Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Miss Tati med forrykande dans: Eg vil òg bu i blokk

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

onsdag 27. januar 2021

HVOR
Den Nationale Scene

Konsertframsyninga «Miss Tatis Eyemba» tematiserer rasisme og skilnader gjennom forrykande dans og song. Og pakkar det heile inn i deilig pastell.

↑ Miss Tati (i midten) og resten av ensemblet i forestillingen «Miss Tatis Eyemba» ved Den Nationale Scene. Foto: Thor Brødreskift

I teaterkonserten Miss Tatis Eyemba ved Den Nationale Scene vert Miss Tati sin barndomsheim i Noreg, blokka, ein metafor for mangfald. Bodskapen er at det er plass til alle, og at det å vera annleis er positivt. Det er lov å vera dårleg i matematikk, det er kult å ha «annleis» hår og det er lov til å vera dårleg på å vera svolten.

Eyemba tyder «heim» eller «bustad» på umbundu, eitt av nasjonalspråka i Angola. Under kolonitida var språket forbode. Men mor til Miss Tati kan det, og Miss Tati hugsar at ho lærte ein barnesong på umbundu då ho var lita. For eit par år sidan fann Miss Tati ut at ho ville læra meir, og miksa umbunduen inn i repertoaret sitt. I denne framsyninga inviterer ho barna til å synga med på både umbundu og norsk.

Det er lov å vera dårleg i matematikk, det er kult å ha «annleis» hår og det er lov til å vera dårleg på å vera svolten.

Miss Tatis Eyemba


Familiekonsert

Av: Tatiana Palanca (Miss Tati)

Illustrasjonar: Renate Karin Hårklau

Dramaturg og regikonsulent: Annika Silkeberg

Tekst, vokal, dans, musikk, arrangering: Tatiana Palanca

Kor, perkusjon, dans, synthbass: Liliana Palanca

Kor, perkusjon, dans: Irem Müftüoglu

Trommer, musikk, arrangering: Ivar Thormodsæter

Bass, gitar, kor, perkusjon, arrangering, musikk: Chris Holm

Synth og gitar: Vetle Junker

Dansarar: Dekontee Bente Esther Manyea, Marxiz Leirvåg Herdlevær, Samina Kotro Kassuna, Polo Oghenerona Divine, Negusse Ashiya Berhe og Collins Mureithi

Koreografi: Liliana Palanca

Produsent og regi: Ingrid Engesæter Røen

Idé,konseptutvikling og manus: Tatiana Palanca, Irem Müftüoglu og Ingrid Engesæter Røen

Den Nationale Scene

Anbefalt fra 5 år

«Eyemba» var først eit tingingsverk til festivalen Bajazz i 2020, no bearbeidd for teaterscena

Premiere 23. januar 2021

Miss Tati er full av swag, meiner Periskop sin kritikar etter å ha vore på teaterkonserten «Miss Tatis Eyemba». Foto: Thor Brødreskift

Angolsk-portugisisk bergenser

Over høgtalaren og ei mørklagd scene høyrer me røysta til Miss Tati. Ho fortel om ei reise som starta i Angola. Foreldra flykta til Portugal der ho og systera vart fødd. Derifrå reiste dei nokre mil til før dei enda opp i Bergen og vart «ekte angolsk-portugisiske bergensere», som ho kallar det.

Røysta fortel vidare at ikkje alle forsto kvifor dei kom til Noreg. At grunnen var at dei måtte flykta frå ein stad der dei ikkje var velkomne. Og at ikkje alle i det nye landet godtok hudfargen eller språket deira.

Det kan høyrast ut som ein alvorstung time på Den Nationale Scene. Men det er det ikkje. Det er ein fest! Ei alvorleg opning vert snudd på hovudet når «Flokken i blokken»,  entrar scena. Flokken, seks dansarar frå Fargespill, viser ekte danseglede og tek rommet. Klappande hender og trampande føter forsterkar den rytmiske musikken, og utøvarane på scena heiar på kvarandre medan dei visar seg fram. Sjølvtillita deira skin.

Dansarar fra Fargespill i «Miss Tatis Eyemba». Joggedressane i ulike pastellfargar forsterkar samhaldet mellom dei på scena og gjer plass til Renate Karin Hårklau sine illustrasjonar på bakveggen. Foto: Thor Brødreskift

Utøvarane på scena heiar på kvarandre medan dei visar seg fram. Sjølvtillita deira skin.

Saman er Irem, Miss Tati og systera Lily forteljarane som tek publikum med til oppveksten i blokka.

Snop

Fargespill er eit initiativ som starta opp i Bergen i 2003. Unge menneske frå ulike stadar i verda får visa sin unike kulturarv og sitt talent på scena. Fargespill er ikkje berre eit kunstprosjekt, det er òg ein metode. Filosofien er at alle har noko å bidra med. Slik seier dei det sjølv: «Sosial anerkjennelse er kanskje den viktigste ressursen for at barn og unge med innvandrerbakgrunn skal kunne vokse seg sterke og trygge i et nytt land.»

«Flokken i blokken» er med både som dansarar og bebuarar i blokka. Vidare møter me Irem, bestevenninna som lærte Miss Tati og systra viktige delar av norsk kultur. Som at på laurdag får ein ete snop. Saman er Irem, Miss Tati og systera Lily forteljarane som tek publikum med til oppveksten i blokka.

Lily (til venstre), Miss Tati og Irem tek publikum med til deira eyemba og skildrar mijøet dei vaks opp i gjennom song og samtalar. Foto: Thor Brødreskift

Vera på fest med

Eit høgdepunkt tidleg i framsyninga er då det dannast ein cypher på scena, ein sirkel som formast på dansegolvet der ein og ein visar fram sine beste dansemoves, medan Miss Tati rappar og syng. Dansarane går ned i splits, hoppar på lette føter med breakdance-aktige rørsler. Scena er nesten for lita for all energien deira. Det er det nærmaste eg har vore ein fest på lenge, og det er dansarane i Fargespill ein vil vera på fest med. Dei er berre utruleg kule.

Dansarane i Fargespill viser kva dei er gode for. Foto: Thor Brødreskift

Reint musikalsk minner denne delen om Miss Tati slik me er vane med å høyra ho: Funky, oppløftande og energisk. Seinare kjem òg rolegare parti med tekstar som gjev assosiasjonar til Trond Viggo sine barnesongar. Nokre av songane er på umbundu, og barna vert inviterte til å synga med på dette mjuke, fine språket.

Det er dansarane i Fargespill ein vil vera på fest med. Dei er berre utruleg kule

DNS har fått ein bergensk versjon av Beyonce si syster, Solange, og hennar song «Don’t Touch My Hair».

Ikkje ta på håret mitt

Eit viktig element i Miss Tatis Eyemba er illustrasjonane på bakveggen. Dei er laga av  Renate Karin Hårklau. Bakveggen er dekka av teikningar som tek publikum med inn i blokka, opp i snopeskåla og inn i eit barnleg univers der me får vera floge på veggen. Bakveggen er ei skattkiste der alle fargestiftane er nytta. Illustrasjonane gjev dybde til framsyninga og gjer at Miss Tati sitt eyemba vert ei heil verd.

Ei teikning viser eit barn i blokka, kanskje Miss Tati, som vert stella på håret av mor si. Teikninga inviterer inn i ei intim, fin, kvardagsleg setting: Ein liten familie i ei heilt vanleg blokk, på kanskje ein heilt ordinær torsdag. Miss Tati fortel korleis det er å ha «annleis» hår og at ho vert lei av at folk vil ta på det, som om ho var ein hund dei kunne klappa på. Nøkternt og fint fortel ho at på same måte som det ikkje er greitt at ho tek på nasen til Irem eller magen til Lily, er det ikkje greitt at ein tar på håret til andre. Det som startar som ein samtale mellom Miss Tati, Lily og Irem, utviklar seg til ein song. Og med det har DNS fått ein bergensk versjon av Beyonce si syster, Solange, og hennar song Don’t Touch My Hair.

Miss Tati, eller Tatiana Palanca, som ho heiter, syng om blokka, hår og snop i «Miss Tatis Eyemba» ved Den Nationale Scene i Bergen. Foto: Thor Brødreskift

Eg er nyfiken på kor mykje av bodskapen som vert fanga opp av barna. At snopedagen er den beste dagen er nok relaterbart for alle. Men kvifor det ikkje alltid er gøy at andre tek på håret ditt som liknar «ein svamp» eller «ull», er kanskje uforståeleg for dei minste.

I same teikning, den med mor som steller håret til dottera, er det òg eit portrett av ein person med kam i afroen sin. Kammen er eit kulturelt ikon som vert brukt for å understreka stoltheit over afroen, og at ein ikkje vil legga ned krøllane sine for å få ein meir «kvit» frisyre. Om ein fangar opp desse fine nyansane eller ikkje, er ikkje så farleg. Mangfaldet på scena er viktigare.

Blokka har plass til alle hos Miss Tati. Foto: Thor Brødreskift

Ettertrakta blokk

Det er smart å invitera barna til å strekka på beina mot slutten av framsyninga og slik få dei med på dansen. Ei jente med blå teikning på kinnet og misunningsverdig stor slikkepinne visar si tolking av dansen med piruett og ei heilt eiga olbogerørsle. Ho dansar med dei på scena, og dei dansar med ho.

Miss Tati og flokken visar at det sjølvsagt er plass til alle. Så klart ein skal vera seg sjølv, så klart umbundu er eit fint språk, nett som kurdisk og bergensk – og så bortetter. Det er faktisk kulast å våga å vera seg sjølv.

Dialogane mellom Miss Tati, Lily og Irem er truverdige. Relasjonen dei har i det verkelege liv hindrar samtalane frå å verta konstruerte og unaturlege. Det minner meir om tre vener som oppmuntrar og forstår kvarandre. Og ertar kvarandre litt.

I programbladet kjem Miss Tati med eit ynskje: Ho vil me skal kjenna oss heime hjå dei i blokka. Det lykkast ho med. Miss Tatis Eyemba er ei utruleg fornøyeleg og samtidig politisk framsyning som gjer blokka til ein ettertrakta måte å bu på. Eg vil òg vaksa opp i blokk og starta band på kjøkkenet!

Dei fuktige auga mine etter berre ti minutt er eit resultat av ein enorm kultursvolt, men òg av kor kult det er å sjå dette fargespelet. Bodskapen som vert formidla gjennom ord og casting er utruleg viktig. Det er verkeleg plass til alle her. Og sjølv står Miss Tati igjen som eit førebilete: Menneskeleg, raus, utruleg sjarmerande og full av swag.

Miss Tati vil me skal kjenna oss heime hjå dei i blokka. Det lykkast ho med.

Miss Tati. Foto: Thor Brødreskift

Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · ·