Barnebokforfatterne er lei av å bli plasserte ved barnebordet

Alexander Løken kikker opp på en kvinnedominert vegg. Portrettene til alle lederne av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) gjennom 75 år glimter lurt ned til ham. Nå er det han som leder organisasjonen, og Løken og de godt og vel 400 medlemmene av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere har mye å takke de høytidelige fjesene for: Normalkontrakt, rettigheter og økt synlighet og status i det litterære landskapet i Norge. En kamp som til tider har vært seig som sirup.

En lang kamp

Det startet altså med en forening bestående av et flertall ungpikebokskrivende forfattere. Og de kjempet med nebb og klør for sine rettigheter.

Da forfatterne Evi Bøgenæs og Gunvor Fossum troppet opp hos Forleggerforeningen for om lag 75 år siden og forlangte like rettigheter for barne- og ungdomsbokforfattere som for forfattere av skjønnlitteratur for voksne, møtte de en kald skulder. Fossum, foreningens første styreformann, fortsatte å kjempe sammen med medlemmene. De hadde ingen planer om å gi seg før en normalkontrakt var på plass. 35 år senere ble den forhandlet i havn under Mette Newths ledelse – lenge etter at en lignende kontrakt var på plass for de som skriver skjønnlitteratur for voksne.

Hva betyr normalkontrakten for en barne- og ungdomsbokforfatter?

– Normalkontrakten er noe av det viktigste vi har. Den er en forsikring for alle forfattere, fra debutanter til bestselgere, om at de blir tilbudt de samme vilkårene som alle andre. Det ligger en solidaritet i grunntanken om en normalkontrakt: Like vilkår for alle. Dette må vi verne om og ivareta, forteller Løken.

Verne, fremme, kjempe

Men det tok altså tid. Barnebokforfatterne ville ha for høye satser, mente Forleggerforeningen i 1949. Det kunne være direkte ødeleggende for foreningen.

Fortsatt står kampen rundt økonomi og rettigheter. Foreningen har som mål å ivareta norske barne- og ungdomsforfatteres faglige og økonomiske interesser, men også barne- og ungdomslitteraturen i seg selv.

 – Vi skal verne, fremme og kjempe for litteraturen for barn og unge. Det gjør vi gjennom å jobbe for leselystaksjoner, skolebibliotek, og gjennom å løfte frem viktigheten av en nasjonal leselyststrategi. Vi maser veldig om den, forteller han.

Maset skjer i høringer på Stortinget, for eksempel. Eller gjennom aksjoner som Aksjon Skolebibliotek. Men opplever han at NBU blir lyttet til under eksempelvis budsjetthøringer? Løken ler litt.

– Du har tre minutter på å få sagt det som ligger deg på hjertet i en slik høring. Da må man være tydelig, man bør vinkle både smart og positivt. Men vi stoler på at vi blir lyttet til. For eksempel skal regjeringen iverksette en nasjonal leselyststrategi, og NBU og andre foreninger er allerede i gang med dette viktige arbeidet.

Han ser det som en viktig oppgave å tale barnelitteraturens sak så tydelig som mulig i slike fora:

– Vi er på en måte barnas stemme inn i dette. Barn roper ikke høyest i offentligheten, og de roper ikke nødvendigvis selv om viktigheten av god og variert litteratur.

Barnebordet

Opplever du at barne- og ungdomslitteraturen har like høy status som litteratur for voksne i høringer og lignende sammenhenger?

– Ikke alltid. Som forening har vi opplevd å bli satt ved barnebordet noen ganger, at barne- og ungdomslitteraturen ikke blir tatt på like stort alvor som litteratur for voksne. Plasseringen ved barnebordet finner jeg meg egentlig ikke i.

Hva gjør at du sitter med barnebord-følelsen?

–  I samfunnet tror jeg det fortsatt er slik at litteratur for voksne blir oppfattet som mer høyverdig enn litteratur for barn. Det er et syn vi ikke deler. Vi vil ikke bli sett på som en undergruppe blant forfatterne. Det er blant annet derfor vi ikke ønsker å gå inn i en større forfatterorganisasjon, vi vil være en egen og oss selv.

NBU er en sjelden organisasjon, den eneste i sitt slag i Norden. På spørsmål om hvor synlig organisasjonen er i norsk offentlighet, må Løken tenke litt.

– Vi er en organisasjon som ivaretar barne- og ungdomsbokforfatternes økonomi og rettigheter. Vi forhandler frem avtaler, deler ut stipender og priser og jobber litteraturpolitisk for å fremme og synliggjøre barne- og ungdomslitteratur i Norge. Men skal vi ha en blomstrende litteratur for barn og unge, må forfatterne kunne skrive under gode vilkår. Derfor er vi viktige, og derfor er vi nok mest synlige for bransjen og våre egne, tror Løken. Og legger til:

– Men vi kunne nok brølt mer.

Hva ville du brølt om da?

­­– Litteraturens viktighet.

Leselyststrategier

Å kjempe barnelitteraturens sak er langsiktig arbeid, men samtidig utålmodig.

Hvor brenner det mest for barne- og ungdomsbokforfatterne nå?

– Det haster med å få på plass en leselyststrategi. Og å styrke innkjøpsordningen, ikke minst for tegneserier og sakprosa. I tillegg bør vi ha flere stipendhjemler, sier Løken.

Da foreningen ble stiftet, var det blant annet for å motvirke «den onde påvirkningen fra amerikanske tegneserier». Nå jobber foreningen for å løfte norske tegneserier, en voksende sjanger som høster stadig større anseelse. Senest i november, da Nora Dåsnes fikk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for Ubesvart anrop, en grafisk roman for ungdom.

Større mangfold, større bredde

Barne- og ungdomslitteraturen har forandret seg på disse 75 årene. De ungpikeromanskrivende stifterne hadde vel knapt sett for seg et så rikt barnelitterært landskap som det som finnes i Norge nå.

Hva trenger norsk barne- og ungdomslitteratur i dag?

– I tillegg til alt som har med økonomi og tilgjengelighet å gjøre? En enda større bredde i utvalget av bøker. Vi trenger stemmer som representerer hele samfunnet, vi trenger flere samiske stemmer, flere flerkulturelle stemmer, flere stemmer fra ulike minoriteter – i det hele tatt flere stemmer for å ha en god og bred litteratur. Her har forlagene en ekstremt viktig oppgave, mener Løken.

Samtidig er han bekymret for at den oppvoksende generasjonen, særlig ungdom, leser mindre. Og han frykter for litteraturutvalget til denne gruppen.

– Vi vet at mange unge leser mindre og at for eksempel ungdomsromaner ikke alltid når godt nok ut. Det er viktig at vi ikke aksepterer at det er slik, at ungdommer leser lite. Ungdom er et vanskelig publikum å treffe, det ligger mye idealisme og vilje i det å skrive for ungdom – all ære til dem som gjør det! Mitt poeng er: Vi kan ikke gi opp ungdommene, og vi kan ikke alltid forenkle. Ikke alle bøker bør være skrevet i første person og i presens, begynne rett inn i en actionsekvens og være illustrerte. Selvsagt trenger vi disse bøkene også. Men ungdom tåler motstand. Vi må ikke gi dem for lite av det – da er jeg redd litteraturen kan gjøre seg selv uinteressant for dem.

Og samtidig bekjempe Netflix?

– Tja. Skal vi egentlig det?

Brøle

Tilbake til brølingen.

Om du skulle stilt deg foran Stortinget med en parole til barne- og ungdomslitteraturens fremme, Alexander Løken, hva ville det stått på den?

– Det er lett. Der ville slagordet til NBU stått: «De beste bøkene til de viktigste leserne». Det er jo det vi brenner for.