En strømmetjeneste for scenekunst er dårlig nytt for det unge publikummet

Regjeringens nye Kulturmelding: «Kulturens kraft — Kulturpolitikk for framtida» har fått ros for å gi legitimitet til kunsten og kulturens rolle i samfunnet som en nødvendighet i et levende demokrati. Men som meldingen påpeker, skal kunsten og kulturen være en ytringsarena i samfunnet så krever det at vi har et kunst- og kulturliv som alle har tilgang til.

Tanken om demokratisering av kulturlivet er ikke en ny tanke – det er faktisk et av de lengst etterlevde prinsippene i den norske kulturpolitikken siden etterkigstiden. I Kulturmeldingen blir dette danningsperspektivet særlig uttrykt i forhold til barn og unge, men Kulturmeldingen peker på et stort, nytt hinder i vår tids danningsprosess. Ifølge fremtidsanalysen (gjennomført av InFuture) er det særlig vanskelig å nå barn og unge med tradisjonell offentlig kunst og kultur. Løsningen, presentert i Kulturmeldingen, er altså å tre inn på barn og unges kulturarena – den digitale arenaen.

Et av tiltakene som er blitt løftet frem som et bidrag til en slik demokratisering av kunsten er det nye norske digitale teatret Applaus, som tilbyr strømming av scenekunst på nett. Tiltaket ble tildelt 2 millioner kroner over Statsbudsjettet for 2019, og trekkes frem i Kulturmeldingen som et av de nye satsingsområdene til Kulturdepartementet. Applaus skal bli en strømmetjeneste for scenekunst av høy kvalitet rettet mot unge, av scenekunstforestillinger som blir produsert rundt på landets teaterscener.

Ifølge grunnleggerne er Applaus et demokratiseringsprosjekt som skal virke utjevnende ved at hvor enn du bor, hvor dårlig økonomi foreldrene dine har så skal du kunne oppleve scenekunst av høy kvalitet på nett. Men spesifikt for performativ kunst er det at selve hendelsen – det å være tilstede i tid og rom, og det som skjer rundt selve kunsthendelsen inkludert tilskueren selv– er viktig og har betydning for barn og unges kunstopplevelse.

Scenekunst handler om nærhet og tilstedeværelse. Tar man bort den kvaliteten, reduseres ikke bare selve scenekunstopplevelsen for barn og unge, men tilskueren gjøres til en passiv mottaker. Det strider imot all forskning på hva som gjør en god kunstopplevelse for barn og unge.

Kunsten endres  

Digital kunst og kultur er i vinden både i Kulturdepartementet og andre institusjoner. Det er ikke tvil om at det ligger et stort potensial i å bruke digitale virkemidler for å utvikle både kunst og kunstformidling for barn og unge. Men man må ikke tro et sekund at man bare kan gå inn og formidle all type kunst gjennom digitale plattformer uten at det endrer kvalitetene eller vesenet ved kunsten.

Dette gjelder i høyeste grad for scenekunsten. Scenekunst eksiterer i all sin kraft ved at den fremtrer for tilskueren her og nå, i tid og rom. Det gjelder også for den visuelle kunsten, som i all sin kraft er uløselig tilknyttet sine materialer og tekstur. Når disse kvalitetene ikke lenger er tilgjengelig for tilskueren, endres kunsten.

Digital kunst er en egen sjanger. Besøker man Atelier des Lumières i Paris, som har blitt trukket frem som et eksempel på nye digitale kunstopplevelser, og opplever Gustav Klimts malerier i en «immersive» kunstopplevelse, så er det ikke Gustav Klimts verker man ser eller opplever. Det er et eget, selvstendig, digitalt kunstverk basert på Klimts bilder.

Det skjer mye spennende innenfor digital kunst, men dersom hensikten til Kulturdepartementet og Applaus er å utvikle ny digital kunst for barn og unge, kreves det mer enn å filme allerede produserte scenekunstforestillinger for scenen og formidle dem digitalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kan vi ta en diskusjon om kvalitet?

Kulturdepartementet holder på å legge en nasjonal scenekunststrategi. Dersom det er utviklingen av digitale plattformer som er løsningen for å nå flere barn og unge med scenekunsten – så er det dårlig nytt for det unge publikummet. Man når ikke flere barn og unge med scenekunst av høy kvalitet ved å servere dem scenekunst digitalt, der de viktigste kvalitetene ved scenekunstopplevelsen er tatt bort – selve nærværet.

Vi må stille de mer utfordrende spørsmålene: Hvorfor er det vanskelig å nå barn og unge med tradisjonell offentlig kunst og kultur? Handler det bare om geografi og økonomi? At vi er på feil arena? Eller kan det handle om den tradisjonelle kunsten i seg selv?

Skal man utvikle og tilgjengeliggjøre scenekunstfeltet for barn og unge så må man styrke formidlingsarenaene, som Den kulturelle skolesekken, festivalene, kulturhusene, regionteatrene eller Riksteatret – som kan formidle scenekunst der barn og unge bor. Men det kreves også at det bevilges utviklingsstøtte til produksjon både til teaterinstitusjonene og det frie feltet som gir rammer til å virkelig fordype seg i målgruppen barn og unge. Vi trenger et annet tilbud til klassikerene eller teaterforestillingene som er basert på en bok eller en film.

Barn og unge anno 2019 fortjener scenekunst som er relevant for dem og som engasjerer dem, – og de fortjener å oppleve scenekunst In Real Life.

Hege Knarvik Sande er generalsekretær i Norsk kulturforum, men denne teksten skriver hun som fagperson og skribent i Periskop.