Cirkus Absence er briljant breakesirkus

I anledning sitt eget 20-årsjubileum har Absence hatt den lysende ideen å samarbeide med Jo Strømgren om en forestilling.

Danserne i Absence – også kjent som Absence Crew – er forlengst husvarme på Den Nationale Scene etter å ha medvirket i flere produksjoner. I sommer skal de igjen sette opp danseforestillingen Norr – da gudene breaket på DNS, og til høsten spiller flere av dem i barnesatsingen Wendy & Peter Pan. Når de nå har hanket inn regi- og koreografihjelp fra Jo Strømgren til Circus Absence, fremstår det som en god sammenstilling: Med ham har de felles en fin balanse mellom det uredde og det tøysete.

De tidvis halsbrekkende, tidvis poetiske dansescenene til Absence er en nytelse å se på for både barn og voksne, selv om det språklige og musikalske ved forestillingen kunne vært mer gjennomført for å nå samme nivå som det danseriske.

Slem sirkusdirektør

Gjennom hele forestillingen er det enkeltscenene som er viktige. Rammefortellingen er ganske løs, men tydelig nok. Vi blir kjent med en omreisende sirkustrupp der en godhjertet ryddegutt kues av en kynisk sirkusdirektør. Resten av rollegalleriet består blant annet av klovner, siamesiske tvillinger, en ape, en elefant, en sel, en sadistisk fakir og en skjeggete dame. De fleste av medlemmene i crewet spiller flere forskjellige roller – og rollefigurene deres igjen spiller nye roller.

Når det til slutt kommer frem at den grådige direktøren har stukket unna penger til seg selv mens han har betalt luselønn til sine ansatte, gjør truppen opprør. Rettferdigheten seirer ved at den snille ryddegutten utnevnes til ny sirkusdirektør – uten å hevne seg på den gamle.

Perler på en snor

Det er så mange imponerende enkeltscener i forestillingen at det er vanskelig å velge ut eksempler.

Åpningen er et vakkert tablå der danserne gradvis våkner til liv etter å ha beveget seg som stive ballerinaer i et smykkeskrin. I en annen scene pakker gjengen opp en kasse med sjongleringskjegler. Ingen forstår hva de skal brukes til, og idet kjeglene går fra hånd til hånd, prøves de ut som blant annet kikkert, lyssverd og banan. Et par ganger kastes en kjegle i luften og det føles som om publikum gjør seg klart til å gispe, men det kommer aldri noen sjongleringsscene. Taimingen til samtlige av danserne når de spiller på forventningen vår og undrende lanserer nye, uventede bruksmåter for kjeglene, er tilnærmet perfekt.

Forestillingen er til tider heseblesende, men roer ned med stemningsfulle overgangsscener der sirkustruppen sitter i vognene sine og reiser videre til et nytt sted. De siamesiske tvillingenes solo er også av en mer dvelende art, med bølgende gi-og-ta-bevegelser, og kan nok inspirere flere barn i publikum til å øve på å danse tett sammen og følge hverandres innspill.

Mest applaus får den heftige scenen der en av klovnene knytter en hund av en ballong i løpet av én eneste lang hodestående snurr.

Min yndlingsscene er uten tvil den nonchalante selen som gjør kunster selv om den egentlig ikke er så interessert i fisken den lokkes med. Her er kroppsspråket til danseren så komisk at det er til å falle av stolen av.

I denne forestillingen får Absence Crew virkelig vist at en kan lage et stort kunstverk med utgangspunkt i breakdance, selv om denne sjangeren ikke har høy status i alle miljøer. De demonstrerer rett og slett at breakere kan være kunstnere.

Sirkuset byr på flere humoristiske pek til hverdagen i en barnefamilie. Når den onde fakiren (spilt av sirkusdirektøren) tvinger assistenten sin (spilt av ryddegutten) til å gå på glødende kull, er det legoklosser som strøs ut på gulvet foran ham – minst like vondt å tråkke på. Vi får også servert akkurat passelige mengder bananskall, promp og bæsj til at barn og voksne kan møtes i latterkulene.

Visse scener er imidlertid litt for voldelige med tanke på at forestillingen er anbefalt fra fem år. Under det siste nummeret til fakiren, hvor han stikker et sverd ned i en kasse der den smertestønnende assistenten befinner seg, merker jeg at flere av de yngste i publikum reagerer så sterkt at foreldrene må trøste.

Lyden i bakgrunnen

Om det visuelle ved forestillingen er en fryd for øyet, kunne det auditive vært jobbet mer med. Som så ofte i Strømgrens produksjoner tas det i bruk nonsensspråk, i dette tilfelle en salig blanding av fransk, spansk, russisk, latin og engelsk. Gjennomføringen er imidlertid inkonsekvent, spesielt når den nye sirkusdirektøren på slutten plutselig bytter til vanlig engelsk. For en så ung målgruppe kunne en like gjerne rendyrket den verbale nonsensen – en mer gjennomført klanglig idé bak manuset kunne hevet forestillingen.

Musikkvalgene virker også vilkårlige: Spillelisten hopper fra lirekasse til hardrock til Bollywood til en surferock-versjon av Twin Peaks-temaet. Her kunne forestillingen igjen tjent på et mer helhetlig lydbilde – ikke nødvendigvis i form av et gjennomkomponert lydspor, men simpelthen gjennom litt mer tanke bak den lydlige utviklingen slik at musikken i større grad fikk bidra til dramaturgien på samme måte som lysdesignet gjør.

Iblant føles det som om forestillingen består av for mange scener – enkelte kunne vært skåret bort for at de virkelig gode fikk komme bedre frem. Samtidig føles det ikke nødvendigvis viktig med kronologi og historiefortelling når såpass mange av enkeltscenene er så fine at de er små kunstverk i seg selv. Skuespillerferdighetene er ujevnt fordelt i crewet, men det gjør heller ikke så mye ettersom samspillet er sprudlende og tett. Jeg sitter igjen med en følelse av at alle utøverne har fått skinne.

Innsiden av programheftet utgjør et portrett av crewet fra forestillingen. Jeg har en sterk mistanke om at det kommer til å havne på veggen på mange bergenske barnerom, og kanskje også etter hvert østlandske, når forestillingen skal videre til Dansens Hus. Etter at teppet har gått ned, fordeler danserne seg i publikumsgarderobene og foajeen for å gjøre litt spillopper og ikke minst posere sammen med kjernepublikummet.

Det viser nok en gang at få utøvere er så koole og samtidig så hjertevarme som Absence.