Døden, skjermen og kosetiden

Med sine skarpe tenner og oransje tigerstriper ser Tigerbussen røff og nesten fryktinngytende ut. Men det er bare utenpå. Inni magen finnes en myk, trygg teaterramme for utforsking av temaer som kan oppleves både kjente, opprivende og øyeåpnende.

Jenta, Mammaen og Tiden er nyeste forestilling ut i Tigerstadsteatrets nydelige ambisjon om å lage kunstopplevelser som treffer barn der de er i sine liv – både rent fysisk og i tråd med hva de opptatte av. Denne gangen skjer det i form av et nyskrevet stykke basert på intervjuer med barn i Oslo om tid, stress og det å leve med foreldre med dårlig tid.

Høytidsstemning

Når jeg og mitt følge av to førskolebarn skal gå ombord i det omreisende teatret, står den plassert utenfor nye Deichman i Bjørvika. Utenfor yrer det av liv: Forskjellige klovner, en eksotisk og glitrende vampyr, en skjeggete og sjonglerende dame, og den herlig breiale sirkusdirektøren Diana de la Nielsen (regissør Hilde Brinchmann) driver organisk rundt foran bussen mens de danse-improviserer og tuller med barn og voksne i publikum. På underlig vis klarer denne fargerike gjengen – som er teatrets faste Tigertrupp – å få oss alle til å oppleve oss sett og engasjert i leken. Samtidig skaper sirkusestetikken en stemning av høytid; noe ekstraordinært.

Som anmelder har jeg jo lest meg litt opp på forhånd, og er spent på hvordan de skal klare overgangen fra akrobatikk, sirkus, glitter og halloi til det mer såre temaet jeg vet forestillinga inni bussen skal romme. Det viser seg å gå imponerende knirkefritt.

Strikt logistikk

Etter felles sang- og dansenumre utenfor Tigerbussen blir vi gruppevis inviterte inn gjennom gapet.

Det kreves ganske møysommelig og strikt logistikk å få alle til å ta av seg sko og ta plass uten at det blir trengsel ved inngangen eller i de labyrintaktige gangene som leder inn til spillescenen. Men utvalgte medlemmer av Tigertruppen instruerer og veileder oss lekfullt slik at transportetappen oppleves hverken streng eller klein. Her har enkelte publikumsverter ved de større teatrene noe å lære!

Tastatur-klapring

Etter å ha famlet oss fram gjennom en trang og glitrende speilsal kommer vi inn i den mørke og intime teatersalen i Tigerens buk. Og så begynner forestillinga-i-forestillinga.

Jenta/Sara på 7 år (Catharina Vu) reiser seg opp fra gulvet og forteller direkte henvendt til publikum om situasjonen hjemme: «Jeg har en mamma. Hun jobber mye. Hun er egentlig verdens greieste. Men hun glemmer det noen ganger.»

Inn kommer mammaen (Hege Aga Edelsteen) med headset i ørene og flere lesebriller på hodet over den skjødesløst oppsatte hestehalen. Med et innbitt uttrykk setter hun seg halvt bortvendt fra Sara og taster frenetisk på den bærbare pc’en. Hele rommet fylles av tastaturklapring-lyd. Umiddelbart er det etablert et univers mange norske barn av i dag kan kjenne seg igjen i.

Førstehåndserfaring

Det er nemlig noe post-korona-aktig over både tematikk og form. Én ting er at det nå er mulig å få være tett på både andre publikummere og utøverne selv, slik vi savna under pandemien: Før forestilling beveger den improviserende Tigertruppen seg helt inntil publikum. De låner oss kritt til å tegne på bakken, kaster sjongleringsballer til oss eller åler seg inn mellom oss i dansenumrene. Selv om figurene er outrerte og litt ville i framtoninga, utviser alle utøverne en merkbar lekenhet og sensitivitet for hvilken grad av fysisk samspill hvert barn og voksen er klar for å delta i.

Det er henrivende.

Motsatsen til det sensitive samspillet utenfor er det tematiske som utspiller seg inne. Stressa foreldre har nok funnes til alle tider. Men de siste årene har foreldres stress kommet tettere på mange barn. En mamma som hamrer frenetisk på laptopen, svarer fjernt på datterens insisterende henvendelser og føler hun har «mistet» tiden oppleves nok enda mer som en førstehåndserfaring for mange familier etter to år med hjemmekontor.

Drøm om skilpaddeliv

Jenta, Mammaen og Tiden er skapt for å turnere på skoler, til 1. og 2. klasser i områder i Oslo der det hverken finnes egne teaterscener eller det er så mange barn som tradisjonelt blir tatt med på teater. Slik kommer de fleste barn på turneen til å oppleve forestillinga sammen med lærerne sine. Men også som mor som følger mitt barn vil jeg si tematikken gir stor verdi.

Når Sara forteller at mammaens drøm er å sitte stille på en strand – «Sånn som skilpadder gjør. Skilpadder, det er vårt favorittdyr,» skvetter både datteren min og jeg til på publikumsbenken. Skilpadde er jo også vårt favorittdyr – noe vi snakker mye om! Men jeg visste ikke at skilpadde-fascinasjonen henger sammen med min drøm om å ta det mer med ro. Allerede her setter forestillinga opp et klargjørende speil for min families liv, jeg blir nesten litt satt ut av hvor nært det oppleves.

Manus baserer seg på intervjuer med barn over flere år om opplevelser av tid og stress. Jeg tror at det dermed for mange publikummere vil finnes flere slike enkeltelementer som kan oppleves ualminnelig kjente.

Sara har tegnet en skilpadde hun vil at moren skal se på. Men mammaen har det for travelt, og skribler i stedet over arket, siden hun tror det er et brev fra skolen hun skal underskrive.

Mildt ostensk

Tigerstadsteatret har ved flere anledninger vært åpne om sin inspirasjon fra barneteaternestoren Suzanne Osten. Bare tittelen Jenta, Mammaen og Tiden er nok en honnør til Ostens film Flickan, mamman och demonerna og den forutgående forestillinga Flickan, Mamman och soporna. Begge handler om hvordan det er å være barnet til en psykisk syk mor. Ett av de fremste kjennetegnene ved Ostens kunstneriske virke er ikke å vike unna vanskelige – og i flere tilfeller tabubelagte – temaer for barn. Samtidig som det mørke gjerne settes inn i en livsbejaende form. Kompleksitet i både innhold og form står heller ikke tilbake for ønsket om virkelig å treffe publikum.

Man kan tydelig se denne arven i Tigerstadsteatrets prosjekt. Ved første øyekast virker konflikten i Jenta, Mammaen og Tiden kanskje ikke like heftig som de i Ostens forestillinger. Mammaens stress er liksom så hverdagslig og lite spektakulært. Samtidig vet man jo både rasjonelt og emosjonelt hva det betyr for barn ikke å bli sett. I dag er dette spesielt aktualisert i hvor desperat mange barn forsøker å konkurrere om oppmerksomheten med forskjellige skjermer.

Still Face

Emosjonelt utilgjengelige foreldre kan knyttes til «Still Face»-eksperimentet – et av kjernefenomenene innen pedagogisk og psykologisk teori. Det opprinnelige eksperimentet går ut på at mor først skal samspille med babyen sin i to minutter, før hun overser barnet fullstendig og holder et følelsesløst ansiktsuttrykk i ett minutt. Konsekvensen er som regel at barna først blir forvirret, så veldig triste eller frustrerte når de ikke får kontakt med mor, deretter desperate og til slutt tilsynelatende apatiske.

I nyere tid har man observert barn i samspill med omsorgspersoner hvor kontakten blir avbrutt av noe de voksne må få med seg på en digital skjerm. Barnas reaksjonsmønstre er helt like som i de opprinnelige «Still Face-eksperimentene». Det er hjerteskjærende å bevitne. Slik blir tematikken i Jenta, Mammaen og Tiden ikke så ufarlig lell, trass det hverdagslige tilsnittet.

Tar opp kampen

Barn som venner seg til at omsorgspersonene ikke er emosjonelt tilgjengelige, finner etter hvert strategier for å ta hånd om seg selv. Sara i Jenta, Mammaen og Tiden blir tydelig ulykkelig av morens avvisning. Hennes strategi er å bli handlekraftig og dra ut i verden i en søken etter noe eller noen som kan hjelpe henne. Hun vil lete etter «Tiden» som mammaen sier hun har mista.

Dette signaliserer kanskje til et ungt publikum at man ikke trenger gi opp om man ikke når inn til foreldrene sine. Det går an å ta opp kampen og søke hjelp. Og i god eventyrstil møter Sara i denne fortellinga på tre forskjellige «hjelpere» på veien.

Bra bæsjehumor

Den første følgesvennen er den tegnede skilpadden Sonni som plutselig blir levende. Freya Husbys glitrende havskillpaddekostyme gjør sammen med Kaleb Hayles sakte skilpaddebevegelser og vidåpne øyne Sonni til en helt uimotståelig figur.

Den neste Sara møter på er ulykkelige lille Elliot (Sebastian Legaard Engeland) som har rømt fra pappaens begravelse. Mest oppleves det som han rømmer fra de grusomme realitetene – at pappaen er «ute av tiden». Tross, eller kanskje på grunn av, sin store sorg blir også han en viktig brikke i søken etter Tiden.

Til sist dukker bygnomen (Andreas Medbøe Thoresen) opp. Med solbriller, lommeur, påtegnet bart, snurrig framtoning og bablete nonsensprat er han en underholdende og litt skremmende comic relief i fortellinga. Figuren er tydelig inspirert av typiske byoriginaler der han drar rundt på en handlevogn full av skrot. Men selv om han virker koko, leder han teamet på sporet av at det ikke er den tapte Tiden, men stress de må lete etter. For «stress spiser tiden.»

Sammen reiser dermed de fire ut i en handlevogn-tidsmaskin på jakt etter stresset. Om de finner det, vil de «spise det og bæsje det ut», til stor latter fra alle i salen. På overflaten kan dette virke som et lettvint grep av dramatiker Toril Solvang. Bæsjehumor, liksom. Men her får det en forløsende effekt. Stress er jo noe drit. Tenk om vi bare kunne bæsje det ut og bli kvitt det!

Vrengebilde

Ferden fører dem til den grusomme Nattens dronning, forestillingas marerittaktige høydepunkt. Som en dødelig femme fatale stavrer hun på spisse hæler fram i svart, kantete drakt, sakte røykende på sigarett i munnstykke. Hun sier ting til Sara som får både barn og voksne i publikum til å grøsse: «Det er din feil! De voksne sier bare at de ikke har tid, fordi de egentlig ikke liker barn. De liker ikke kosetid!» Datteren min ser vantro på meg.

Hege Aga Edelsteen (mammaen) spiller også Nattens dronning; et slags vrengebilde av en myk og omsorgsfull mor. Det er så fælt at det nesten blir for mye. Men heldigvis tar barna i forestillinga opp kampen med monsteret. Når Nattens dronning mister ansikt og blir ufarliggjort, kan vi i publikum trekke et lettelsens sukk. Men budskapet hennes sitter i. Kan vi egentlig stole på at mammaen faktisk er glad i Sara?

Unødvendig magisk

Underveis kan det virke som det må i overkant mye magi til for å løse problemene til protagonisten – i form av eksentriske bygnomer, spastiske tidsmaskiner eller flygende skilpadder. Men så viser løsninga seg i det helt nære likevel – i en mamma som får en vekker når datteren forsvinner. Morens desperasjon er til å ta og føle på.

Og når Mammaen til slutt tar Sara på fanget og de endelig kan se på skilpaddetegningen sammen, kan man merke hele Tigerbussen trekke et lettelsens sukk. Så: Selv om det uttalte budskapet «Tiden er luft og liv» er litt for sentimentalt og nettopp luftig til at jeg får helt tak på det, er det som skjer fysisk i sluttscenen talende nok. Vi merker hvor godt det er når mammaen roer ned og klarer å rette oppmerksomheten mot datteren. Motsatsen: Omsorgspersoner som ikke har tid til barna sine, har vi jo opplevd at er ganske skrekkelig.

Et av Suzanne Ostens mål har vært å utdanne voksne til å få nye syn på barn, med teatret som virkemiddel. Dette mestrer også Tigerstadsteatret. Men gjennom denne forestillinga kan barn også få et nytt syn på voksne. I og med at det vises tydelig at denne stressa tilværelsen ikke er noe mammaen ønsker seg, legges det til rette for et empatisk syn også på henne. Slik kan teatermøtet føre til at både voksne og barn føler seg anerkjent, sett og forstått. Det er jo en ikke ubetydelig genistrek.