Anmeldelse «Alt det jeg er»: Fra traumer til håp

Den personlige dokumentarfilmen Alt det jeg er handler om den unge voksne Emilie, og om hvordan hun prøver å skape sin egen framtid, parallelt med å bearbeide traumene etter seksuelle overgrep i barndommen. Filmen er en del av det som beskrives som et «nasjonalt endringsprosjekt», der også et digitalt læringsverktøy inngår, med tanke på å søke en bredere kompetanse rundt håndteringen av barn som er utsatt for overgrep.

Mer enn bare en film

I to år har filmskaper Tone Grøttjord-Glenne med team fått studere Emilie og familien hennes på nært hold. Etter flere år under omsorg fra barnevernet, flytter Emilie hjem igjen til mor og stesøsken som attenåring. Hjemme opplever hun at det ikke er rom for å snakke om overgrepene hun ble utsatt for av stefaren i barndommen, fordi det kan være til skade og forvirring for de yngre søsknene. At de sammen som familie ikke får bearbeidet overgrepene, gjør at Emilie føler seg isolert med sin historie, og det er vanskelig ikke å bli berørt av ensomheten hun formidler.

Flere medieuttrykk benyttes i Alt det jeg er-prosjektet. Dokumentarfilmen deler tittelnavn med en tilhørende nettside, som gir en tydelig beskrivelse av prosjektets mål og budskap: Å sette overgrep mot barn på agendaen, og skape et mer åpent samtaleklima som skal gjøre det lettere for ofre å varsle. Prosjektet i sin helhet framstilles som nybrottsarbeid omkring overgrep, og kan brukes som verktøy for voksne som arbeider med barn og unge, under mottoet å «se, tro og handle». Det multimodale samspillet mellom nettside og dokumentarfilm er til en viss grad nødvendig for å forstå prosjektet fullt ut, da filmen alene ikke treffer kjernen i det problematiske knyttet til overgrep.

Alt det Emilie er

Implisitt i dokumentarfilmens tittel, Alt det jeg er, ligger Emilies sterke ønske om å bli sett og møtt av omgivelsene med alt det hun er, og med hele sin historie. I møtene snakkes det mye om Emilies framtid, og det forventes at hun beveger ut i samfunnet som ung voksen og engasjerer seg gjennom jobb og skole. Ettervirkningene av barndommens overgrep får lite spillerom i den felles planleggingen av Emilies framtid, og følelsen av å være misforstått og alene med sin historie forsterkes i hjemmet hvor det ikke snakkes om overgrepene. Den dominerende tausheten aktualiseres gjennom filmens innledende spørsmål: «Hva om du ikke fikk snakke om det vanskeligste i livet ditt, men likevel fortalte alt (det jeg er)?» Emilie unnslipper ikke fortiden som offer for seksuelle overgrep, og historien fortsetter å prege hennes unge voksne hverdag.

Kameraets nærhet til Emilie i Alt det jeg er kommer spesielt godt fram i blandingen av det veldig hverdagslige og det veldig traumatiske ved Emilies liv. Vekslingen mellom hverdagens trivialiteter, som å kose med huskatten og å diskutere hva man skal ha til middag, og alvoret som hviler i ettervirkningene av overgrepene, danner et komplekst portrett av hvordan livet til et ungt menneske på vei inn i voksentilværelsen kan være, og hvor viktig det er å bli sett for alt det man er.

Fortid og framtid

Dokumentar som sjanger er forbundet med troverdighet, og det nære og personlige i Alt det jeg er blir spesielt virkningsfullt fordi det er Emilie selv som gjennom å la seg filme, får fortalt sin historie. Åpenheten rundt de seksuelle overgrepene hun har vært utsatt for, kan være til inspirasjon for mennesker i liknende situasjoner.

Det som skiller denne dokumentarfilmen fra mange andre filmer med samme tematikk, er at den unngår å skape spenning knyttet til hendelsen hvor Emilie varsler om overgrepene. Der hvor andre filmer har en tendens til å bygge opp et slags klimaks rundt selve varslingen, velger Alt det jeg er først og fremst å ta for seg livet etter varslingen. Emilies varslingsscene opptrer plutselig og som et tilbakeblikk, ved at man får lytte til 12 år gamle Emilie fortelle om det hun tror er et overgrep. Å bearbeide fortiden og samtidig begynne på nytt blir Emilies prosjekt og utfordring i Alt det jeg er, fordi minnene om hva hun har vært utsatt for også krever sin rett på framtiden.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene og annonsene.

Ambisiøst prosjekt

Alt det jeg er-prosjektets mål om å bryte tausheten rundt vold og overgrep kan virke ambisiøst, med tanke på at overgrep, og særlig incestuøse overgrep, regnes som et av de største tabuene i Norge i dag. Dokumentarfilmen kan bidra til å skape diskusjon og oppmerksomhet rundt problematikken, og for barn og unge kan den gi forståelse og kunnskap rundt hva et overgrep er.

Filmen alene svikter til dels i å framstille problematikken knyttet til varsling på en nyansert måte, fordi den ikke helt tar tak i hvor vanskelig det kan være å plukke opp barns signaler om overgrep. Emilies «morgenkvalme» blir ikke av læreren forbundet med seksuelle overgrep, selv om det var det Emilie ønsket å formidle. Til tross for at filmen vil oppfordre til årvåkenhet hos voksne som jobber med barn, oppleves den ikke som grundig nok i behandlingen av viktige spørsmål: Hvorfor er det så vanskelig for voksne å oppdage signalene fra barn om vold og overgrep? Og hvorfor tar det i gjennomsnitt 17 år før ofrene varsler?

Det er et naturlig rom for det faktuelle og faktiske i en dokumentarfilm, og jeg savner derfor en større dybde i refleksjonen rundt vold og overgrep mot barn, gjerne fra forskjellige faglige miljøer. Tatt i betraktning prosjektets søken etter læringsutbyttet ved Emilies historie, kunne det vært hensiktsmessig med større fokus på Emilies tanker om hvilke svakheter som opptrer i den tverrfaglige håndteringen av barn som er utsatt for vold og overgrep.