Debutanter som kurerer angst og juks

Nytt år, nye muligheter – men det er ikke alltid like lett å kaste seg inn i alt dette nye full av energi. Debutantene Andreas Rand og S. G. Bjørdal kan hjelpe med det. På tampen av fjoråret ga de ut hver sin bok ment for barn mellom seks og ni år. Den ene boken tar barndommens neselek helt ut i bokform, den andre jakter juks og bøllefrø.

«Nesejakten»: Far og sønn på ville veier

Andreas Rand debuterer med en bildebok som virkelig klarer kunsten å fortelle mye med få ord. At Rand i en årrekke har jobbet som manusforfatter og redaktør for norske TV-programmer merkes på det effektive språket hans: Nesten hele teksten består av den virkelighetsnære dialogen mellom far og sønn. Slik tittelen antyder, handler fortellingen i Nesejakten om hva som skjer når Viktor drar i farens nese og den plutselig løsner og fyker av gårde slik at Viktor og faren må ut i verden for å lete etter den.

Fortellerstrukturen Rand har valgt minner meg om norske folkeeventyr som Pannekaken, der en pannekake flykter fra stekepannen i frykt for å bli spist, legger trillende ut på en ferd og dermed møter en rekke skikkelser. Utgangspunktet for fortellingen i Nesejakten – en nese på ville veier med far og sønn hengende etter på slep – åpner først og fremst et stort mulighetsrom for hva som kan skje med karakterene. Dessuten er det gøyalt hvordan den gjør illusjonen neseleken spiller på til en realitet med store konsekvenser. Når man leker neseleken, tar man tak i lekekameratens nese og sier «hvor er nesa di?». Som barn husker jeg hvordan jeg alltid tok meg til ansiktet for å sjekke at nesa fortsatt var der. Selv om nesa til Viktors far faktisk har løsnet fra ansiktet hans, er det en morsom tvist at han stadig kan lukte med den likevel, og at det er slik far og sønn klarer å henge med på nesens bevegelser.

Tilfører flere lag

Premisset for fortellingen kan ved første øyekast kanskje virke banalt, men det fungerer utmerket innenfor bildebokformatet. Annette Saugestad Hellands illustrasjoner har et samspill med Rands tekst som hele tiden gir flere lag til handlingen. Ikke bare har Helland rendyrket en estetikk som gir assosiasjoner til barnetegninger, hun bruker bevisst virkemidler som å tegne faren til Viktor med et bønneformet hode. Det gir et lekent preg i illustrasjonene som bryter effektivt med realismen i teksten. Helland bruker også forskjellig styrkegrad i farger og strek som gir en virkningsfull kontrast mellom forgrunn og bakgrunn gjennom hele boken. Videre bygges det opp en kontinuerlig spenning før man blar om til neste bokside, da leseren som regel ikke vet hvor nesa er på vei.

Det veksles uanstrengt mellom ulike bildeutsnitt og perspektiver underveis. Stadig dukker det opp interessante detaljer som taler for seg: Når Viktor og faren kommer til en park der folk trener, viser illustrasjonen blant annet to kjolekledde, vektløftende damer. De forvirrede hundeeierne i hundeparken som tror at Viktor spør etter en hunderase som heter «papanese» når han egentlig spør om de har sett pappas nese, fortsetter å fyke rundt i bakgrunnen i fortellingens skiftende landskap helt fram til bokens slutt mens de sier «papanese! Papanese, hvor er du?». Når Viktor og faren besøker et tivoli er boksiden fylt av sporet til en berg-og-dal-bane mens de sitter i en liten tivolivogn som er vendt opp ned og faren sier «-Jeg… jeg har jo høydeskreeeehe-he-he-he…-ehe-he-he-ha-ha-ha-ha-ho-ho!». De mange stedene i byen Viktor og faren oppdager i fellesskap blir aldri kjedelige i Hellands visuelle formspråk.

Mørk klangbunn

Samtidig som boken tar leseren gjennom en fartsfylt vandring gjennom ulike bylandskap som et tivoli, en hundepark, en ostebod, en godteributikk, kloakken, søppeldynga og et bål i skogen, har fortellingen en mørk klangbunn som aldri slipper taket. På første side sitter faren og Viktor på balkongen sin. Den er svart og mørk. Viktor ser lengtende ned på folkemengden som koser seg nede på gata, mens vi får vite at pappa alltid vil være hjemme, og at han aldri vil være med på noe av det Viktor foreslår, som for eksempel lekeland og kino.

Det virker som om Viktors far sliter med alvorlig angst. Illustrasjonene til Helland portretterer da også ofte en far med bekymret ansiktsuttrykk og engstelig kroppsspråk som lusker etter Viktor. Imidlertid gjennomgår faren en utvikling som vises tydelig gjennom Hellands illustrasjoner. Han blir mer og mer avslappet, og mot slutten av fortellingen griller han pølser med to andre personer rundt et bål i skogen. På den måten lykkes Nesejakten i å tematisere hvordan modige barn kan hjelpe voksne med å tørre å være i verden. Det blir sittende igjen i meg lenge etter endt lesning.

«Bøllefrø»: Fartsfylt underholdning

Debutant S. G. Bjørdal er en tegneserieskaper med bakgrunn fra visuell kommunikasjon. I tegneserien Bøllefrø – Den store eplekonkurransen møter vi ni år gamle Sidsel, eller bare Sid som hun kalles, og vi får være med på alt det rare som skjer når moren drar på jobbreise og Sid må bo hos onkel Pål. Han er oppfinner, og i motsetning til hva man kanskje skulle tro, synes Sid det er kjempekjedelig å besøke ham. Han er jo opptatt i verkstedet sitt hele døgnet.

Denne gangen skjer det imidlertid noe helt nytt når Sid kommer til Pål – han proklamerer at hun er hans assistentoppfinner. Onkel Pål er nemlig besatt av å vinne konkurranser, men har hittil kun havnet på andreplass. Hans største ønske er å vinne førstepremien i en konkurranse så han kan bli populær og få masse venner. Nå vil han prøve å vinne en stor eplekonkurranse i byen. Tidligere har Pål jukset: Han har funnet opp hemmelige hjelpemidler til hver konkurranse for å øke vinnersjansene sine. Denne gangen er intet unntak, og derfor nekter Sid å hjelpe ham. Pål skaper likevel snart ti bøllefrø ut av et råttent eple. Blandet med en diger dose konkurranseinstinkt resulterer det i viltre, levende, hoppende frø med armer og bein. Når de små assistentene begynner å sabotere Påls konkurrenter, må Sid trå til for å redde konkurransen og dagen.

Lettlest driv

Bjørdals strek er lett gjenkjennelig med karakteristiske dyrefigurer og bilder som er lite detaljerte – snarere er historien bygget opp av svært mange bilderuter i frontalt perspektiv der det ofte zoomes inn på karakterene og omgivelsene. I tillegg er store deler av teksten i snakkeboblene gjennomgående markert med store, mørke bokstaver og ord, samt at skrifttyper med tykke bokstaver og farger sprer seg utover bilderammene og boksidene. Slik utheves og forsterkes replikkene og reaksjonene til alle karakterene. Sammen med den utstrakte bruken av mange lydord underveis, skaper disse grepene mye fart og driv i fortellingen. Her er nesten ikke et eneste hvileskjær. Litt som i en hurtig animasjonsfilm kastes leseren fra bokside til bokside, enten det er bøllefrøene som går amok mens Pål skriker av frustrasjon, eller det er Sid som tester ut naboen Hilmars pai-oppfinnelse for å skyte ned Påls bøllefrø – som på sin side har forkledd seg som små eplestjelende ufoer.

Til tross for dette etterlater tegneserien et inntrykk av at samspillet mellom tekst og bilder ikke utnyttes til sitt fulle potensial. For det første lider historien flere ganger under den manglende detaljrikdommen i bilderutene og de visuelle valgene som er tatt. Når Sid besøker onkelens verksted, fremstår det for eksempel som overraskende ordinært med noen mikroskop, rør og skjermer. Her skulle jeg ønske forfatteren i større grad hadde aktivert fantasien min gjennom å tørre å bruke bildene til å fortelle mer enn teksten. For det andre opplever jeg at bokens inndeling i elleve kapitler flere ganger er kunstig. Det kan virke som kapitlene er satt inn bare for å dele opp historien på tilfeldige steder med hensikt å gjøre den mer lettlest.

Selv om det hektiske og overdrevne er en del av bokens format og stil, blir fortellingen noe statisk når mye formidles med mange nærbilder og snakkebobler med store bokstaver. Her kunne jeg ønske meg større variasjon, og en tegneserieskaper som hadde prøvd seg mer fram og våget å stole mer på det visuelle i fortellingen.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Kjedelig moral

Fortellingen lener seg tungt på at tilsynelatende magiske løsninger dukker opp fra ingenting – noe som for øvrig ikke er en helt ukjent trope både i tegneserier og barnelitteratur. Sid oppdager for eksempel at naboen Hilmar har en helautomatisk alt-i-ett-paibaker som kan brukes som våpen mot bøllefrøene. Slike grep fungerer godt innenfor universet Bjørdal har skapt. Likevel får jeg aldri følelsen av at jeg blir ordentlig kjent med hovedkarakteren i dette universet – Sid. Trolig er mye av grunnen at det  brukes lite tid på å etablere Sid som karakter i begynnelsen av fortellingen, og at hun heller ikke har noen veldig fremtredende egenskaper eller særtrekk som blir synlige i situasjonene underveis.

I lys av bokens premiss om at Sid mener juksing er feil og at voksne må oppføre seg, synes jeg moralen blir forutsigbar når onkelen til slutt får som fortjent.

Aschehoug forlag reklamerer selv på nettsidene sine med at dette er en «ny, norsk tegneserie for alle som elsker Hundemannen!». Referansen til den amerikanske tegneserieskaperen Dav Pilkey som har gjort stor suksess med Hundemannen-serien, er forståelig på bakgrunn av Bøllefrø sin innpakning og stil. Bøllefrø er også solgt inn som starten på en serie. Slik sett føyer utgivelsen seg inn i rekken av forlagenes satsninger på leservennlige, salgbare serier for barn. Bjørdal har utvilsomt talent og fortjener et forlag som utfordrer heller enn å ty til løsninger som i hvert fall for meg virker lettvinte.