Sisyfos – den greske kongen som ble dømt av gudene til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen trillet steinen ned igjen. Bare at hos guttene fra Lubumbashi er dette helt frivillig og lystbetont. Kanskje er det også noen fellestrekk her? For lek er ofte basert på  gjentagelse: Enten innenfor rammene av leken, slik som synkront utført hoppetau-lek som vi ser i film #22. Eller fordi selve leken gjentas – ikke bare av barna der og da, men gjennom stadig nye generasjoner.

En naturkraft

Lek er mye forskjellig. Den kommer både med strenge regler og noen ganger nesten uten regler i det hele tatt, mer som improvisasjon. Det som er så sterkt med The nature of the Game, er hvordan Alÿs på en enkel måte, bare ved å vise frem lek i forskjellige former, får frem mye om det å være menneske. Som på ett sted på veggen, der den Lubumbashi-baserte kunstneren Jean Katambayi siteres med: «A game is a non-violent drug that promises imagination and strength for the future adult, that will hopefully provide time and space for childhood play.»

Lek er et viktig redskap for å bearbeide inntrykk og for å forstå verden rundt seg. Og som Katambayi sier: «Å forberede seg på fremtiden som voksen.» Barna lærer mye om sosialt samspill, regler, kreativitet og fleksibilitet gjennom lek. I tillegg er det en måte å ha det gøy på. Her får Alÿs frem en dobbelthet for meg som er en voksen utenforstående, utenfor leken, fordi det blir så tydelig at barna bruker det de har tilgjengelig. Kontrastene i hva de har å leke med er store rundt i verden.

Samtidig er det et viktig blikk, en motvekt til nyhetsoppmerksomheten som særlig krigsrammede steder får for alt det grufulle som skjer der. Som gutten som flyr med drage i #10: «Papatole» (Afghanistan, 2011). Også i Afghanistan leker barna, selv om de ikke slipper unna de hardere sidene ved livet. Uansett omstendigheter finner barna en måte å leke på, nesten som en naturkraft. Dette uttrykket for livskraft smitter i hvert fall over på meg.

Lek som speiling av samfunnet

Lek kan også på mange måter si noe om kultur og levesett i ulike deler av verden. Om ting som er mer tilfeldig, slik som materialer man har tilgjengelig. Ikke alle kan leke med snø, slik som i Sveits. Utstillingen sier også noe om mer strukturelle ting, som hvor kjønnsdelt lek kan være. I #28: «Nzango» (DR Kongo, 2021) står to og to jenter mot hverandre mens representanter for hvert sitt lag står rundt dem og synger til dansen. Her er det om å gjøre å etterape den andres fotbevegelser etter en stadig akselererende rytme. Kun jenter får være med.

I presentasjonen av utstillingen på nett, ytrer kurator Teerlinck en bekymring for at det ser ut til å bli mindre av lek på offentlige uteområder mange steder, både på grunn av økt fortetning og medfølgende trafikk, som følge av pandemien og ikke minst på grunn av sosiale medier og skjermbruk generelt. Det er dystert å tenke seg at man kan miste en så viktig arena for menneskers utvikling og prosessering av verden. Videre skriver Teerlinck at nettopp på grunn av frykten for at lekene kan gå tapt, er dokumentasjon et viktig aspekt ved arbeidet til Alÿs – rett og slett for å fange opp og bevare disse ulike lekene på film. Kanskje er også det en grunn til at alle filmene ligger gratis ute i sin helhet på nettsidene hans?

Besøk i barnas verden

Lek i utstillingssammenheng kunne fort blitt som nok en video på Instagram av barn som gjør søte eller rare ting. Slike videoer blir lagt ut på de voksnes, ikke barnas premisser – noe som gir følelsen av at barna blir stilt ut. Dette er en felle Alÿs ikke har gått i. I Nature of the Game er det vi voksne som er på besøk i barnas verden, noe kurateringen forsterker: Skjermene er store, mange og gir fra seg masse lyd, slik at vi som betraktere blir bombardert med alt på en gang. Nesten som å være på besøk i en jungel, der vi må orientere oss uten hjelp utenfra. Det er barna som har makta her.

Det er nydelig å se en så kaotisk, men stillferdig, rørende enkel utstilling med barn i fokus på en biennale som er full av inntrykk og ulike uttrykk, men også generelt i en kunstsammenheng. Barns lek er nesten å regne som kunstverk i seg selv: Utforskende, undrende, kreativ, kollaborativ, gjentagende og mange ganger strengt regelbundet. Barna forteller, uten å vite det selv, mye om samfunn, fellesskap og omgivelser. Og ikke minst om livskraft og glede. Det er verdt å ta med seg i en kaotisk og skjermbasert tid.