Arabiske Filmdager: Et blodig kostymedrama

Blant de 24 nøye utvalgte filmene til filmfestivalen Arabiske filmdager 2023 fant man den algeririske filmen The Last Queen på programmet. Filmen premierte på Filmfestivalen i Venezia i fjor, og er en filmatisering av den algeriske legenden om dronning Zaphira. Ved å holde seg på beina gjennom pandemi og stramt budsjett, står The Last Queen seirende igjen som Algeries første kostymedrama noensinne.

Det er også første gang skuespiller Adrila Bendimerad (som også spiller dronning Zaphira) gjør regi på en spillefilm. Dette gjør hun sammen med produsent og regissør Damien Ounouri. Det har vært viktig for Bendimerad og Ounouri at The Last Queen skulle fortelle om det Algerie som så ofte faller i skyggen av hos europeiske historiefortellere, nemlig det frie Algerie.

Dronningen i blodbadet

Det er 1516 og Algerie er under angrep av spanske kolonister. Midt i den blodige kampen mot spanjolene finner vi den algeriske krigeren Aroujd Barbarossa (Dali Benssalah). I teatralske krigsscener nedsølt av Quentin Tarantino-liknende blodeffekter, befrir Barbarossa Algerie fra spanjolene. Nå står Algerie ovenfor en ny kamp, kampen om tronen. Den sittende kongen, Salim Toumi, blir funnet drept i sin egen seng kort tid etter at det frie Algerie er feiret. Barbarossa står klar til å kreve sin plass, bare én står i veien, dronningen.

Dronning Zaphira, enken etter kong Salim Toumi, følger ikke forventningene om å legge på flukt etter kongens død, men velger å bli i det politiske kaoset som omgir den tomme troen, og bruke sin posisjon til å avgjøre Algeries fremtid. Omgitt av maktsyke krigere og tunge konvensjoner, forsvarer dronningen tronen og hennes sønn, den rettmessige tronarvingen.

Ut av skyggen til kolonialistiske historieskrivere

Hvorvidt legenden om dronning Zaphira er sann har blitt heftig diskutert av historikere. Det eneste vi vet sikkert, forteller skuespiller og regissør Adila Bendimerad til The National: «We know that there was a woman who had an army, who tryed to resist, but we dont know more. What was intresting is to know why she was erased from history.»

Som så mye av Algeries historie, har også legenden om dronning Zaphira blitt gjemt bak flere hundre år med europeisk kolonialistiske historieskrivere. Mye på grunn av dette, er The Last Queen første gang legenden møter et kinopublikum. Å fortelle om det førkoloniserte frie Algerie var et bevisst valg forteller Bendimerad videre: «It was a real political choise we made …to show Algerians. That we existed before colonialism and that we have beautiful stories to tell of our past.»

Afrikas middelalder er som regel ikke en del av verdenshistorien man møter i historiebøkene. Som regel er det kun når kolonistene går inn i Afrika at historiebøkene snur seg mot verdens nest største kontinent.

En etterlengtet blomstring

Skuespilleren bar karakteren Barbarossa er den algeriske Dali Benssalah, som er mer kjent fra sin rolle i James Bond filmen No Time To Die. Den internasjonale storfilmen med budsjett på over 300 millioner ble spilt inn samtidig med The Last Queen, men Benssalah var klar på at han skulle være i begge og pendlet mellom filmene under innspillingene.

Benssalah er svært god i sin rolle i The Last Queen. Karakteren hans skifter stadig drastisk. På den ene siden er soldat Barbarossa en nådeløs og blodtørstig kriger som med sin hånd, som er erstattet med en overdreven metallprotese, holder et jerngrep om sin makt. Men når man i scenene mellom de blodige oppgjørene får tid til å se karakterene fra en annen kant, kommer en poetisk, klok og dypt forelsket shakespeareiansk skikkelse fram som et etterlengtet troll i eske hos Barbarossa.

Det er her i den poetiske soldatens nærvær at det kommer små drypp av elegant dobbelthet og dybde inn i filmen. Det ellers platte og svært forutsigbare manuset får plutselig en lyrisk form når gnistene begynner å fly mellom krigeren Barbarossa og dronningen. Dette er filmens sterkeste side. Språket får blomstre og gir både dronningen og krigeren en dybde som er fraværende i resten av filmen. Her får filmen et lag som sårt trengs i en ellers platt historiefortelling. Likevel er det trist at også denne siden av filmen må vike i stort sett hele filmen til fordel for det mislykkede forsøket på å skape en blockbuster.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Et feministisk portrett?

Etter sin premiere i fjor har filmen stått igjen med blandet kritikk. I flere anmeldelser omtales filmen som «et feministisk portrett». Jeg kan si meg enig i at legenden om dronningen i seg selv, åpner for et spennende maktspill og en sterk kvinneskikkelse, men det feministiske portrettet av dronningen er vanskelig å spore i store deler av filmen.

Dronningens opprør og forsøksvise maktdemonstrasjoner er som regel hjelpeløse skrik til døve mansører, men på sitt beste kommer de i dødelige angrep. Det er herlig å se hvordan dronningen også, i likhet med alle mennene som omgir henne, kan være dødelig for sine fiender. Mellom lange sekvenser med passivt rollespill, hugger dronningen til uten forvarsel. Resultatet blir spontane og blodige attentat som gir dronningens karakter en etterlengtet handlekraft.