«Čázevulošnieida/Undervannsjenta»: Bølgende og boblende undervannsmøter

Čázevulošnieida/Undervannsjenta er en halvtimes barneforestilling av kunstner og koreograf Katarina Skår Lisa.

Stykket har tidligere blitt satt opp på Festspillene i Nord-Norge, og på Black Box Teater i Oslo høsten 2021. Undervannsjenta har vært spilt rundt om i Norge med ujevne mellomrom, senest i Bærum kulturhus i forbindelse med feiringa av 6. februar i år.

Jegerlykke

Forestillinga er løst basert på et sjøsamisk sagn fra Nesseby i Varanger. Det handler om to unge gutter som ser en havfrue, eller undervannsjente som Čázevulošnieida direkte kan oversettes til. Når guttene er på jakt, kommer hun opp av havet. Den ene av guttene prøver uten hell å stoppe den andre fra å skyte etter havfrua. Dagen etter får gutten som prøvde å redde henne bli med undervannsjenta ned i havet for å se hvordan hun og hennes familie bor. Han kommer tilbake til overflaten med store rikdommer og evig fiskelykke, mens hans mer skyteglade kamerat må leve et liv i fattigdom – uten å fange en eneste fisk.

Vi skal altså ned under vann. I stykket møter vi en av fiskerguttene, undervannsjenta selv, og den store hyseormen. Forestillinga bruker et elektronisk lydspor og lyden av vann sammen med joik, sjonglering og dans for å mane frem en undervannsverden for publikum.

Undervannsmodus

Undervannsjenta åpner med at publikum puljevis ledes ned i kjelleren på Bærum kulturhus av to havvoktere. De forklarer barna at vi nå skal ned under vann, og ber pent foreldre sette telefoner i undervannsmodus.

Publikum denne lørdagen består av 20-25 barn mellom 3 og 6 år, med sine respektive foresatte. Vi ledes gjennom en slags sti rundt og over scenen, omgitt av fantastiske blå, florlette tekstiler. De lange, tynne, gardinformede tekstilene rammer oss inn og kiler mot kroppen mens vi ledes mot setene våre på gulvet. Det gir meg faktisk følelsen av å transporteres fra en kjeller i et samfunnshus til et nytt spennende rom. Mens puljene gjør sin nedstigning til setene, danser koreograf Lisa selv på scenen.

Magisk følelse

Underhuset på Bærum kulturhus passer forestillinga godt, og det åpne, mørke og i seg selv anonyme rommet gir scenografien store muligheter. Den gjennomførte scenen er bygd opp av tekstiler, og måten de strekker seg mot taket på, gir faktisk en følelse av at jeg ikke er i en kjeller i Bærum, men at jeg ser opp mot havoverflaten fra en magisk undervannsverden.

Scenografien er tegnet av Don Lawrence og Tanja Thorjussen, som også har ledet oss gjennom den i rollene som havvoktere. Kostymene er laget av Ramona Salo. Salo har de siste årene gjort kostymer og design for mange samiske oppsetninger, som danseforestillingen Vástádus Eana, og som også med sin kolleksjon «Den samiske halvtimen» har fått seg en plass på det nye Nasjonalmuseet.

Sjøsamisk kofte-inspirasjon

Når vi er godt satt kommer Čázevulošnieida, undervannsjenta selv, spilt av Ingá Márjá Sarre på scenen. De få replikkene som er i stykket er på nordsamisk, og ytres av Sarre. Undervannsjenta grer håret sitt og joiker for seg selv før hun snart møter det jeg med presseskrivet og eventyret i bakhånd forstår er fiskergutten, sjonglør Diego Lavin Belda. Både Sarre og Belda har på seg fargerike plagg som tydelig henter inspirasjon både fra sjøsamiske kofter og fra livet i havet. Både Belda og havvokterne som leder oss inn i forestillingen har kostymer formet som sjøsamiske kofter, i maritime farger som blått og grønt, med prikker og kuler som gir assosiasjoner til luftbobler og småfisk.

For de få samiskspråklige barna som var på forestillinga i Bærum, vil både språk og undervannsjentas joik være mer gjenkjennelig og mer dagligdags enn for de norskspråklige. Dette gjør at stykket vil bety ulike ting for ulike barn – for norske barn kan det ukjente språket og joiken invitere inn til en spennende og ukjent verden. For samiske barn vil det være en ettertraktet mulighet til å høre samiske språk og joik i en barneforestilling.

Stykket er en dialog i dans og sjonglering, hvor undervannsjenta og fiskergutten viser hverandre sine verdener. Undervannsjenta og fiskergutten utforsker scenen sammen, sjonglerer glasskuler og leker gjemsel i de hengende tekstilene. Sjongleringen er ikke klovnete eller skrytende, men som koreografien ellers heller meditativ og utforskende. Koreografien speiler havets bevegelser i bølger og strømmer, samt undervannsjenta og fiskerguttens nysgjerrighet for hverandre og hverandres verdener.

Lite handling

Undervannsjenta har så å si ingen narrativ framgang, men er heller sanselig, som Lisa selv skriver om forestillingen. Mangelen på narrativ og dialog gjør at det er litt vanskelig å forstå hvem karakterene på scenen er og hva de egentlig holder på med. Når forestillingen likevel fungerer, så er det fordi verdenen den viser oss er gjennomført og vakker. Musikken til Simen Korsmo Robertsen lydlegger den vakre undervannsverden atmosfærisk, men er også med og drive det som er av handling.

For eksempel akkompagneres det dramatiske høydepunktet når den store hyseormen føres over scenen og forbi publikum av havvokterne med spennende, boblete havlyder. Pappmasjéfisken engasjerer de yngste barna, som ser på den med store øyne og peker. Mangelen på øvrig handling gjør likevel at de største i publikum, vi over fem år, etter hvert begynner å bli litt rastløse. De største barna tusler litt rundt, og anmelderen flakker lett med blikket før skuespillerne, danserne og havvokterne takker for seg, og vi må ut av undervannsverden og tilbake til Sandvika.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Leke mer

Selv om stykket gir en opplevelse av en undervannsverden, savner jeg interaktivitet i den sanselige teateropplevelsen. Undervannsjenta kunne trengt litt mer kontakt mellom de på scenen og oss i publikum. Selv om Belda med fakter og smil viser frem sjonglørleken, sitter jeg fortsatt med opplevelsen av at vi i publikum observerer leken mellom undervannsjenta og fiskergutten, heller enn å bli invitert inn.

Måten vi ble ledet inn i salen gjennom scenografien på, fremstår for meg som et høydepunkt. Jeg savner muligheten til å selv å få utforske den magiske undervannsverdenen enda mer.

Om man kan si at stykket handler om noe, så er det nysgjerrigheten for andre mennesker, og andre måter å se verden på. Jeg tenker at bruken av nordsamisk ytterligere kunne fungert til å pirre denne nysgjerrigheten. Når vi ikke umiddelbart forstår hva undervannsjenta sier til oss, må vi bruke andre sanser for å forstå hennes verden. Språkbarrieren er et overkommelig hinder hvis vi blir med på leken og ser hva hun vil vise oss for at vi skal bli kjent.

Čázevulošnieida / Undervannsjenta er en vakker og trivelig halvtime som handler om å møte fremmede og om andre måter å se verden på, og den pirrer nysgjerrigheten. For de yngste fungerer stykket godt: det er artige ting å se på, og en verden å fortape seg i. De av oss som trenger litt mer spenning enn at noe oppstår på scenen og så forsvinner igjen, faller litt av mot slutten. Her har fortellingen mer å gå på.