Dans for yngre: Litt for kort trilletur

Publikums voksne og barn er plassert sammen i små putestoppede vogner på scenen. Vognene fungerer som en slags små organiske øyer eller celle-aktige skip. Vi dras sakte rundt av tre dansere, vognene bumper inn i hverandre, barna ombord kikker opp til de i nabovogna og hilser med et begeistra «Hei!». Før vi driver vekk fra hverandre igjen.

Regissør Ellen Jerstad og koreograf Roza Moshtaghi i Øyteateret (Øy) har med kinSHIPS ønsket å lage en kunstopplevelse for 0-2-åringer og deres voksne følgepersoner som man kan komme inn i, som gir plass for det uforutsigbare, til både lyd og bevegelse – og som klarer å ta inn barna slik de er. Det er en god ambisjon, og Øyteateret lykkes med det meste.

Omringet av mørke

kinSHIPS følger Øyteatrets nylige forestilling Mikrobia i å synliggjøre vår plass i et biologisk fellesskap. Tematisk og visuell inspirasjon er hentet fra mikrobers universer. I kinSHIPS har de forstørret opp bildet av encellede organismer og laget en slags små rullende skip som er vattert av resirkulerte tekstiler.

For oss voksne er det behagelig å lene ryggen inn i hjørnene på vognene og gjenoppleve følelsen av å bli trilla rundt. Mens for de små barna gir de forskjellige putegjenstandene om bord også mange forskjellige muligheter for taktil utforsking. Et godt eksempel på hvordan man kan forene voksne og barn i kunstmøter.

På et vis er det som vi befinner oss under havoverflaten, for over oss ser vi liksom opp gjennom bladene til vannliljer. Rundt oss er det mørke på alle kanter. Men mellom enkeltelementene her nede i dypet er det fargerikt og blidt. De tre danserne som drar vognene rundt, titter oppi med søkende og vennlige blikk. Innimellom kaster de seg rundt oss i en energifylt koreografi. Lydbildet og musikken veksler fritt mellom hvalsang og knirking fra noe som høres ut som skrogene på gamle seilskip, til jazzpiano, dumpe basstoner og vibrerende synth.

Sædceller og nervebaner

Til sammen gir dette en forestilling full av nydelige enkeltelementer, hvor enkelte av øyeblikkene er hårreisende, frysningsfremmende gode.

Som for eksempel én scene der de tre utøverne anvender tauene festet til vognene i en flimrende koreografi. Tauene i kinSHIPS representerer flageller – en slags haler enkelte celler har for å kunne bevege seg. Danserne rister, slår, snurrer, vrir og pisker rytmisk med de lange tauene og leder tanke og fornemmelse til tentakler, nervebaner, synapser, sædcellehaler, fiskesporer, parasitter. Noe dypt organisk, altså.

Måten tauene brukes inn i koreografien på, er helt i tråd med små barns naturlige utforsking av objekter – de sjekker lyd, funksjon, egenskaper, taktilitet, bevegelsesmuligheter mer enn deres symbolske funksjoner. Taudansen er fortryllende å se på. Den vekker tydelig begeistring hos mange av babyene i publikum der de reiser seg i vognene og danser. At tauene fortsatt henger fast i vognene i denne sekvensen og slik får det til å rykke og buldre rundt oss, gir en fysisk fornemmelse av tilhørighet. Som beroligende pulsslag eller forlokkende rykk i fiskesnører. Eller slik man kan rugge babyer med markante bevegelser for å roe dem.

Gråt

Men: Jeg tror disse kraftige, betryggende innspillene er lagt inn litt seint i forestillinga. For på premieren var flere barn tydelig ukomfortable i starten, noen av dem gråt og gråt.

Det er jo ingenting i veien for at også små barn kan bli rørt til tårer av kunstutøvelse. Men slik jeg opplevde det her, var de rett og slett utilpasse og ønsket å forlate rommet. Og jeg tror regien i startfasen dessverre var medvirkende.

Det er en konvensjon i scenekunst for de yngste at utøverne møter publikum utenfor salen og danner en relasjon med både voksne og barn. Ofte gjøres dette for å trygge publikum på at de og deres innspill er velkomne i kunstmøtet og å sikre at utøverne er i øyehøyde med publikum. I kinSHIPS skjer dette gjennom at de tre utøverne kommer krabbende etter hverandre ut i foajeen mens de korer hverandre i en repeterende, lys og vennlig sang – komponert av Torstein Lavik Larsen, tekst av regissør Jerstad:

_{Our skin has a unique population / Of symbiotes / Some populations protect / Some make us more vulnerable}

_{Our skins are our boundaries / With the world / Borders, membrense, edges / Look sharp divided hard / But are complex, exchangeable softness}

_{Your skin is covered in / Biofilm / of Bacteria, fungi and virus / With specific specialities/ That prevent dangers/ Community / Your meeting with the world}

Meditativ innføring

Selv om sangteksten er fakta-tung, kan den henstille de voksne som lytter til teksten til en slags meditativ innføring i temaet. Til en opplevelse av noe sanselig og nært, av å se nøye etter, til en ydmykhet om de altomsluttende og avanserte symbiosene vi lever med, men sjelden tenker på.

For barna kan denne inviterende sangsekvensen gjøre dem kjent med og trygge på utøverne. Man ser at de er kontrollerte og rolige, at de har åpne og inviterende ansikter, og sangen kan virke beroligende. Meninga er nok å trygge de små barna i publikum på at dette er folk det går an å stole på, at de inviterer til samspill. Det er fint gjort.

Forlatt

Mens de synger, ledes kohortene inn i salen én og én og plasseres i vognene. Denne fasen varer lenge. Så vidt jeg får med meg, gjør ikke utøverne her annet enn å lede publikum vennlig på plass.

Vognene er plassert i en stor og mørk dansesal uten inndekning. Jeg har egentlig vært glad for at mange kunstnere de siste årene har gått vekk fra konvensjonen om å lage trygge, mindre rom-i-rommet for småbarnsforestillinger. Men her tar jeg meg i å savne det.

For når man sitter alene i de små vognene og lite skjer rundt en, opplever man seg liten og sårbar. De mørke omgivelsene kan nesten virke truende. Lyssettingen er dunkel og spak og understreker det glisne. Samtidig er utøverne mest opptatte av å lede publikum på plass i vognene. De kommer så vidt jeg får med meg ikke med adekvate fysiske svar på barnas lydlige «rop om hjelp».

Jeg tror dette er med på å utløse utilpassheten hos flere i publikum i starten av premieren, og det er mulig danserne burde utvikle flere strategier for å håndtere dette i forestillingas startfase. Det var også noen voksne følgepersoner som hysjet på og holdt igjen barna når de kom med lydlige henvendelser til både de menneskelige og ikke-menneskelige utøverne i forestillinga. Slik voksen disiplinering virker affektivt inn på de andre kroppene i rommet. Hadde det muligens vært litt uklar informasjon til de voksne før visning?

Barns naturlige væremåter

Men som sagt er det mye som sitter som ei kule når kinSHIPS først kommer ordentlig i gang. Når dansernes koreografi er mer markant, når skipene driver rundt og inn i hverandre, når lydbildet stadig forandrer seg, er dette en ferd det er spennende å være med på.

Mye scenekunst for de yngste lar seg inspirere av små barns væremåter i verden – eller de undersøker kunstneriske uttrykk og naturens uttrykksformer i samspill med barn. Nyere forskning har gitt en økt bevissthet om de yngste barnas intra-aktive væremåter, det vil si hvordan de tar del i et sansende kollektiv det materialiteter og kropper virker sammen. Dette er særlig inspirert av posthumanistisk tankegang. Både rom, lyd, lys, lukt, andre barn, alle menneskelige og ikke-menneskelige materialiteter har likestilt betydning i kunstmøtet.

Dette spilles det også på her. Jerstad og Moshtaghi har blant annet ønsket å undersøke hvilken type dramaturgi de vil tilby en ny generasjon. De stiller seg inn i en tradisjon der både teaterteoretikere og utøvende kunstnere har fattet interesse for såkalte økologiske dramaturgier – det vil si at vårt menneskelige perspektiv forankres i en mer holistisk forståelse av biologisk sameksistens. Dette er teater som absolutt ikke jakter konflikt som drivkraft for det som fortelles, men som heller søker det sammenbindende og trøstende.

Man kan innvende at det kunstneriske slik blir ufarlig og sukkersøtt, men jeg tenker det heller kan gi en forankring i en kompleks verden.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Vil ha mer

kinSHIPS’ konkrete måte å vise hvordan vi er forbundet med hverandre, i bevegelse, at vi får anledning til å se verden fra ulike perspektiver, at de sceniske enkeltelementene får være såpass likestilte, er nydelig tenkt og stort sett overbevisende utført.

Men jeg tror at dersom publikums responser i enda større grad fikk bli en organisk del av forestillingens estetikk, at både danserne og kanskje også lyd og lys oftere kunne respondert på publikums innspill – ville det bidratt til en enda sterkere følelse av å bli omsluttet. Og kanskje også nå den holistiske opplevelsen jeg tror Øyteateret ønsker å oppnå.

Slutten av forestillinga kommer veldig brått på idet danserne plutselig krabber ut av scenerommet akkurat i det det oppleves som vi nettopp har kommet i gang. Jeg kunne godt latt meg trille mer rundt og smelte enda lengre inn i kinSHIPS-universet. Det kan være at Øyteateret bare må stole enda mer på elementene de har utarbeidet. For de er nydelige.