Big Bears Cry Too gjør det uklart om publikum er venn eller fiende

Når jeg besøker museer, har jeg mange ganger irritert meg over hvordan verkene jeg skal se er presentert i katalogtekstene. For der ligger fortolkningen klar, der står det hva verkene betyr (eller kan bety), og det er i mange tilfeller med på å styre, kanskje også lukke opplevelsen av dem. En slik forestilling er Big Bears Cry Too, som ble vist ved Black Box teater i Oslo andre helgen i februar. Programformuleringen hadde det hele klart:

«Unge mennesker har alltid vært følsomme overfor en verden av kontrollert ekstravaganse og utbrudd. Big Bears Cry Too er en forestilling om hvor sårbare vi alle kan føle oss i dette store og merkelige universet. I denne forestillingen for alle aldersgrupper kommer det bokstavelig talt flyvende ulike objekter inn på scenen som alle har noe å si om individualitetens rolle i verden. Et gigantisk hjerte av plast som kun kan begrenses ved at det slipper ut en liten mengde luft. Så kommer det en kjempestor pille som skal gjøre deg lykkeligere hvis du tar den, men resultatet er faktisk at du ikke kjenner igjen deg selv. Og så en bjørn som rett og slett syns at den selv er alt for søt. Vi ender opp i et univers av fargesprakende regn og en uendelig mengde med symboler.»

Da vet vi hva de som har laget forestillingen, vil at vi skal tenke. Problemet er at forestillingen selv ikke kommuniserer dette.

De færreste barna som var på forestillingen (de var i soleklart mindretall på premièren) hadde nok fått lest opp programteksten på forhånd. Et barn jeg snakket med i foajeen, tenkte at forestillingen kanskje handlet om «E.T. phone home», som han sa, siden den hvite karakteren med det store øyet hadde føtter som minnet om E.T. Og kanskje hadde han litt rett. Ensomhet, lengsel og utenforskap er begreper som godt kan knyttes til denne forestillingen. Men en verden av kontrollert ekstravaganse tenkte han nok fint lite på.

Det er belgiske Miet Warlop som har formulert disse intensjonene og som er kunstneren bak forestillingen. Warlop er billedkunstner med en rekke utstillinger og forestillinger bak seg. Hun er kjent for produksjoner som inneholder kaos og overraskelser, ifølge programmet. Dette er hennes første forestilling for barn.

Stormvind

Big Bears Cry Tooer en krysning mellom installasjon og performance. Blackbox-en på Black Box er blitt et sort galleri der skuespiller Wietse Tanghe viser frem og agerer med de ulike objektene han presenterer eller møter. På scenen er et flatt og opphøyd sort kvadrat, til venstre for det en gipsavstøpning av tenner, eller et gebiss, og over scenen er ulike objekter hengt opp. Sort, hvitt, brunt og rødt er dominerende farger.

Tanghe starter med å gå rundt med en bordtennisracket og tilhørende ball som han trikser med og deretter sender av gårde i retning publikum. Allerede her vekkes en ørliten uro over hva slags tilnærming han har til publikum. Er vi venn eller fiende? Denne usikkerheten blir hengende, og dermed må publikum være på vakt.

Allerede fra starten introduseres forestillingens viktigste moment: luft. En sterk luftstråle står opp fra et punkt midt på den opphøyde scenen og får bordtennisballer og annet til å flyte i luften. I tillegg er det flere apparater som blåser opp de ulike objektene. Først objekt ut er en stor bamse som ligger på scenen. Den blåses opp til den sprekker og det lukter svidd. Kort tid etter kaster skuespilleren det som må sies å ligne bamsens kroppsdeler og indre organer ut mot publikum. Vi tar imot – men dette brukes aldri til noe. Ingen ting skal repareres. Det som er kastet, tas aldri inn igjen i forestillingen.

Man skyter ikke tenner med pistol

Et gigantisk hjerte blåses opp og tas ut luften av. Det som ser ut som, og som trolig er, en kjempestor pille havner i luftstrømmen, deretter i et kjempestort plastglass og henges til sist på utstilling ved siden av gebisset og de andre konkretene skuespilleren bruker. At pillen skal gjøre noen lykkelige, er ikke et selvsagt moment i denne konteksten, for når pillen havner et plastglass, skremmer dette glasset andre plastglass bort med digre «BØ!». Pillen ser like mye ut som en halvpart av en type svømmeringer som finnes i mange svømmehaller. At jeg tolker det som en pille, skyldes programteksten. Det barnet som leter etter et tydelig narrativ, må skape det selv.

Dette er en forestilling som byr opp til undring, men som også kan virke foruroligende. Dette skyldes blant annet en uklar publikumskontrakt. Hvorfor destruerer skuespilleren så mye? Pålegger han publikum noe ansvar i dette? I starten får vi assosiasjoner til at han flyr – innover i seg selv? – og der hender ganske mye destruktivt: Sprenging av bamse, kasting av bamsedeler ut til publikum, en skremmelek mellom plastglass – og etter hvert drar skuespilleren frem noe som ser ut som en ekte pistol. Da blir det stille. Det er helt på grensen, kanskje over grensen også.

Mange barn er vant til pistoler og våpen fra spill eller serier. Felles for dem (i hvert fall når det gjelder barn fra seks år), er at disse pistolene som oftest inngår i et tydelig animert fiksjonsunivers. Det kan være brutalt, bråkete og skummelt nok, som mange av LEGO sine serier, men her er det legoklosser med gule fjes som bekjemper onde krefter. På scenen på Black Box står en helt vanlig mann som sikter på et gebiss med det som er skremmende likt en ekte pistol. Og det beregnet på et publikum midt i beste tannfellingsalder. Uklokt? Ja, det vil jeg si.

Samme pistol tas i bruk mot slutten, da skyter den ut maling. Men settingen oppleves fortsatt skummel.

Underliggjøring

Dette er en forestilling preget av voksnes referanser. Det betyr ikke at ikke barn kan ha glede av den, at den ikke kan vekke nysgjerrighet. Men den er ikke laget på barnas premisser. Det merkes blant annet i lydbildet. Det er tungt og drønnende deler av tiden, og maskinene som blåser luft lager en slitsom og durende lyd. Et annet lydbilde ville åpnet forestillingen i større grad, et lydbilde som kunne kontrastert den dystre settingen objektene og skuespilleren i forestillingen er satt i. Noen ganger bruker skuespilleren stemmen, det kunne han med fordel ha gjort oftere. En stemme har gjenklang i en publikummers egen kropp, og derfor er den viktig. Uansett hvor forskjellige vi er, så er stemmen et instrument vi har felles.

Kanskje er dette en forestilling vel så interessant for ungdom? Estetikken, pilot- og catwalk-referanser, hjertet, pillen, bamsen, det durende lydbildet og pistolen underbygger dette. At forestillingen spilles i et sort rom og at skuespilleren har sitt eget prosjekt der på scenen, er kanskje også noe som har flere referanser hos ungdom?

Men de mange fine bildene, særlig mot slutten, kan alle ha glede av. Når det regner tennisballer fra taket og det varer og varer, er det både vakkert og veldig gøy på samme tid.

Kunst for barn skal på ingen måte være tannløs, og dette er ingen tannløs forestilling. Men det er heller ikke en forestilling som sikter seg inn på barnet, dets referanser eller premisser i særlig stor grad.

Miet Warlop har helt rett i at også et barn kan føle seg sårbar i verden. Men jeg kan ikke se hvordan forholdsvis små barn skal komme mindre sårbare ut av dette.