«Kampen om Narvik»: Ser de små menneskene gjennom krigståken

Med Krigsseileren på kino gjennom høsten og Gulltransporten hjemme i stua i desember, skulle man kanskje tro at publikum var like mette på filmer om andre verdenskrig som svinefett da romjulen tok til. Tallenes tale forteller oss det motsatte: I løpet av to uker har over 300 000 løst billett til Kampen om Narvik.

Andre verdenskrig er nærmest blitt for merkevare å regne; en garantist for stor oppslutning. Uavhengig av kunstnerisk kvalitet, strømmer folk til kino, på tvers av generasjoner, for å leve seg inn i Norges dramatiske fortid. Det er heldigvis god grunn til å glede seg over Kampen om Narviks suksess – særlig fordi fortellingen pirker borti noen av de mindre omtalte skade-virkningene av tyskernes manipulerende retorikk og hensynsløse invasjon. Dette er perspektiver som gjør filmen mer relevant i skolesammenheng enn man først kan få inntrykk av.

Jernmalmen som matet Hitlers krigsmaskin

I begynnelsen av andre verdenskrig var Norge en såkalt nøytral nasjon, men jernmalmen som matet Hitlers krigsmaskin kom fra Narvik, og britiske styrker krevde at transporten skulle stanses. Tyskerne rykket nordover med mål om å eliminere de som senere ble våre allierte, og 9. april 1940 gikk de i land.

I Kampen om Narvik overgis byen resolutt, av den lokale kommandanten, men major Omdal (Henrik Mestad) samler en egen tropp for å hindre inntrengerne. Korporalen Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø) blir en sentral figur i den lille motstandsbevegelsen, men før konfrontasjonen innvilges han permisjon for å tilbringe tid med sønnen, Ole (Christoph Gelfert Mathiesen), og kona Ingrid (Kristine Hartgen). Hun er stuepike på Royal Hotell, der nazistene innkvarterer seg, og blir konsul Fritz Wussows (Christoph Bach) tolk, ettersom hun snakker flytende tysk. Når Gunnar er på slagmarken, blir Ingrid nødt til å sjonglere flere roller bak skranken – og en av dem vil koste henne dyrt.

Musikalsk action

Som kritiker drar man gjerne på seg en alvorlig mine i møte med krigsfilm, så det lett å glemme at de fleste drar på kino underholdningens skyld. Kampen om Narvik engasjerer på en direkte, effektiv måte. Regissør Erik Skjoldbjærg (som står bak to av de beste filmene som er laget i Norge, Insomnia (1997) og Nokas (2010) er en kløpper på tempo og rytme; fortellingen sendes raskt av gårde, gjennom en løype som vel og merke ikke byr på særlig mange overraskelser, og derfor er avhengig av god smøring.

Gunnar får mye ut av den lille permen, inkludert voksentid med Ingrid etter at veslegutten har lagt seg. Fordi kjemien mellom de to er troverdig, ikke påstått – vi kan se tiltrekningen og oppsluktheten i de funklende øynene deres – godtar vi eksposisjonen: et uadskillelig par som snart skal rives fra hverandre! Like etterpå igangsetter Skjoldbjærg de første actionscenene, der Omdals kompani skal sprenge en jernbanebru for å hindre flere godstog med malm. Gunnar går i bresjen, og ligner en James Bond eller Indiana Jones når han slynger seg av konstruksjonen i sprengningsøyeblikket og deiser gjennom skaren.

Tyskerne tar ham på fersken og setter hardt mot hardt. Ingrid og Ole har gjemt seg i en tunnel, men blitt oppdaget, og må skule ned på sin ektemann og far som krummer ryggen for skarpe våpen. Ingrid vet at hun ikke kan reagere, i fare for å gjøre vondt verre. Plutselig skal hun uten å mukke se at Gunnar bakbindes og slepes av gårde, muligens for å bli henrettet.

Opptrinnet til eksplosjonen, der soldatene berger sivile over på riktig side av brua, er intenst. Hvert sekund teller, og første skudd fra motstanderen kan smelle når som helst. Et vakkert, snødekt landskap forsterker det absurde ved at Narviks befolkning, ung som gammel, over natten har havnet i en krig der alle beslutninger kan resultere i katastrofe.

Holde moralen oppe

Brutaliteten videreføres i sekvensene der soldater tas til fange og senere deltar i kamphandlinger med allierte franskmenn, som i grevens tid ankommer Nord-Norge. Major Omdal holder desperate taler for å etablere en æreskodeks og holde moralen oppe: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder»! Men når «gutta på skauen» kommanderes til å organisere seg i det bratte terrenget, og noen tildeles uriasposter, tviler Gunnar.

Uten å avsløre for mye, har han allerede båret en tung bør, og vet ikke engang om kona og sønnen er i live, og om han har noe å kjempe for. At Gunnar vurderer å «feige ut» skaper identifikasjon mellom ham og oss – for hva ville en selv gjort? Er det ikke grunnleggende meningsløst å fore kanoner med unge liv, uansett hva det står om? Finnes det grenser for hva et menneske kan tåle og ta innover seg av globale konflikter helt utenfor ens egen kontroll?

Moralske dilemmaer

Kampen om Narvik stiller eksistensielle spørsmål som er skremmende aktuelle. Vi eksponeres daglig for nyheter fra Ukraina, der heroiske menn donerer sine liv for fedrelandet. Historiene om alle som har forsøkt å flykte for å redde seg selv og sine nærmeste, dysses ned eller bagatelliseres. Ukrainske fedre blir arrestert ved grensen og rives ut av sine barns armer; russiske soldater som forsøker å legge ned våpnene, blir slaktet på grotesk, middelaldersk vis. Er det å være livredd under krig fortsatt forbundet med skam? Er det rimelig å forvente at folk er patrioter i en globalisert verden med flytende landegrenser, der reaksjonære tendenser slås hardt ned på i det offentlige ordskiftet (i alle fall i Vest-Europa og USA)?

Moderne, liberale verdier verner om enkeltmenneskers autonomi, og gjør ikke forskjell på kvinner og menn, så nyhetsjournalistikkens undertekst – der arketyper som helter, fiender og landssvikere spøker – er forvirrende. Den pågående krigen i Europa er en anledning til å reaktualisere norsk historie, og blant annet stille kritiske spørsmål rundt hvordan vi i dag skal forholde oss til rollefordelinger krig tradisjonelt sett har gjort krav på.

Kampen om Narvik og Krigsseileren bringer situasjonen i Ukraina nærmere; ødeleggelsen og grusomhetene der borte påminner oss om at Norge selv var under angrep for åtti år siden. Andre verdenskrig føles nok veldig langt unna for de unge som i dag vokser opp uten beste- og oldeforeldre som opplevde den, og desto viktigere er fiksjonenes levendegjøring av historisk materiale. Gode krigsfilmer skaper historisk empati, som per nå er et punkt i den nye læreplanen for historiefaget i skolen, ment å stimulere elevers refleksjoner om menneskers utfordringer opp igjennom tidene, og tegne forbindelseslinjer mellom før og nå.

En mørk skygge

Skjoldbjærg reiser enda et moralsk dilemma når Ingrid havner i kryssilden mellom britiske og tyske beslutningstagere, og må veie hvert ord og handling ytterst varsomt. Skal hun opptre strategisk overfor nazistenes konsul Wussow, som raskt utvikler følelser for «en kvinne i nød» han kan utnytte, og slik sikre familiens overlevelse? Eller bør hun opprettholde sin uønskede rolle som spion for den britiske ekvivalenten Gibbs (Ollie Campbell)?

Kristine Hartgen formidler Ingrids indre krigføring så følsomt at man nesten glemmer at det står en skuespiller bak. Med finstemt mimikk og et varsomt stemmeleie utvider hun rollefiguren, som ikke sjelden henvises til skjematiske replikker og ditto reaksjoner. Hartgens urokkelige innlevelse berger Kampen om Narvik fra opptil flere potensielt klisjéfulle scener.

Et antydet trekantdrama virker faretruende melodramatisk, men skygger banen; Ingrid går over lik for å samle familien, men på egne premisser. Hun havner i en dødelig knipe, som krever et mot og storsinn historiske filmer har lært oss til å tro at «hverdagshelter flest» har tilgang på. I virkeligheten ville mange bukket under for slikt press, så Ingrids skjebnesvangre valg er forståelige.

Kampen om Narvik slutter der Laila Mikkelsen sin Liten Ida (1981) begynner. Hennes skildring av helvetet kvinnene som gav etter for tyskernes press, og deres barn, måtte utholde i årene etter krigens slutt, brenner seg fast hos alle som ser den (takket være Nasjonalbibliotekets arbeid med å restaurere de originale negativene, er filmen endelig hentet frem gra glemselen; en flott DVD-utgave ble lansert for et års tid siden).

Våger å pirke i traumer

I ren desperasjon skaper Ingrid en mørk skygge som vil følge henne livet ut. I siste akt forsøker Kampen om Narvik å si noe tydelig om hvor inhumant det er at kvinner blir påkrevd å handle «korrekt» i kaotiske krigssituasjoner, men disse scenene er så grovt skrevet at man helst ville vært foruten.

Det hadde nok vært formålstjenlig å velge en åpnere slutt, men ikke desto mindre vil Kampen om Narvik egne seg for diskusjon når den i fremtiden sikkert blir pensum for norske skoleelever. At Skjoldbjærg pirker i kompliserte krigserfaringer og -traumer på en uredd måte, og med sin kvikke fortellerstil og sitt actiontalent unngår å kjede publikum, gjør den verdifull i undervisningsøyemed.

Energi som fanger tilskueren

Mange elever vil nok slite seg gjennom Krigsseileren, som er mer elliptisk og eksperimentelt strukturert, og krever tålmodighet med sin spilletid på to og en halv time. Gunnar Vikenes film havnet litt i spagat mellom store kunstneriske ambisjoner og en traust rammefortelling, mens Kampen om Narvik virker komfortabel med sjangerkonvensjoner.

Skjoldbjærg vet å anvende stilistiske virkemidler for å skape energi i sekvenser som uten disse ville fremstått intetsigende. Når tyskerne bryter seg inn via bakdøren på Royal Hotell, gjennom kjøkkenet, inntar kameraet en posisjon som simulerer et førstepersonsperspektiv, før det løsner fra det illusoriske blikket, flyter over en benk og inn i frokostsalen. Koreografien suger oss inn i værelsene på en måte som intensiverer spenningen; man kan se for seg hvor flatt alt dette hadde blitt om Skjoldbjærg baserte seg på halvnære ansiktsbilder og stotrende klipping.

Anmeldelsen fortsetter under bildene. 

En regissør fra nord

Skjoldbjærg er selv nordlending, og det merkes. Han vet hvor vakkert lyskilder blir projisert på snøen når det er mørkt, og at tjukke filler som skyter mot bakken kan få en kamerainnstilling til å ligne et impresjonistisk maleri.

Kampen om Narvik dyrker en forførende stil for å omslutte og bevege tilskueren, og lykkes lenge så godt at man glemmer å se på klokka og hefte seg ved mindre vellykkede scener.