Kunsten er viktig, ikke nyttig

Antologien Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på kunst og barn & unge (Cappelen Damm Akademisk 2022) springer ut fra forskningsgruppen Kunst og barn & unge ved Fakultet for kunstfag, Universitetet i Agder. Bidragene er skrevet av både interne og eksterne medlemmer av gruppen. Førsteamanuensis Kristian N. Knudsen og gruppeleder og professor Lisbet Skregelid står som redaktører. Bidragsyterne har stått relativt fritt tematisk. En faglig rød tråd er likevel teori fra professor i pedagogikk Gert J. J. Biesta (f. 1957).

Kunst uten rettferdiggjøring

Det er et godt grep å åpne boka med en samtale mellom Skregelid og Biesta. Dette fungerer som en levende måte å formidle sentrale deler av tankegodset hans på, slik at leserne får et overblikk. Kort oppsummert advarer han mot instrumentalisering av kunstutdannelsen i skolen. I praksis er dette en rettferdiggjørelse av hvorfor det er viktig å lære barn og unge om kunst, fordi argumentasjonen ligger utenfor kunsten. Eksempelvis kan man si at øvelse i kreativitet kan føre til at barna blir mer innovative i arbeidslivet, en ferdighet samfunnet trenger å legge trykk på, på grunn av et fremtidig vanskelig arbeidsmarked. Kunsten får ikke leve på sine egne premisser, den er instrumentell for at barna skal bli gode arbeidstagere og økonomiske ressurser for å nevne noe. Biesta vil bort fra rettferdiggjøringen: Kunsten er viktig, men samfunnet taper på å se den som nyttig.

Han kommer jo dermed inn på en diskusjon som jeg antar er kjent for de fleste som jobber med kunstformidling rettet mot barn og unge, og kanskje særlig i Den kulturelle skolesekken-sammenheng da dette er en viktig del av kulturtilbudet rettet mot denne befolknings- og målgruppen i Norge. Samtidig blir utfordringen kanskje særlig tydelig fordi DKS er så direkte koblet opp mot skolen. Hvor pedagogisk skal man være, og hvor mye skal man tenke på læreplaner når man produserer utstillinger der målgruppen er barn og unge? Skal man bevisst velge ut verk som er «spiselige» og lett fordøyelige? Eller skal man tenke på denne målgruppen akkurat som andre aldersgrupper – dette er tross alt mennesker med følelser, tanker og erfaringer, selv om de er unge, og da kan de få like mye eller lite glede av kunst som voksne uten tilpassing.

For Biesta handler det egentlig om dannelse på et vis. En frigjøring av elevene, ved at de blir presentert mange ulike typer tankegods, men fri for agenda og baktanker fra lærerens side. Kunsten har, slik han ser det, noen av de samme egenskapene som utdanning har generelt sett: «Good art slows down, it asks for attention, and provides concrete forms for encounter and transformation.»

Overblikk

Et annet pluss med antologien er at redaktørene ikke har valgt ett kunstfelt, men har satt sammen tekster som handler om både visuell kunst, scenekunst og musikk. Dette svarer både til ambisjonen om å lage en bok om kunstens betydning som skal være av allmenn interesse – fordi den ikke blir for smal og dyptgående, men hvirvler opp mange problemstillinger i skolesystemet – samt mulige problemer og løsninger på disse. Og samtidig fordi boken av denne grunn også kommer inn på kunstuttrykk som alle er viktige i skolesammenheng, og som dermed på ulike vis kan belyse skolehverdagen og utdannelsessystemet som barn og unge får i Norge, og ikke minst potensialet som ligger i utviklingen av den.

Noen uklarheter

Noen av tekstene, eller kapitlene, er riktignok mer tydelige enn andre. I enkelte tekster lugger det noe. Nullpunktet av Anna Svingen-Austestad, omhandler prosjektet Where is Lofoten (Hvor er Lofoten) av kunstlaboratoriet r a k e t a, i samarbeid med Lofoten International Art Festival (LIAF). Beskrivelsen av prosjektet og intervjuene med elevene som deltok, er sterke deler av teksten. Noen ganger blir den teoretiske tilkoblingen litt svakere. Et eksempel er setningen: «Nullpunktet, eller singularitetens «a life» sier Deleuze (1997), er et sted som «contains only virtuals» (s. 5), der det virtuelle, det som faktisk ikke er, likevel finnes som ide – og er slik like virkelig.» . Dette oppleves litt unødvendig tungt.

Den samme utfordringen går igjen i Ingrid Bjørkøy sin tekst Et anslag knyttet til sangsamspill som performativ undervisnings-praksis i barnehagelærerutdanningen. Det kan hende noe av problemet her er at essayet delvis er basert på doktogradsavhandlingen hennes, og slik er vanskelig å forenkle eller kutte ned på uten å miste noe av innholdet. Men denne kunne ha vært tjent med noen konkrete eksempler, for slik den står, består hoveddelen av teksten av teoridiskusjon som delvis oppleves løst koblet til temaet. Jeg sliter rett og slett litt med å få tak i hva sangsamspillet går ut på i praksis. Setninger som: «Tittelen på denne konsekvensen er barnehageprofesjonsrettet sang» fremstår uklare.

Det er likevel positivt at Bjørkøy går i kast med å beskrive det som skjer «mellom linjene» i utdanning, for barnehagelærerutdanning, og arbeid i barnehage, er et praksisnært felt der det relasjonelle er viktig. Slik er det nyttig å løfte problemstillingene opp på et faglig nivå, for å sette ord på både hva som skjer i læringsprosessen, hva som er nyttig – og som faktisk funker/ikke funker underveis i denne prosessen. Dette er kunnskap som trengs for å bygge en god barnehageutdanning og en god barnehage for barna våre.

Inspirerende

Det er flere kapitler som gir inspirasjon til videre fordypning. Dette gjelder blant annet Den indre puls: Betydningen av temporær musikkutøving gjennom det analoge og digitale. Her argumenterer universitetslektor Marius Lønskog Igland for at det er stor forskjell mellom det han betegner som temporær og non-temporær utøving av musikk. Temporær musikkutøvelse er, kort forklart, både relasjonelt og kroppslig basert og gir «muligheter for å erfare relasjonene som omgir oss i tid og rom, igjennom musikalske hendelser som bindes sammen i bevisstheten til en kontinuitet av erindring og erkjennelse» . Igland kommer inn på resultater som kan ha reell betydning for barn og unge gjennom skoleløpet.

I Abstraction in Action: Post-Qualitative Inquiry as an approach to Curating, beskriver doktorgradsstipendiat Heidi Marjaana Kukkonen nye måter å formidle abstrakt kunst til barn på gjennom kuratering. Her er det mye som virker både lekent og inspirerende. Det som resonnerte mest var tankegangen: Kokkonen ville unngå en «quick fix», der den abstrakte kunsten ble rasjonalisert eller forenklet. Overordnet skriver Kukkonen om abstraksjon som en måte å tenke på, som utfordrer det trygge og vante.

Universitetslektor Idunn Sem ser på appen meg+kunst i artikkelen «meg+kunst: Kunst, kunstig intelligens og digital kunstformidling». Poenget med appen var å finne en ny, svært fri, måte å jobbe med ungdom og kunst på. Ungdommene kunne legge inn bilder de hadde tatt selv, og ut fra en database ville appen søke opp det bildet fra kunsthistorien som lignet mest. Kanskje sammenstillingen ville bryte med måten de tenkte om kunstverk på, og kanskje også måten de tenkte på egne bilder? Arbeidet skulle resultere i en utstilling, men på grunn av mange personverns- og andre etiske utfordringer, ble prosjektet skrinlagt. Uansett: Friskt og interessant med tanke på å «snakke» med ungdom om kunst.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Cleos fremtid

Et annet, mer eksperimentelt grep som fungerer bra, er det doble kapitlet om forestillingen Cleos fremtid. Del en er et bildeessay med utdrag fra en samtale mellom regissør Jeppe Kristensen og skuespiller og datter Cleo Højholdt. Dette er et oppfriskende brudd i en fagtett bok, som også gir ekstra kontekst til førsteamanuensis Kristian N. Knudsens analyse av stykket, eller mer nøyaktig, an analyse av sitt eget møte med stykket. I Et møde med Cleos fremtid: Teater som performativ læringsarena, argumenterer Knudsen kort forklart for at Cleos fremtid skaper en forbindelse til publikum gjennom ulike grep, slik at publikum blir aktive medskapere, ikke passive tilskuere. Publikum tar ikke del i forestillingen, men påvirker likevel hverandre gjennom reaksjoner og kroppsspråk fra salen. Aktiveringen skjer også innvendig, altså følelsesmessig og intellektuelt.

Kunstens betydning? er i stor grad en treffsikker antologi, som leverer på formålet om å utfordre instrumentaliseringen av kunsten. Undertittelen Utvidede perspektiver på kunst og barn & unge er også tydelig på at forfatterne ikke hadde et strengt format å forholde seg til. Eksemplene og tematikken tekstene bygger på er derfor svært forskjellige, men virker helhetlig sett relevante og interessante.

Selv om et par av tekstene kunne vært tjent med en ekstra bearbeidelse av språket, lykkes boka som helhet i å gi en innføring i og utgangspunkt til videre diskusjon av kunstutdanningen i skolen. Dette trengs for å gi ny innsikt i hva som skjer i møtet mellom barna og kunsten. Det trengs også for å gi flere faglig funderte argumenter for og refleksjoner rundt hvorfor kunst ikke mest av alt skal være nyttig, ei heller i skolen, men at den er vel så viktig for det.

Periskop informerer: Kristian Nødtvedt Knudsen sitter som medlem i styret til Periskop.