Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Det blåser på månen»: Overspilt familieforestilling om viktig tema

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 10. oktober 2022

HVOR
Den Nationale Scene

«Det blåser på månen» er spektakulær og sparer ikke på virkemidlene. Men utstrakt bruk av voksen ironi sammen med endimensjonalt karakterspill fører til at viktig tematikk forsvinner.

↑ Emilia Roosmann og Irene Waage i en fargerik, men overspilt familieforestilling på DNS. Foto: Sebastian Dalseide

DNS-oppsetningen «Det blåser på månen» er en bearbeidelse av Eric Linklaters barnebok «The Wind on the Moon» (1964). Foto: Sebastian Dalseide

Den Nationale Scenes oppsetning av Det blåser på månen er en bearbeidelse av Eric Linklaters barnebok fra 1946, The Wind on the Moon. Fortellingen er satt til Puslevik, en fantasibygd. Her bor familien Hopp. Den består av en hjemmeværende mor og en far som er major i forsvaret, og to søstre: Dina og Mina (spilt av Thomas Bipin Olsen og Katrine Dale).

En månevind som skaper ondskap

Fortellingen begynner med at Major Hopp (Irene Waage) forteller sine barn at han må reise ut i krigen. Han kommer til å bli borte et helt år, og han skal slåss mot den onde diktatoren Hulagu fra Bombardiet. Majoren formaner sine barn å være snille med sin mor mens han er borte, og han truer med ris om de ikke er snille. Ifølge faren er det vinden på månen, som blåser rett inn i menneskenes hjerter, som gjøre barn og voksne uskikkelige og onde.

Snill versus ond

Både i boken, men også i forestillingen, dreier hovedmotivet seg rundt ulike oppfatninger om det å være snill versus det å være ond. Dette funderer Dina og Mina på. De forsøker å være snille, men får det ikke til. Dermed bestemmer de to jentene seg for motsatt taktikk, nemlig å være så slemme de bare kan.

Søstrenes pek og rampestreker går særlig ut over deres mor, men rammer også lærerinnen Fru Pugg (spilt av Pål Rønning). Dette fører de to jentene inn i mange kinkige situasjoner, som når de blir satt i bur i en dyrehage. Der møter de en puma, som de hjelper å rømme fra dyrehagen. Når de har kommet seg ut, får de vite at deres far er tatt til fange av den onde diktatoren Hulagu. Sammen med pumaen bestemmer jentene seg for å reise til Bombardiet for å forsøke å redde sin far.

De to jentene bestemmer seg for motsatt taktikk, nemlig å være så slemme de bare kan

Katrine Dale og Thomas Bipin Olsen i hovedrollene som de to rampete søstrene Mina og Dina. Foto: Sebastian Dale

Det blåser på månen


Familieforestilling
Spilles på Den Nationale Scene
Av: Eric Linklater
Ny dramatisering av Kristofer Grønskag
Regi: Hildur Kristinsdóttir
Blant medvirkende: Reny M. Gaasland Folgerø, Susann Bugge Kampestad, Pål Rønning, Irene Waage, Thomas Bipin Olsen, Vibeke Flesland Havre, Jon Ketil Johnsen, Katrine Dale, Emila Roosmann, Svein Harry Schöttker-Hauge, Katrine Dale.
Anbefalt fra 7 år
Spilles frem til 31. 10. 2022

 

Pål Rønning i rollen som Frøken Pugg. Foto: Sebastian Dalseide

Dere er virkelige motbydelige å se på, og jeg skammer meg over å være mor til to småpiker som ser mer ut som ballonger enn mennesker

Grådige barn

I boken, som er skrevet rett etter andre verdenskrig, er det særlig vektlagt at jentebarn skal være snille og yndige. Men dette vil ikke Dina og Mina adlyde, og de finner stadig på puss som gjør deres mor vred. Blant annet er Dina og Mina så grådige at de fråtser i mat (som gelé med krem, og all slags boller og kaker og brød) at de to jentene eser ut til store ballonger. Dette frustrerer deres mor så mye at hun utbryter: «Dere er virkelige motbydelige å se på, og jeg skammer meg over å være mor til to småpiker som ser mer ut som ballonger enn mennesker».

Men en slik skjennepreken passer ikke inn i samtiden, hvor vi har en langt mer liberal barneoppdragelse. Den opprinnelige drøftingen i boken om hva som er snilt og ondt blir dermed datert. Så hvordan har teateret valgt å løse denne problematikken?

Thomas Bipin Olsen i rollen som Dina. Foto: Sebastian Dalseide

Søstrene utfolder seg i et sumo-bryter-slapstick-nummer, som skaper mye latter i salen. Foto: Sebastian Dalseide

Forestillingen viser barn som får utfolde seg og som strekker grensene mellom snill og ond. Foto: Sebastian Dalseide.

Stilisert og overspilt

I første rekke er Mina og Dina gjort til noen skikkelige rampejenter helt fra starten av. De drar ut et badekar og lager så mye krem at det skummer ut av badekaret, slik at de kan fråtse i kremen. I tillegg benyttes det mye ironi og et svært stilisert spill. Når Major Hopp skal vise barna at de må være snille og skal «jule opp» sine barn, benyttes skyggeboksing, og når Mina og Dina blir tjukke, får de kostymer som ser ut som svære ballonger. Med disse kostymene på, gjør de to søstrene et slap-stick nummer av typen «sumo-bryting», som naturlig nok skaper mye latter i salen.

I tillegg spilles de fleste karakterene på en overdreven og ironisk måte. Moren, som er beskrevet som nervøs i boken, blir fremstilt av Emilia Roosmann som om hun konstant er på randen av nervøst sammenbrudd. Et slikt spill gjør at karakterene blir endimensjonale. Konsekvensene blir at mange av de fine og litt såre funderingene fra boken rundt spørsmål om hva som er rett og galt, snilt og ondt, forsvinner i overspillet.

De fleste karakterene spilles på en overdreven og ironisk måte

I følge Periskops anmelder ligger det et viktig potensial i tematikken til «Det blåser på månen», som ikke blir forløst. Foto: Sebastian Dalseide

Det vare, filosofiske og barnesentrerte spillet forsvinner til fordel for institusjonenes underholdningsmaskineri

Seriøs tematikk forsvinner i ironi

Det er også problematisk at i en forestilling for barn blir ironi og ironisk spill benyttet i utstrakt grad. Dette er en form for humor som treffer det voksne publikummet, mens det fort kan gå over hodene på barna. Her ville en mer leken barnlig humor passet bedre, for selv om forestillingen er beskrevet som en familieforestilling, er det vel barnepublikummet som bør stå i fokus?

Det ligger et viktig potensial i tematikken til Det blåser på månen, som jeg ikke ser som forløst i forestillingen. I disse dager hvor grufulle handlinger skjer i krig, er det behov for teater som tar opp tematikk rundt ulike oppfatninger av hva som er rett og galt.

Imidlertid er dette en typisk utfordring med den norske barneteatertradisjonen. De fleste av institusjonsteatrene setter opp spektakulære familieforestillinger ved teatrenes hovedscener på høsten, og de er ment for å trekke et stort publikum. Da spares det ikke på virkemidlene – hele scenemaskineriet vises. Resultatet av en slik spektakulær tilnærming til barneteater blir ofte at det vare, filosofiske og barnesentrerte spillet forsvinner til fordel for institusjonenes underholdningsmaskineri.

Anmelderen løfter frem forestillingens bruk av kostymer. Foto: Sebastian Dalseide

Irene Waage i rollen som Major Hopp. Forestillingen knytter seg til pantomime-sjangeren blant annet gjennom sin lek med kjønnsbytter. Foto: Sebastian Dalseide

Et annet scenisk grep som fungerer svært godt, er de fargerike kostymene

Slap-stick-humor som virker

Når dette er sagt, er det mye med det fysiske uttrykket som fungerer i forestillingen.

Regissør Hildur Kristinsdottir har dansebakgrunn, og hun har søkt å få frem et fysisk stilisert spill med mye bruk av slap-stick-humor. Det gjør at forestillingen minner sterkt om engelsk pantomime. Et kjent trekk fra pantomimen er kjønnsbytte, hvor kvinner spiller gutteroller, og eldre menn spiller matroner. I forestillingen er det flere karakterer hvor et slikt kjønnsskifte er benyttet: Dina-karakteren er spilt av Thomas Bipin Olsen, Major Hopp er spilt av Irene Waage, mens Frøken Pugg er spilt av Pål Rønning. Dette regigrepet gir en leken vri, samtidig som den gjør handlingen aktuell i dag.

Et afrikansk fargeunivers

Et annet scenisk grep som fungerer svært godt, er de fargerike kostymene. Kostymedesigner og scenograf Katja Ebbel har skapt et eget univers ved hjelp av kostymer inspirert av afrikanske mønstertrykk. I tillegg gir det musikalske uttrykket en egen dimensjon til forestillingen. Komponisten Alf Lund Godbolt har skapt et moderne uttrykk; hans musikk er atmosfærisk og tar opp i seg både pop, tekno og filmusikk-sjangeren.

Regissøren har gjennom det musikalske, sammen med scenografi, kostyme og et fysisk spill i høyt tempo, klart å gjenskape det absurde universet til Eric Linklater på en moderne, ironisk og spektakulær måte. Imidlertid, med bruken av et totalt scenemaskineri, sammen med det høye fysiske tempoet, blir det ikke mye plass til filosofiske funderinger rundt selve tematikken i forestillingen.

For å få frem denne dimensjonen, vil jeg anbefale å lese boken sammen med barna i etterkant, og gi seg selv tid til å reflektere over nyansene i tematikken: om hva som for noen kan være rett, mens for andre blir oppfattet som helt galt. Og slike refleksjoner er det jo i aller høyeste grad viktige å ha sammen med barn i vår turbulente tid.

Regissøren har klart å gjenskape det absurde universet til Eric Linklater på en moderne, ironisk og spektakulær måte

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·