– Dagens regjering vil styrke litteraturformidlingen. Da må de bidra med midler som monner

Det har vært interessant å følge med på den tidvis polariserte debatten rundt litteratur og digitalisering som har foregått i Periskop. Noen av momentene som tas opp, er at barn og unge i stadig mindre grad leser lengre tekster på fritiden, og ikke opplever papirbøker som relevante. Jeg mener dette er en utfordring som må tas tak i.

Hvordan vi skal møte denne komplekse problematikken, både på samfunns- og individnivå, er ikke lett å svare på. En nylig evaluering av tilskuddsordningen for skolebibliotek forteller oss at elevene leser mer når det satses på skolebiblioteket. Der har vi et tydelig svar. Men på hjemmebane er smarttelefoner og spill- plattformer for de fleste barn og unge konstant tilgjengelige og altoppslukende. Også garvede og voksne boklesere som jeg selv har store utfordringer i møte med det dette, selv med velfylte bokhyller. Hva gjør vi for eksempel med en ungdom som egentlig hadde likt å lese en bok på fritiden, men som likevel mer eller mindre ubevisst alltid ender opp med å velge YouTube?

Det ene utelukker ikke det andre

Digital underholdning danker på fritiden ut både klatring i trær, boklesing og i grunnen det meste av fritidssysler som ikke er organisert. Jeg vil også tro, som Steffen Sørum påpeker i sitt innlegg «Den nye digitale litteraturen, hvem skal formidle den?», at alle de umiddelbare og fragmenterte digitale inntrykkene fra smarttelefoner og spillplattformer medfører at fordypning, og da ikke bare i tekst, blir fremmed for mange. Til eksempel hevder forskeren Maryanne Wolf at lesing er i endring og i ferd med å bli erstattet av skjermbasert skumlesing, og at deler av hjernen vår forfaller når vi ikke trener oss i dybdelesing. Det bør uroe oss.

En bred overføring av litteratur til digitale flater er dermed mest sannsynlig ikke det umiddelbare svaret. Jeg tror ikke vi finner tålmodighet og tekstlig fordypning i det digitale, hvis det er det vi søker. Samtidig kan digital litteratur være et supplement i en helhetlig tanke rundt lesing. Det kan tilby andre, nye og «kortere» leseopplevelser. Det ene utelukker ikke det andre, hverken i samfunnet eller for det enkelte individ. Det handler altså om hvordan vi bruker den digitale og papirbaserte litteraturen sammen for å fremme lesing. Men barn og unge bør alltid ha tilgang på papirbøker.

Ja til variert fritidslesing

Det hevdes i debatten at skolen «snuttifiserer» tekst som brukes i opplæring som et svar på avtagende leseevne hos elevene. Litteratur digitaliseres også uten å være basert på gode forsknings- og resultatfakta. Da er vi i så fall inne i en kaotisk og mulig, for langlesingens del, selvutslettende sirkel. Og er vi sikre på at skoleelevene selv vil lese pensum digitalt? Tegn kan tyde på det motsatte. Samtidig må en ta hensyn og tilpasse litteratur til elever som av ulike årsaker har andre utfordringer knyttet til lesing.

Skolen må stå for bred lese- og skriveopplæring, men lesing i skole og på fritiden kan ikke helt skilles fra hverandre. Jeg tror at variert fritidslesing skaper en underholdende, opplevelsesbasert og kunstnerisk egenverdi som øker refleksjonsnivå, evne til fordypning og empati hos den enkelte leser. Dette er erfaringer leseren sannsynligvis vil ta med seg i møte med andre mennesker, og inn i skole, studie- og arbeidshverdag.

En kan også enkelt se for seg at fritidslesing og langlesing gir store gevinster når det dreier seg om evnen til å konsumere og tilegne seg pensum- og faglitteratur. Slik kan fritidslesingen påvirke skoleresultater, og dermed også framtidig videreutvikling av et kunnskapsbasert og demokratisk samfunn. De som ikke leser på fritiden, vil lettere kunne falle av lasset, og kanskje ikke ha de samme mulighetene til videre studier og fordypning om de skulle ønske å velge det.

Formidling, kvalitet, tilgjengelighet

Hvis vi fortsatt vil ha bred langlesing blant barn og unge, må vi være villige til å bygge opp om nye ideer som forsøker å stimulere til konsentrasjon, og som også gjenfinner gleden og lysten på dette hos så mange som mulig. Formidlingsprosjekter tilpasset skolen og Den kulturelle skolesekken, som Steffen Sørum og Erlend Askhovs «Novellemysteriet», som også Sørum refererte til i sitt innlegg, er kanskje ett av flere svar på utfordringene vi står overfor.

«Novellemysteriet» bruker digital teknologi og dataspillelementer som utgangspunkt for en sosial og spennende opplevelse rundt litteratur. Spillet tar elevene videre inn i en konkret sjanger og papirbok, som hver enkelt ungdom får med seg hjem til odel og eie. Dette skaper felles referansepunkter, og kanskje også trygghet og mestringsfølelse rundt litteratur, i dette tilfellet en novellesamling, som kan gjøre det enklere for noen av elevene å ta lengre tekster i bruk. Her er det svart på utfordringene knyttet til formidling, kvalitet og tilgjengelighet. Forhåpentligvis tar også eleven valget om å sette av tid til å lese boka hjemme.

Innlegget fortsetter etter annonsene.

Noen må betale

Utvikling og drift av ny digital litteraturformidling har en stor økonomisk kostnad. Gjennom Hurdalsplattformen sier dagens regjering at de skal styrke litteraturformidlingen og satse på en ny leselyststrategi. Denne satsingen og strategien bør komme med økonomiske midler som monner. Her er, i tillegg til biblioteker, organisasjoner som Foreningen !les et naturlig og kompetent utgangspunkt for nye leselysttiltak, og det må altså rett og slett følge med økte og forutsigbare midler for å virkelig få ut potensialet. Regjeringen ønsker også å styrke Den kulturelle skolesekken, så her er det muligheter for gode krefter å samarbeide.

Periskop informerer: Gunnar Vilberg har gjennom stillingen som produsent i DKS Viken vært med på å utvikle «Novellemysteriet» gjennom å bidra med tilrettelegging for målgruppetesting og økonomiske midler til utvikling av prosjektet. «Novellemysteriet» turnerer DKS Viken dette skoleåret.