Anmeldelse «Fyr»: Magisk utenpå, hul inni

Det hersker nok ekstra forventning blant publikum når Cirka Teater er på trappene med en ny produksjon. Kompaniet er kjent for et gjennomarbeidet visuelt formspråk, og har i løpet av de siste 36 årene laget mange visjonære forestillinger. Den nye forestillingen Fyr er et samarbeid med Trøndelag Teater. Selv om den foregår på sistnevntes Studioscene, blir det raskt klart at det er et umiskjennelig Cirka Teater-univers som utfolder seg der inne.

I starten er rommet mørkt, og sansene pirres umiddelbart når noen små, sterke lyspunkter avslører tunge røyklag som kveiler seg opp mot taket. En stor lykt gløder og slukner vekselsvis i et rytmisk driv i likhet med et fyrs omfavnsrike rotasjoner.

Forulempede fyrtårn

Vi befinner oss ved havgapet hvor hovedpersonen Sinas (Nami Kitagawa Aam) står i strandkanten og prater med moren sin i telefonen. Moren er på reise, og i det Sinas sier hadet og vinker mot horisonten, går mobilen tom for strøm. I et påfallende desperat forsøk på å få ladet den later Sinas som hun drukner i håp om å få fyrvokterens (Roar Kjølv Jenssen) oppmerksomhet – og tilgang til hans strømuttak. Hun lykkes i det første, og oppdager ikke bare at “fyrvokteren” egentlig er en personifisering av fyret i seg selv, men også at han har bestemt seg for å slutte å lyse. Fyret, som heter Filos, har attpåtil en misjon om å få alle andre fyr til å pensjonere seg. Og med det setter han ut på en reise til de fem verdenshav med en høylytt protesterende Sinas i hælene.

Reisen tar oss gjennom flere eventyrlige landskap hvor vi møter fire andre fyr: Den militært uniformerte Patos (Espen Dekko), krokryggede og gråsprengte Faros (Marianne Meløy), frostbitte Kosmos (Ingrid Bergstrøm) og til sist Kokus (Anne Marit Sæther) i et fargerikt regnhyre. Alle følger Filos’ eksempel og bryter sin ed om å lyse for alle for alltid. Bortsett fra det faktum at fyrene ikke lenger føler seg verdsatt, er det lenge uklart hvorfor dette skjer. Etter hvert får vi bekreftet at de velger å slukne fordi menneskene, med sin nye teknologi, ikke lenger har behov for dem. I utgangspunktet virker dette som et fullgodt poeng, men det er noe med den seige måten det legges frem på som gjør at det oppleves umotivert. Fyrenes fratredelse virker så metodisk og avgjørende for handlingen at jeg forventer en mer overbevisende argumentasjon.

Ujevne relasjoner

Det er i det hele tatt vanskelig å engasjere seg i fyrene. Muligens er det fordi de har for lite utviklede fyrpersonligheter. Fyrene representerer de fem verdenshavene, men det er i grunn bare Kosmos (Nordishavet) og Patos (Det indiske hav) som nokså enkelt lar seg plassere. Fyret Faros, for eksempel, må man nesten lese seg opp på gresk fyrhistorie for å få ordentlig inntrykk av.

Til gjengjeld bobler Sinas nærmest over med en dominerende tilstedeværelse på scenen. Kitagawa Aam er svært dyktig i rollen, men jeg tar meg i å lure på om det ikke hadde vært bedre å la fyrene ta mer plass og i større grad la Sinas være undrende og ydmyk i møte med det fantastiske universet. Når hun i stedet synes det er greit å kjefte opp udødelige, ruvende personifikasjoner av flere tusen år gamle fyr, opplever jeg at det undergraver forestillingens logikk.

Fyr slutter med at Sinas overtar fyrembetet uten noen nærmere begrunnelse enn Filos’ deklamerende “det er ikke jeg som er fyr, det er du.” Det at Sinas nå kan fortelle sin mor at hun står og blinker i stedet for at hun står og vinker er en fin parallell til åpningsscenen, men utover dette er det ingen som helst intern logikk i hendelsesforløpet. Det kan virke som at man her vil presse frem budskapet om at ungdom er verdens håp, uten at det er forankret i selve historien.

Enestående scenografi

Når jeg likevel ikke ville ha nølt med å ta med meg en unge eller to for å se Fyr en gang til, så er det på grunn av scenograf Gilles Berger sin originale, fengslende og gjennomarbeidede forestillingsverden. Hvis man med rette skal benytte seg av floskelen “teatermagi”, så kan det godt være med henvisning til Bergers arbeid.

På et tidspunkt blir hele scenerommet ved hjelp av enkle grep som røyk, scenelys og en liten modell av en robåt forvandlet til havoverflate. På vei ned i dypet møter vi jålete cruiseskip, glatte marinefartøy, fiskestimer, en havskilpadde og en karismatisk dypvannsfisk med myk sørlandsdialekt gjemt et sted bak underbittet. Rekvisittene, eller dukkene, blir sømløst håndtert av skuespillere i helsvarte drakter. Slik blir omgivelsene levendegjort på en overbevisende måte. Hvis narrativ og karakterer bare hadde vært på samme nivå, ville Fyr ha vært en fabelaktig forestilling.

Denne teksten er produsert i samarbeid med Scenekunst.no.