«Deilig er jorden»: Kapitalismekritikk fra palasset

Teatret Vårt har tydelig ønsket å sprenge noen sjangergrenser i den første av årets to juleforestillinger for barn (den andre er Julekveld med Teskjekjerringa, med regi av Kjersti Botn Sandal). Deilig er jorden er lenge imponerende repetitiv og uthalt absurd – noe man ikke alt for ofte ser i moderne barneunderholdning. Men mot slutten innhenter konvensjonene absurdismen. Det er et hardt brudd.

Lykke med innesko

Manusforfatterne Ingrid Aspvik og Vera Krohn Svaleng var sterkt inspirert av H. C. Andersens eventyr Keiserens nye klær og Aldous Huxleys Fagre nye verden da de skrev Deilig er jorden. Det er spreke utgangspunkt for ei juleforestilling for barn.

Som i Fagre nye verden er lykken nedfelt som lov i universet på Teatret Vårt. Alt er mykt og sterilt, alle har innesko, alle ser «verden gjennom et smilehull». Publikum ønskes velkommen inn i et kjølig palass – et sirkelformet scenerom omsluttet av rosa scenetepper. Rekvisitter og kostymer som fraktes inn og ut mellom gardinene er enten glitrende eller i rosatoner. Men alt det rosa går ikke i samme fargeskala, noe som gir oppsetningen et litt billig preg.

Pyntesyk

I denne rosa bobla lever en mystisk, pyntesyk keiser og noen merkelige skapninger som er innmari opptatt av å utføre nonsensoppgaver. De hamrer teipkryss fast i gulvet, undersøker og fjerner alt som kan virke mistenkelig, eller hausser opp stemningen før keiseren kommer for å ta imot undersåttenes gunst. Konstant bryter en flyvertinnestemme inn og gir instrukser om å fokusere på glede: «For egen fornøyelses skyld anbefaler vi at dere er fornøyde så lenge dere sitter i stolen.»

Alt som er uhyggelig feies under det rosa sceneteppet, negative følelser støvsuges vekk av en allestedsnærværende glitrende robotstøvsuger.

I noe som virker som en liten evighet gjentar disse ritualene seg. Men snart dukker en person opp som skal forstyrre den dystopiske idyllen: Et menneskebarn på leting etter familien sin og den tapte julestemninga. Hun skaper oppstandelse når hun åpner for ekte følelser og bringer uperfekte julegaver inn på palasset.

Migranter

Fram til barnet ankommer byr Deilig er jorden på både brillefin underholdning og mer uengasjerende sekvenser. De mystiske figurene som fyker uforutsigbart inn og ut mellom scenegardinene og begeistret holder på med formålsløse aktiviteter engasjerer publikum mest.

Her ledes tankene like mye til Arne og Bjørg Mykles Pompel og Pilt-univers, som til Huxleys framtidsdystopi eller H. C. Andersens keiseropptog. Selv om de fire karakterene kalles «Reparatører» i manus, minner utseendet og oppførselen vel så mye om «Migrantene» fra Pompel og Pilt-serien. Migrantene er de sykkelpumpe-aktige figurene med lange lyse pasjeklipper som i samla flokk og med ujevne mellomrom virvler inn og svarer på ting kun med pipelyder. Pasjeklippene til Reparatørene i Deilig er jorden er helt like Migrantenes, og den fysiske spillestilen like komisk og forvirrende.

Pannelugg-fornøyelser

Skuespillerne Amalie Sofie Ibsen Jensen, Benedikte Karine Sandberg, Anders Firing Aardal og Lars Halvor Andreassen går alle inn og ut av en rekke roller i fortellinga. Rollefigurene er godt utviklet, og de fire fyller alle med finesse og overskudd. Best fungerer det der vi tydelig merker at de har fått leke med materialet og utforsket rommet fysisk. Litt mer uengasjerende blir det når de må gjennom transportetapper med tekst hvor alle manusets kronglete intriger må forklares.

Og aller best er de som reparatørene. Kanskje fordi det er i disse rollene de har hatt det gøyest?

Den slapstick-aktige spillestilen understreker de absurde gjøremålene reparatørene foretar seg. De har også en ekspressiv underansikts-mimikk siden de lange panneluggene på parykkene skjuler øynene. Alt får de yngste barna i publikum til å skoggerle, mens de eldste barnas latter virket motivert av fullstendig forvirring. Spesielt komisk er en viktig oppgave for reparatørene – å måle teip med tommestokk og spikre teipen fast i gulvet med en hammer. Plutselig fyker hammeren ut under sceneteppet og det hjelper ikke at reparatørene kaster seg langflate. Borte er den.

Senere, innimellom andre scener, spør enkeltreparatører publikum om de har sett «bankeren», men nei – den er ikke til å spore opp. Da finner de stadig nye dårlige erstatninger for ting å hamre teipen til gulvet med. Sjukt artig!

Slapp casiopop

De gjentagende showene til keiseren fungerer ikke like godt.

Stadig bygges forventningene opp til at han skal komme skridende fram gjennom det rosa sceneteppet og framføre selvhøytidelige sanger som hyller forbruk og det syntetiske. Han har en underlig ekstravagant framtoning. Brillene er Elton John-overdådige og kappen hans er laget av tjukke lag av glitter og noe som ser ut som filledukkemodeller av reparatørene. Det er både uhyggelig og forvirrende. Har han laget kåpen av lik av undersåttene sine?

Sangene keiseren framfører underbygges av ivrige dansenumre fra reparatørene. Og tekstene er like nonsens-aktige som en hvilken som helst Trump-tweet. Men mon om ikke disse sekvensene hadde vært mer engasjerende om sangnumrene var en anelse mer påkostede? Spinkle Casio-synth-arrangementer til nokså liktlydende låter gjør at vi ikke fenges nevneverdig. Tvert imot blir publikum etter hvert utålmodige av det kalde inntrykket – selv om det kalde og flate nok er tilsiktet.

Livgivende malplassert

Men akkurat når det virker som hele publikum holder på å falle av lasset, ankommer et mer livgivende element: Den Fremmede – ei jente som leter etter familien sin og etter julestemninga, som hun har mista.

Hun er overtydelig malplassert i dette universet: Med naturlig, løsthengende hår, lusekofte, Askeladden-sekk og medbrakte, hjemmelagde gaver innpakket i gråpapir oppfattes hun raskt som et fremmedelement som truer tingenes orden. Amalie Sofie Ibsen Jensen – blant annet kjent fra fjorårets Heddaprisvinner Mio, min Mio – gjør en god og iherdig jobb med å skape en karakter vi skal identifisere oss med, en kontrast til det sjelløse livet på palasset.

Men herfra og ut skildres konfliktene mest verbalt. Det gjør dem også kronglete: Kontrasten mellom det glatte, kalde (forbruk, syntetisk, ingen negative følelser, ensomhet) og det autentiske, varme (naturmaterialer, ull, samhold og julestemning) – en kontrast som er velbrukt nesten til det utmattende i juleunderholdning – blir vanskelig å få øye på når alt fortelles mer enn det vises.

Kveler leken

Dessuten oppleves Den Fremmede litt snusfornuftig – som en pietistisk Pernille-karakter i motsetning til den rabiate Mr. Nelson fra NRKs dokketeaterserie fra 60-tallet. Spesielt når hun kommer med replikker som: «Det er ikke alltid at alle blir gode venner, men det går jo an å være nysgjerrige på hverandre for det.» Publikum har jo blitt glade i de superkomiske Reparatørene. Når jenta kommer inn og plutselig skal overbevise dem om alle slags gode verdier, føles det litt som hun kveler leken.

Forestillinga bruker også melodien til Mitt hjerte alltid vanker som forsøk på å skildre julestemninga Den Fremmede savner. Jeg går ut fra at dette er en julesang ikke mange av barna kan. Voksne meg som både kan og har et nært forhold til den, får det ikke helt til å gå opp hvordan teksten som handler om en personlig lengsel etter å komme helt nær Jesus passer inn i denne ellers ikke akkurat religiøse fortellinga. Det blir som om julestemninga jenta leter etter også bare er et skall: En god melodi å synge med på, uten at budskapet egentlig stemmer overens med hva du føler.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Formelaktig snusfornuft

Mot slutten er det nesten som at hovedpoengene fra Fagre nye verden skal hamres inn i et merkelig julebudskap. Banale fraser fra palassets innbyggere ligner setninger fra de «Soma»-bedøvde innbyggerne i Huxleys univers. I forestillinga blir dette bare utfordret av like enkle fraser fra Den Fremmede: «Jeg tror jeg blir sterkere av å komme meg gjennom vanskelige ting.»

Det er tydelig at forestillinga ønsker å ta barns parti. Men den noe formelaktige skildringa av den snusfornuftige barnekarakteren gjør at det er vanskelig å føle noe særlig identifikasjon med henne. I stedet hadde det vært interessant om det fysiske og nonsensaktige ble løftet som ideal hele veien igjennom, fordi det iallfall var preget av noe lekent og gledesfylt. Selv om reparatør-migrantene virket styrt av de mange «voksne» og meningsløse reglene på slottet, opplevdes deres blotte tilstedeværelse likevel som et opprør mot det regelbundne. Jeg skulle ønske det var de som vant til slutt.

For fortellinga «går ikke opp», jeg opplever ikke at den rommer noen forløsning. Det siste scenebildet hvor Den Fremmede endelig har funnet faren sin og alle lar seg overmanne av julestemning, kommer så seint at varmen ikke rekker å bre seg ut til publikum.

Å unnlate å innlemme en slik vending er for så vidt også et modig valg. Men jeg klarer ikke å fri meg fra ønsket om iallfall noe ørlite saliggjørende på slutten. Det ville jeg fått om jeg bare fikk vite hvor det  ble av «bankeren» – elementet som for meg var høydepunktet i Deilig er jorden! I stedet bankes et klisjéfylt julebudskap inn uten at vi har klart å etablere noe særlig engasjement for det.