Et lite stykke teatermagi

Hver natt dumpes et juletre på døra til Malins nabo. Hva er det som skjer? Hvor kommer alle juletrærne fra?

Ni år gamle Malin, lillesøsteren Molla og moren har nettopp flyttet til et nytt sted. Nå forbereder de seg til jul, men ingenting er som før – foreldrene har gått fra hverandre, og det er første gang Malin feirer jul uten faren sin. Dessuten grubler hun mye over alt det merkverdige ved julen. For hvem er egentlig engelen Gabriel, og hva betyr det at jesusbarnet blir født på nytt? Snart vikles Malin inn i mysteriet rundt naboen og de mange juletrærne han får på døra.

Mens flere store institusjonsteatre satser på kjente julekalenderserier for barn i teaterform denne høsten, har det Det Vestnorske Teateret valgt å lage en dramatisering av forfatteren Laura Djupviks bok God dag, herr Jul. Djupviks julefortelling er full av temaer som appellerer både til barn og voksne, og inneholder passe mengder mystikk, spenning, humor og alvor.

Frie tøyler

I seg selv er boken veldig litterær og ikke spesielt egnet for scenen. Derfor er det virkelig imponerende og befriende hvordan oppsetningen ved Det Vestnorske Teateret i stor grad løsriver seg fra det tekstlige utgangspunktet og står kunstnerisk støtt på egne bein. Det er det flere grunner til. Teatersjef Thomas Bye har laget en dramatisering som komprimerer handlingen fra boka. Flere episoder og beskrivelser fra boka er utelatt, og det er færre personer på scenen. Malin har ingen lillesøster, i stedet er hun enebarn. Faren, som dukker opp flere ganger i Djupviks tekst og snakker med Malin, er kun til stede som en fraværende skikkelse som smyger seg rundt i bakgrunnen på scenen.

Sammen med scenografien til Even Børsum, komponist Torbjørn Berglund Eriksens musikk, Silje Grimstads lysdesign og Gunnar Innværs lyddesign, utgjør disse grepene rett og slett et lite stykke teatermagi. Den minimalistiske scenografien er formet som en stor, grønn, åpen boks der den ene veggen skyves fram og tilbake og på en virkningsfull måte omdanner scenen til utsiden av naboen Jørgens hus, hjemmet til Malin, et klasserom og en skolegård. Til venstre på scenen er en gatelykt og en liten miniatyrby satt sammen av små, grønne hus. Det store og litt tomme scenerommet blir likevel intimt gjennom Grimstads rene lysdesign i klare farger og regissør Jon Tombres bevisste bruk av scenens forgrunn og bakgrunn underveis.

Gjenkjennelig hverdagsliv

Forestillingen evner først og fremst å vise fram gjenkjennelig hverdagsliv på teaterscenen gjennom solide rolletolkninger. Reidun Melvær Berge er overbevisende i rollen som Malin. Hun formidler en barnlig nysgjerrighet, glede, sårbarhet og ensomhet som er svært troverdig. Spesielt sekvensene der hun ser ut på publikum og ringer til farens telefonsvarer, er såre og vonde. «Vi har flyttet inn i det nye huset. Eg har første skuledag i dag. Og mamma savner deg ikkje i det heile tatt! Det er kanskje ikkje så veldig koselig i huset vårt akkurat no, men det kommer til å bli det!», sier Malin mens hun blir mer og mer fortvilet og sint underveis.

Flere ganger tenker jeg at personene på scenen finnes et sted der ute i Norge, og i Bergen: De er helt vanlige folk som sliter med sitt. Malins mor (Johanne Fossheim) er trist. Hun prøver å pakke ut i det nye huset, og glemmer å kjøpe julekalender til Malin. Kasper Skovli Botnen i rollen som Malins nye venn Henrik fyller på sin side scenene med en propellaktig ADHD-energi. Foruten ustanselig å avbryte læreren og fortelle klassen hva «god jul» er på ulike språk, gjentar han stadig «eg er best i små doser» – en setning han åpenbart har overhørt de voksne si om ham.

Onkel Thor (Torbjørn Eriksen) som besøker Malin og moren og blir i flere dager, er en filosoferende, leken, varm og omreisende fargeklatt i ullgenser og sixpence. Han spiller fløyte og har motsatt seg A4-livet, og inviterer Malin til å undre seg sammen med ham om mysteriene rundt jul. Eriksen spiller også nabomannen Jørgen, en sosialt isolert raring. Han tilfører akkurat passe mengder angst og klossete, stakkato ubehjelpelighet til rollen.

Stort tolkningsrom

Den fraværende farsskikkelsen beveger seg stadig i bakgrunnen. For nettopp det som gjør dette til en oppsetning som utmerker seg kunstnerisk er sekvensene der danser Piero Issa fra breakegruppen Absence Crew beveger seg alene eller sammen med Berge. Når Malin ringer farens telefonsvarer, kommer han for eksempel til syne på den mørke scenen som en stum skikkelse i en døråpning bak henne. Flere ganger er han i korte øyeblikk alene på scenen mens han klatrer opp gatelykten og spenner seg akrobatisk ut fra den med armene, eller flytter seg nesten vektløst over gulvet i enkle formasjoner med armer og bein. På denne måten formidler forestillingen tomrommet og ensomheten Malin opplever etter at faren har flyttet.

Den fineste sekvensen er kanskje når Berge med lukkede øyne sammen Issa sakte danser identiske bevegelser der de ruller og står på hodet i en drømmeaktig scene. De koreograferte sekvensene er godt integrert i resten av forestillingen, og godt hjulpet av musikken gir de et eget lag i forestillingen som rommer noe mørkt, undrende, alvorlig og eksistensielt jeg sjelden har sett i en juleforestilling for familier. Det oppstår visuelle bilder som åpner et stort tolkningsrom.

Det er nesten som de koreograferte sekvensene er et ekko av en av Onkel Thors replikker: «Det som er på utsiden vår er ein ting, men det som er på innsiden av kvar enkelt, det er ikkje så lett å se. Alt du drømmer om, som du håper at skal skje, vi ser det ikkje, men det finst der inne i deg».

Annerledes jul, annerledes liv

Regissør Tombre og dramaturg Aslak Moe har et godt øye for de små detaljene som gir det lille ekstra til situasjonene, og gjennomgående er det en fin balanse mellom humor og alvor i materialet. Når naboen Jørgen oppdager at Malin og Henrik spionerer på ham, spilles situasjonen ut overdrevent og komisk: Jørgen blir minst like redd som barna, og alle skvetter av skrekk igjen og igjen. Desto sterkere blir kontrasten til det alvorstunge øyeblikket når Henrik går inn i Jørgens hus. Til et nydelig skyggespill bak et lerret  skimtes konturene av Henrik som strekker seg mot Jørgens syke mor. Jørgen forteller at hun aldri går ut og ikke selv synes hun er syk. Kort tid etterpå blir hun hentet av en ambulanse. Ingen vet hva det er med henne, men hun kommer ikke hjem igjen. Malins mor sier «Kanskje ho var ei sånn mamma som ikkje vil la unga være unga når dei er små og når dei veks til får dei ikkje bli vaksne».

Oppsetningen lykkes slik med å formidle sidehistorien om det dysfunksjonelle forholdet mellom mor og sønn på en nyansert måte, akkurat som den viser fram nyansene i både hvordan Malin og moren strever etter bruddet med faren. Når scenen like etter fylles opp av en skog med juletrær Jørgen ikke vet hvor kommer fra, og han begynner å selge trær til publikum etter Malins forslag, er det et befriende morsomt øyeblikk.

Riktignok gjenstår det litt før denne forestillingen sitter helt som den skal: Det går litt for raskt med både skuespill og replikker i enkelte scener, og bruken av musikk som virkemiddel blir tidvis noe overivrig. Jeg skulle gjerne sett at forestillingen forsøkte å teste ut mer stillhet underveis. At fortellingen er bygget opp rundt flere handlingstråder, gjør dessuten at for eksempel vennskapet mellom Henrik og Malin etter min mening får mindre plass enn det fortjener i teaterversjonen.

Taktskifte

Likevel er det først og fremst svært mye å glede seg over når God dag, herr Jul ender med en litt annerledes julefeiring når snøen daler ned på Malin, Jørgen, Henrik, moren og Onkel Thor. Teateret selv skriver at forestillingen egner seg for barn fra fem år og oppover, og nettopp innslagene av koreografi og musikk gir forestillingen flere nivåer som gjør at den passer for hele familien. I fjor høst var det forestillingen Snødronninga basert på H. C. Andersens eventyr som var teaterets familiesatsning, og jeg kritiserte forestillingen for å gå på sparebluss, da det blant annet ikke var hyret inn noen dramaturg. God dag, herr Jul markerer et tydelig taktskifte. Den nye teatersjefen Thomas Bye viser vilje til å bruke mye krefter og ressurser på solid teaterhåndverk for de yngste. Kanskje vil Det Vestnorske Teateret slå til med en helt nyskrevet julefortelling neste høst?