Er det mulig å skrive bøker for gutta som slutta?

«Kunne dere lest ei bok med rosa forside?» Arne Svingen ber ungdomsskolegutta sendt fra skolen til festival på Biblo Tøyen om hjelp til å forstå den manglende likestillingen i ungdommenes leselyst. Arrangementet var en del av festivalen «Gutta som aldri slutta», arrangert av Svingen. Hva er det som avgjør hvilke bøker gutta leser, eller om de leser bøker i det hele tatt? Biblioteket på Tøyen, som til vanlig er forbeholdt barn og unge, er for anledningen gjort om til et eksklusivt guttebibliotek.  Og guttegjengen kunne faktisk ha lest en bok som er rosa. Med litt hjelp fra bibliotekaren, kommer de fram til at boka Nørd, skrevet av Mina Lystad, er en rosa bok som også kan leses av gutter.

Selv om Nørd her kom fram som eksempel på et likestilt lyspunkt, kan farge bidra til at barne- og ungdomsbøker deles inn i kategoriene «jentebøker» og «guttebøker». Fargekodene i enten rosa eller blå gjør det enkelt å finne fram i varehandelen. Særlig er rosa et varselsignal som sier guttefri sone.

Og gutters lesing bør drøftes. Én av fire unge mellom 15 og 25 år leser ikke annet enn det de er nødt til på skolen. For gutter gjelder dette én av tre. Disse tallene betyr at det er dobbelt så mange gutter som jenter som ikke leser av egen lyst. Tallene skiller også de unge fra befolkningen generelt, hvor ni av ti leser minst én bok i året.

For å trigge gutters leselyst trenger vi «fokuset. Ofte og tydelig», sier Svingen i et intervju hos Norske Barne- og Ungdomsbok-forfattere. Ved at gutters manglende lesing framstilles som et problem og blir begrunnelse for en festival, er det lett å ville sette lesernes kjønn i sentrum av litteraturformidleres arbeid. Men om lesetallene viser at gutter leser mindre, viser flere suksesser at det er mulig å tenke kjønn i arbeidsprosessen uten at det ferdige produktet blir et tilbud bare for halvdelen av markedet.

Rosa er den mektigste fargen

Fargekoding er generelt en utbredt markedsføringsstrategi for å selge produkter til barn. Rosa er den mektigste kjønnsfargen av dem alle. Og farligst er kjønnsfargekodene for gutta.

I boka Rosa: den farliga färgen ser den svenske kjønnsforskeren Fanny Ambjörnsson nærmere på hvordan farger brukes for å symbolisere både kjønn og status. Hun forsket blant annet på hva som avgjør fargen på klærne som småbarnsforeldre velger til barna sine. Mens jenter har en valgfrihet når det kommer til farge, er det utenkelig for de fleste foreldre å utsette gutter for rosa klær. De foreldrene som har kulturelle aspirasjoner, synes faktisk rosa er skummelt for jenter også. Disse går for en slags middelvei og kler heller ungene i lilla. Rosafargen representerer noe enkelt og dumt, ifølge Ambjörnsson. Og selv om rosafargen dermed kan være skummel for alle, er den farligst for gutter.

Når det gjelder klær, er det også lettere for jenter å kle seg variert, i blått og bukser for eksempel, enn for gutter. Rosa og kjole er så uvanlig at enhver gutt i kjole blir en sosiale medier-suksess. Om det er idrett, musikkpreferanser eller boklesing, er gutters verden ofte mer innsnevret av kjønning enn jenters.

Målgruppetenkning

Gutta Svingen leste for, kjente til Nørd, til tross for at omslaget signaliserer at det er en «jentebok». Også temaene som tas opp i boka kan være lette å forstå som typisk «jentete». Vi følger hovedpersonen, Marie, gjennom strevsomme forsøk på å bli populær på sosiale medier, i jentegjengen og blant gutta. I det hele ser boka, som har solgt gode 9500, litt ut som om den er skrevet for en tydelig målgruppe: jenter i ungdomsskolealder. Oppfølgeren, som følger Marie videre gjennom ungdomstidas kjønnstypiske utfordringer, er forøvrig blå.

Det er neppe grunn til bekymring for om den blå oppfølgerboka vil skremme vekk jentene som likte den første boka. Men hvordan former, farger og temaer signalerer om kjønn, har vært viktig for dem som produserer for barn i alle de 150 år barn, gjerne via voksne, har vært en egen målgruppe. I boka Pink and Blue. Telling the boys from the girls in America tar historiker Jo B. Paoletti for seg klærnes plass i denne historien.

I 1918 var blå en jentefarge, mens rosa ble sett på som mandig. «Rosa er en mer bestemt og sterk farge, som derfor passer for gutter, mens blå, som er mer delikat og lekkert, er penere på jenter», skrev et handelsbransjemagasin. Over de neste tiårene endret det seg, og etter krigen var rosa blitt en representant for det feminine. Paoletti beskriver fargevalget som tilfeldige utslag av veivalg i bransjen, mens reaksjonene som kom, var koblet til større kulturelle endringer. Med 60-tallet og likestillingskamp ble det vanskeligere med for tydelige markører for kjønn, men siden 80-tallets tilbakeslag har rosa for jenter og blå for gutter blitt standard i mange bransjer som retter seg mot barn.

Kjønnsdelt handelslogikk

Fra 1936 til 1982 lagde Gyldendal egne bokserier for barn. Fram til 1972 besto serien av «Gyldendals barnebøker», «… guttebøker» og «… pikebøker». De siste ti årene, fram til 1982, ble alle bøkene kalt «Gyldendals gode». Men som for klær, gjenoppsto skillet mellom gutte- og jentebøker i nye former og farger.

Gyldendals gode var en av tingene som ble diskutert under et kveldsarrangement med tema «litteratur og fotball» på festivalen «Gutta som aldri slutta». Fotballentusiast og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre var en av deltagerne i det litteratur-og-fotball-kyndige mannepanelet. Han beskrev hvordan ungdomsbøkene med fotball som tema fra 70-årene, handlet om å havne i skyggen av fotballens dominans. De siste årene har imidlertid folk med både kjærlighet til og erfaring fra fotball skrevet for ungdom. For eksempel paneldeltager Arild Stavrum og Michael Stilson, den pensjonerte fotballspilleren (31) som i år vant Uprisen med boka Bare spille ball, en pris der ungdom kårer årets beste bok.

I likhet med Nørd, kan Bare spille ball virke som en bok skrevet for én spesifikk målgruppe, og med god formelforståelse. Det kan tenkes at Stilsons fotballbok blir en like stor kassasuksess som Nørd. Både Stilson og Lystad ser ut til å følge den kjønnsdelte logikk som preger handelen. Også de som er negative til at verden deles opp etter kjønn i alt for mange sammenhenger, vil tjene på å forholde seg til hvordan kjønnskategorier preger tenking og praksis. Det er kanskje viktigere at gutta leser, for eksempel, enn at bøker ikke signaliserer kjønn.

Vi synes verden er mer en nok marinert i fotball fra før, om ikke det skal være virkemidlet for å få gutta til å lese mer. Men skal boklesing blant gutter bli stort, er det mer å hente på å nå dem som synes fotball er en fin ting enn dem som synes fotball er en plage, og fotball er et fint utgangspunkt for å ta for seg hvordan det er å være ung, være gutt, ha kropp og andre klassiske ungdomsboktemaer.

Suksesskopier

«Nørd er en sjarmerende roman som nok vil treffe målgruppa, selv om den scorer lavt på originalitet», skrev Dagbladets anmelder Marie Kleve. Hun hadde rett i det første, og det er noe i påstanden om manglende originalitet også. Suksesser virker enkle i etterkant, og det gjør dem fristende å etterlikne. Mange ser ut til å bruke samme logikk som gulosten fra Synnøve Finden, storselgeren som ble etablert som en slags kopi av Tines Gulost.

De aller største suksessene ligger likevel i det som bryter med det som allerede finnes på markedet. Heldigvis. Bekymringen for at gutter «ikke leser», er ikke ny. På 1990-tallet var låten den samme, og undersøkelser kom fram til at gutter leste mindre enn jenter, og om de leste, leste de korte faktabøker. Med slik kunnskap er det fristende å lage serier med korte faktabøker rettet mot ungdom. Men bokserien som preget hele bokbransjen fra slutten av tiåret, var Harry Potter; lange fantasifylte bøker nærmest på tvers av det undersøkelsene viste at preget markedet. Harry Potter ble lest av like mange gutter som jenter, og litteraturforsker Nicola Ruth skriver at et av de mest spennende aspektene ved Harry Potter, er at bøkene fikk gutta vekk fra faktabøker for å lese fiksjonsfortellinger.  Suksessen til Harry Potter har gitt rom for mange etterfølgere, og serien Ingenlund av Jessica Townsend møter åpne dører hos presse og litteraturfestivaler som den «nye Harry Potter».

Målgruppetenkning er et tveegga sverd markedsmessig. Satsing mot ett kjønn snevrer markedet, men tydeliggjør samtidig produktet. For store suksesser er gjerne tydelige i seg selv, og kan i utgangspunktet være rettet mot en målgruppe eller mot et bilde av en leser eller seer. Som TV-serien Skam, som hadde som det medieviter Vilde Schanke Sundet kaller «formålsparagraf» at: «Vi skal hjelpe 16 år gamle jenter med å styrke selvfølelsen gjennom å løsne opp i tabuer, gjøre dem bevisste på mellommenneskelige mekanismer, og vise gevinsten av å konfrontere frykt». Serien ble også tatt godt imot av 16 år gamle jenter i Norge, men det spisse utgangspunktet dannet grunnlag for en distinkt fortelling som kunne nå bredt. Ikke bare nådde den langt flere aldersgrupper, men også gutta så Skam.

Spiss utforming, bred formidling

Arne Svingens arbeid, ikke bare som festivalarrangør, men at han er på skoler og leser bøker som kan fenge andre enn barn fra hjem med kulturell kapital, er en viktig del av jobben med å få gutter til å lese. Gutta som ikke leser må vite hva som finnes i litteraturen. Med seg under festivalen hadde Svingen blant annet Sigbjørn Mostue, som leste fra Brages historie i den dystopiske serien I morgen er alt mørkt. Vi ble så fascinert av historien at vi lurte litt på om det var en fare for at den bomma aldersmessig på målgruppa, men gutta fulgte med. Neste bok er Marlens historie, og håpet er vel at det er en serie som ikke bare kan få gutta til å lese, men gutter og jenter til å lese noe av det samme. Da har de noe å snakke om også, sånn at de lesende får noen fordeler i det sosiale spillet så mange ungdomsbøker tar for seg.

Eksemplene fra Harry Potter og Skam, og kanskje også at gutta kjente til Nørd, viser at å se for seg ett kjønn som leser når du skriver, ikke betyr at det er nødvendig, riktig eller lønnsomt å se for seg ett kjønn som målgruppe for bøkene i markedsføringsarbeidet. En del av suksessoppskriften er å tenke spisst i utforming og bredt i formidling.

Motarbeid og motbevis

Både historiske og samtidige eksempler viser også at det er uheldig å tenke for essensielt om forholdet mellom uttrykk og kjønn. Ikke bare farger, men også temaer, kan både bytte og miste kjønn. Fotball er et eksempel på en idrett som er i ferd med å miste mye av det kjønna.

Skam og Harry Potter viser også kraften i å blande nye uttrykk med forståelse for hva dem du skriver for trenger. Harry Potters suksess er ikke løsrevet fra fortellingens relevans for hvordan barn har det, men boka hevet seg over den type determinismen som fort oppstår når innhenting av tingenes tilstand blir brukt som om det er framtidsbilder.

Jo B. Paoletti siterer et barnerim fra rundt 1820:

What are little boys made of?
Snips and snails, and puppy dogs tails,
That’s what little boys are made of.

What are little girls made of?
Sugar and spice and all things nice,
That’s what little girls are made of.

Festivalen «Gutta som aldri slutta» svarer at gutter er lagd av fotball, dommedag og slåssing, I ungdomslitteraturen rundt 2020 er heldigvis gutta ikke bare lagd av slåssing og fotball, og jenter ikke bare av Instagram og baksnakking. Men som festivalen, tegner mange av bøkene rettet mot ungdom opp en slik verden, før de så problematiserer hvilke verdier som ligger i ungdomskulturen. Ikke minst er det en underliggende snusfornuft i ønsket om å fortelle hvor lite viktig popularitet egentlig er. Samtidens forståelse av seg selv, dagens teknologi og moralske utfordringer bærer vi med oss om vi vil eller ei. Men litteratur produsert med samtidsmytologier som utgangspunkt, får preg av å komme fra forlagenes rullebånd. Vårt ene tips til dem som vil utvikle ungdomslitteratur som skal få gutta som ikke leser med i lesefellesskapet, er å se dagens tendens og fortellinger om hva gutter vil ha som noe som skal motarbeides og motbevises.