Barnekonvensjonen er 30 år. Hva kan kunsten bidra med?

20. november er det 30 år siden FNs generalforsamling vedtok konvensjonen om barns rettigheter, ofte kalt barnekonvensjonen. Norge ratifiserte konvensjonen i januar 1991 og den ble en del av norsk lov i 2003. Staten forpliktet seg dermed ikke bare til å ivareta barns rettigheter, men også til å gjøre rettighetene kjent for barna.

I barnekonvensjonens artikkel 42 heter det at staten «gjennom egnede og aktive tiltak» er forpliktet «til å gjøre konvensjonens prinsipper og bestemmelser alminnelig kjent både for voksne og barn». Ifølge barneombudet betyr dette at barn ikke bare skal kjenne til at barnekonvensjonen finnes, de skal også kjenne til hvilke rettigheter de har. Både foreldre, skolen og samfunnet ellers har derfor en plikt til å lære barn om barnekonvensjonen.[1]

Hvor viktig er kunst og kultur for barn i dette arbeidet?

Egnede tiltak for informasjon

I en undersøkelse Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Unicef har gjennomført blant landets 7. – 10. klassinger, oppgir 28 prosent av dem at de vet «mye» eller «en del» om barnekonvensjonen, mens 19 prosent av 15-åringene oppgir at de kan «ingenting».[2]

Om dette er gode tall kan sikkert diskuteres. Basert på NOVAs undersøkelse fra 2016 scorer norske niendeklassinger fjerdebest i verden hva gjelder demokratiforståelse, og best i verden på elevrådsarbeid[3]. Dette indikerer at norske elever, både teoretisk og praktisk, ligger relativt sett godt an i forståelse av rettigheter og utøvelse av medborgerskap. De ligger antakelig også relativt bedre an for dette læringsmålet enn andre læringsmål som de måles på.

Når det gjelder måloppnåelsen for artikkel 42, at det påhviler staten en forpliktelse til å gjøre konvensjonen kjent for borgerne, kan NIM og Unicefs undersøkelse likevel leses slik at denne bare er nådd for godt under en tredjedel av de nokså store barna. Et interessant funn er at 87 prosent av de som har hørt om barnekonvensjonen oppgir at de har lært om den i samfunnsfagstimene på skolen. Kanskje kan flere og yngre barn nås gjennom andre tilnærminger? For hva er egentlig egnede tiltak for å gjøre barnekonvensjonens innhold kjent for barna selv, og kan kunst- og kulturfeltet her ha noe å bidra med?

NIM tilbyr selv undervisningsmateriell «om hvordan de internasjonale menneskerettighetene ble til og hvordan de fungerer», men materiellet er samfunnsfaglig innrettet og bare tilpasset de eldste barna, fra 10. klasse og videregående[4].

Ifølge Adele Mestad, direktør for NIM, gjenspeiler dette først og fremst fagkompetansen hos de ansatte. Men hun peker også på at barn og unge i våre nymediale tider antakelig vel så gjerne vil søke kunnskap i andre kanaler, som NRK Super, @Helsesista og Youtube, som hos NIM.

Samarbeid

Internasjonalt foregår en diskusjon om og utprøving av muligheten for et fruktbart samarbeid mellom kunsten og jussen i arbeidet med menneskerettighetene.

Daværende president for EU-kommisjonen, José Barroso, åpnet i 2014 den internasjonale konferansen «A New Narrative for Europe» med den britiske poeten Percy Bysshe Shellys ord: «kunstnerne er verdens oversette lovgivere»[5]. Prosjektet Nytt narrativ for Europa er laget for å samle og gi en stemme til kunstneriske, kulturelle, vitenskapelige og intellektuelle miljøer slik at Europa kan bringes nærmere sine borgere og slik at en europeisk ånd kan gjenopplives «via the arts and sciences»[6].

Innen visuell kunst har det også skjedd en juridisk vending siden årtusenskiftet, ifølge menneskerettighetsjurist Eva Brems og kunsthistoriker Hilde van Gelden[7]. Som en reaksjon på globale kriser har kunstnere, kunsthistorikere, kritikere og kuratorer vendt oppmerksomheten mot menneskerettighetene fordi disse representerer det dominerende og internasjonale språket for å snakke om urettferdighet i vår tid. Fra å representere menneskerettighetene har kunstnerne nå i større grad tatt skrittet inn i en kritisk dialog om hvordan rettighetene bør utøves og hvordan de bør være, som i fotokunstner Arielle Azoulays videoverk Civil Alliance fra 2012.

Barnelitteraturforsker og litteraturkritiker Ingeborg Mjør observerte kanskje noe av den samme bevegelsen da hun påpekte at det ser ut til å være en tendens på 00-tallet til at mangfoldet i den prisbelønte barnelitteraturen «er stort og inkluderer smalare utgivningar, men pristildelingane har ikke vore omstridde»[8].

Barnelitteratur for medborgerskap

Selv om barnekonvensjonen er verdens mest ratifiserte konvensjon, er den fortsatt marginalisert som akademisk forskningsfelt, mener jussprofessor Jonathan Todres og postdoktor i litteraturvitenskap Sarah Higinbotham[9]. Selv vender de oppmerksomheten mot barnelitteraturen, som de mener ikke bare står sentralt i barndomserfaringene våre, men også er en ignorert rettighetsbærende diskurs og dessuten et egnet et middel til sosialisering inn i sivilt medborgerskap.

I boka Human Rights in Children’s Literature påpeker de at barnelitteraturen er fylt av rettighetsscenarier som kan tjene som utgangspunkt for å drøfte barnekonvensjons artikler. Askepott kan f.eks. kan brukes til å diskutere forbudet mot barnearbeid, Margareth og Hans Reys bok om Nysgjerrige Nils kan tjene som utgangspunkt for å diskutere harde straffer mot ungdom. Dr. Seuss’ Horton hører en hvem belyser ikke bare at grunnleggende rettigheter også tilhører de minste og mest usynlige av oss, men at sivil borgerlig deltakelse er avgjørende i et demokratisk samfunn. Roald Dahls Mathilda illustrerer ikke-diskrimineringsprinsippet, og i J.K. Rowlings Harry Potter viser samspillet mellom rektor Humlesnurr og Harry barns rett til beskyttelse av voksne.

For norsk litteraturs del har Mjør pekt på Maria Parrs Tonje Glimmerdal som «eit utfordrande forsvar for barnets menneskeverd»[10], og Gro Dahle og Svein Nyhus´ Sinna mann er, gjennom Anita Killi og Trollfilms filmatisering, blitt et prisbelønnet verktøy skolene kan ta i bruk i arbeidet mot vold i nære relasjoner[11].

Hva er fordelene ved å gå til skjønnlitteraturen versus sakprosaen for å lære barn om menneskerettigheter?

Henvendelse og deltagelse

For det første finnes en etablert barnelitterær kanon som barn allerede relaterer til og som kan brukes til å illustrere barnekonvensjonens artikler. For det andre har litteratur den fordelen at den representerer en horisontal henvendelse, sier Todres og Higinbotham. Mens den juridiske rettighetslæren representer en vertikal orientering, fra staten ned til borgerne, henvender litteraturen seg fra menneske til menneske[12].

Barnelitteraturen drar også nytte av å formidle innhold ved hjelp av narrative virkemidler som rim, gjentakelser og mønstre, og den har ofte illustrasjoner, noe som ikke bare inviterer barn til aktiv deltakelse, men også bidrar til at budskapet lettere huskes. Å lære barn om menneskerettigheter med utgangspunkt i litteratur kan gi barna en performativ opplevelse av den retten de etter barnekonvensjonen har til å bli hørt i saker som angår dem.

I denne prosessen vil ikke bare historiene de hører bidra til å overføre ideer. Den narrative strukturen vil også befordre læring, engasjement og selvstendig tenkning.

Denne dobbeltheten har fått Desmond Manderson til å påstå at barnelitteratur ikke bare er en serie av tekster om lov og rettigheter. De er også selv en kilde til tenkning og fundering av rettighetene[13].

Redde verden

Gro Dahle er en norsk forfatter som ser ut til å ha et svært bevisst forhold både til barns rettigheter og til hvordan man kan kommunisere med dem om disse. I et intervju gjengitt i Bok i bruk forteller hun at hun har ambisjoner om «å redde verden» i barnebøkene sine og at bøkene hennes skal gi barn en anledning til å markere seg[14].

Når hun reiser rundt på skolebesøk vil hun si noe som kan være viktig for dem som strever, og hun vil gi barna et språk for å snakke om det ubehagelige. Når hun leser for dem viser hun også lysbilder fra bøkene og stiller barna spørsmål som inviterer dem til å beskrive følelser gjennom sansene. Hvordan ser kjedsomhet ut, for eksempel, og hvordan lukter og smaker den?

Men det er unektelig også et motstridende perspektiv her. Bestillingskunst som har som oppgave å lære barn noe moralsk, blir ikke nødvendigvis så bra. De litterære eksemplene over har det til felles at de først og fremst er litteratur, dernest læringsmidler.

De særlige kommunikasjonsutfordringene og de narrative virkemidlene som kan bidra til å lykkes når jobben består i å kommunisere vanskelige emner til barn, er imidlertid nylig gjennomtenkt i et samarbeid mellom Redd barna, NRK Super og Bivrost Film om temaet vold mot barn.

Barnekonvensjon med appell

Barnekonvensjonen gir alle barn og unge under 18 rett til å ha en trygg og god oppvekst, uansett hvem de er og hvor de bor[15]. Rettighetene gjenspeiles dessverre ikke i realiteten.

NKVTS’ ungomdsundersøkelse om vold og overgrep blant barn og unge har nylig vist at 20 prosent av norske barn mellom 12 og 16 har opplevd vold i hjemmet, og at en av tjue har opplevd alvorlig vold[16]. Bare én av fem som har opplevd vold, har imidlertid fortalt om det til det profesjonelle hjelpeapparatet. Samarbeidsprosjektet er slik et målrettet forsøk på å gi barn i Norge en innsikt i grunnleggende rettigheter, en visshet hos de utsatte om at de ikke er alene, og et verktøy for å komme ut av volden eller å hjelpe andre med det samme.

Samarbeidet er synliggjort gjennom NRK Supers temadager om vold 18. – 20. november. Redaksjonssjef Joakim Vedeler sier til Periskop at det hører til oppdraget som allmennkringkaster å gi barn relevant kunnskap, uansett om det er snakk om matematikk eller vold og at de derfor må forholde seg til barnekonvensjonens innhold på en appellerende måte.

– Fordelen vår er at vi når relativt bredt ut til barn i Norge, og at inngangen vår til barna med denne typen innhold er tosidig: Vi forsøker å tilrettelegge for at skoler og barnehager bruker innholdet vårt, men vi treffer også barna på egenhånd i strømmetjenesten.

For at barna skal velge filmer om vold må innholdet fungere i konkurranse med veldig mye annet, sier han.

– Vi er avhengig av at barna selv velger å se programmene. Det må være karakterer de bryr seg om og kjenner seg igjen i, og historiene må være engasjerende fra første sekund.

Virkemidler

Spørsmålet er jo hvordan man lykkes i dette. Marianne Müller, og resten av teamet ved Bivrost Film vant, sammen med NRK Super, Emmy Kids-prisen for sitt forrige samarbeidsprosjekt med Redd Barna, et prosjekt som munnet ut i Temadager Overgrep og hvor filmen Kroppen min eier Jeg inngikk.

Müller forteller at film er et veldig godt egnet medium til å formidle vanskelig tematikk for barn fordi film benytter et flerdimensjonalt språk. Hun er også opptatt av å være forsiktig med virkemidler som kan gjøre vondt for dem som skal se filmene.

– Vi kan formidle det vi ønsker gjennom ord, bilder, musikk, fravær av musikk, stemninger, fargevalg og lydeffekter. Vi har et spekter av muligheter å bruke for å sikre at barn vil oppfatte budskapet på riktig måte. Hvis vanskelig tematikk formidles gjennom ord alene, er det fort gjort at barn misoppfatter det som fortelles.

Hun er også opptatt av å være forsiktig med virkemidler som kan gjøre vondt for dem som skal se filmene.

­– Vi formidler i en vennlig og ganske lett tone, vi bruker også litt humor og er forsiktige med musikk som kan vekke sterke følelser. Filmene må ikke bli for mørke, de må balansere det å kommunisere et alvorlig tema med det å gi håp og optimisme.

Müller understreker dessuten viktigheten av å samarbeide med tverrfaglige og kompetente faggrupper for å sikre innholdet i filmene, og påpeker at Redd Barna også har utviklet en lærerveileder som skal følge filmene.

Seuss-juss

Som en indikator på at det forrige samarbeidsprosjektet mot seksuelle overgrep faktisk lyktes i å nå fram til og styrke utsatte, trekker Vedeler fram at filmen har blitt nevnt av barn under avhør som direkte utslagsgivende for at de har søkt hjelp.

Som Mestad ved NIM påpeker, er det jo mer vesentlig at barna har en grunnleggende følelse av hvilke rettigheter de har, enn at de kan gjengi de ulike bestemmelsene i barnekonvensjonen. For barna er rettighetene konvensjonen gir slik sett viktigere som fornemmelse enn som fagkunnskap. Barn som gjennom innlevelse og engasjement involverer seg i rettighetstenkningen lærer seg også empati, mener Todres og Higinbotham, og viser til mobbeundersøkelser gjort ved skoler som har tatt kulturarven i bruk[17].

En sentral følge av rettighetsperspektivet er nemlig erkjennelsen av at min frihet slutter der dine likestilte rettigheter begynner. Og Dr. Seuss’ elefant Horton, eller andre populære figurer som barna relaterer til, har et større potensiale enn internasjonal rett når det handler om å lære barn å forstå egne rettigheter, andres rettigheter og forholdet mellom dem, mener de.

For hva det er verdt hevder jussprofessoren Todres dessuten at Hortons ikoniske utsagn: «I`ll just have to save him. Because after all, a person’s a person, no matter how small» er en klarere utlegning av grunnprinsippet i menneskerettighetene enn noen jurist eller filosof noen gang kommer til å komme opp med[18].

En klar invitasjon fra jussen til kunstfeltet på 30-årsdagen der, altså.

Referanser:

[1] https://barneombudet.no/dine-rettigheter/barnekonvensjonen/artikkel-42-utbredelse-av-konvensjonens-prinsipper-og-bestemmelser/

[2] https://www.nhri.no/2019/nim-og-unicef-norge-har-undersokt-barns-holdninger-til-og-kunnskap-om-barns-rettigheter/

[3] https://forskning.no/partner-skole-og-utdanning-oslomet/norske-elever-er-best-i-verden-pa-elevradsarbeid/311469

[4] https://www.nhri.no/2018/nims-undervisningsopplegg-om-menneskerettigheter/

[5] https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2546142

[6] https://ec.europa.eu/culture/policy/new-narrative_en

[7] https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2546142

[8] Ingeborg Mjør (2012:10): «Barnelitterære ryggmarkssrefleksar. Innspel til forskningshistorie – perspektiv på forsking og kritikk», i Nordic Journal of ChildLit Aestetics

[9] Todres, J og Higinbotham, S (2013): «A Person’s a Person: Children’s Rights in Childres’s Literature», i Columbia Human Rights Law Review, vol. 45, nr. 1, side 1-56.

[10] Ingeborg Mjør (2012:11): «Barnelitterære ryggmarkssrefleksar. Innspel til forskningshistorie – perspektiv på forsking og kritikk», i Nordic Journal of ChildLit Aestetics

[11] https://www.reddbarna.no/nyheter/sinna-mann-paa-dvd

[12] Todres, J og Higinbotham, S (2016:kapittel 1, side 7): Human Rights in Children’s Literature, Oxford University Press

[13] (ibid).

[14] https://lesesenteret.uis.no/getfile.php/Lesesenteret/B%C3%B8ker%20og%20hefter/pdf_utgaver/UIS_Bok_i_bruk_1-4.pdf

[15] https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/fns-barnekonvensjon/fns-konvensjon-om-barnets-rettigheter/id2511390/

[16] https://www.nkvts.no/prosjekt/omfangsundersokelse-om-vold-og-overgrep-mot-barn-og-ungdom-i-norge/

[17] Todres, J og Higinbotham, S (2013): «A Person’s a Person: Children’s Rights in Childres’s Literature”, i Columbia Human Rights Law Review, vol. 45, nr. 1, side 1-56

[18] https://www.wabe.org/gsu-professor-explores-how-children-s-books-teach-human-rights/