Familien som tema og målgruppe

På Henie Onstad Kunstsenter (HOK) er Carsten Höllers kunst blitt en familieattraksjon. Höller har siden 1990-tallet vært regnet som sentral representant for den relasjonelle estetikken – en retning der den kunstneriske verdien i stor grad forflyttes fra verket til den sosiale situasjonen rundt. Blant Höllers mest betydelige utstillinger de siste årene er Test Site i Turbinhallen på Tate Modern i London (2006/2007) der han utnyttet den gigantiske salen til fulle med fem buktende aluminiumsklier ned fra taket. Sklien, sammen med en rekke signaturarbeider som også har blitt stilt ut blant annet under utstillingen Experience ved New Museum i New York, er blitt en del av utstillingen Carsten Höller: Henie Onstad Sanatorium.

På Kunstnernes Hus går Eirik Sæther familiebegrepet etter i sømmene med utstillingen Family Friendly. Sæther, som var ferdig utdannet ved Kunstakademiet i Oslo i 2010, har i sitt kunstnerskap så langt hatt et sterkt fokus på representasjonskoder, gjennom blant annet motedesign og bildekunst. Han deltok på Berlin-biennalen i fjor, har stilt ut både nasjonalt og internasjonalt, og har også vært kurator på Kunsthall Stavanger for utstillingen Shelling and Unshelling (2014). I Family Friendly stiller han spørsmål ved rollene man må innta som voksen og lengselen etter ungdomstidens frihet og ansvarsløshet.

Det er to svært ulike utstillinger, som nærmer seg familiekonstellasjonen på forskjellig vis – Höller helt indirekte gjennom et format og en formidling som egner seg for familiebesøk, Sæther gjennom tematisk bearbeidelse av familien som tema. Kan de sees i sammenheng?

Periskop har sendt Mona Gjessing og Kristina Ketola Bore på utstilling.

Mona Gjessing:

– Betraktet som kunstutstilling er sommerens trekkplaster for store og små på Høvikodden skrale greier. Med utstillingen Carsten Höller: Henie Onstad Sanatorium er publikum forvandlet til pasienter som skal behandles av kunstens helbredende kraft. «Medisinen» er noe den internasjonalt anerkjente tysk-belgiske samtidskunstneren Carsten Höller foreskriver publikum: Helbredelse gjennom hans kunst, i utstillingen i alt 16 skulpturer og installasjoner. Diagnosen er heller mangelfull. Höller hevder i flere sammenhenger at vår tids sykdom er skråsikkerhet, for lite tvil og en overdreven tiltro til rasjonaliteten. Dette er udokumenterte påstander og neppe noe alle vil kjenne seg igjen i. Hvem og hvor er egentlig disse litt for sikre, fullt ut orienterte og blindt troende menneskene som Höller ønsker å peke ut?

Ingen har eksplisitt uttrykt at utstillingen på Høvikodden er spesielt godt egnet for familier. Kunstsenteret frister likevel i sin praktiske informasjon rundt utstillingen på egne hjemmesider med beskrivelser som ligger nært opp til reklame rettet mot barn: «Hos oss på Henie Onstad Sanatorium inviteres du blant annet å skli, flyte, bevege deg i stummende mørke og fly». Videre opplyses det om at barn og unge under 18 år har gratis inngang, men alle barn under 12 år må følges av en voksen. Skoleklasser og barnehager kan, ifølge kunstsenteret, kun besøke utstillingen dersom de følges av voksne, og dersom lærerne har innhentet samtykke fra foreldrene i forkant av besøket. Når det også skiltes med egne Höller-babyomvisninger beregnet på dem under to år i følge med voksne, er det tydelig at man håper på å favne et vidt alderssegment.

Publikum oppfordres skriftlig til ikke å bruke de interaktive installasjonene i utstillingen med mindre man føler seg trygg i sine evner eller muligheter til å gjøre det. Det dreier seg om den langstrakte mørke tunellen No Decision Corridor (2015-2017), flysimulatoren Two Flying Machines (2015) og sklien Healing Slide (2017), som går fra taket og ned i utstillingens største sal. Sistnevnte verk har, slik den er stedstilpasset i et relativt beskjedent format på HOK, sin verdi som skulpturelt objekt og gir ikke bare assosiasjoner til artige lekeplasser, men også til en bevegelse som binder oss alle sammen: transportetappen ut av mors kropp.

Visse deler av utstillingen er forbudt å bevege seg inn i for personer som har hatt epileptiske anfall, panikkanfall eller liknende plager. Ingenting forhindrer imidlertid publikum i å betrakte installasjonene som estetiske objekter å tenke videre rundt etter museets åpningstider, som Giant Psycho Tank (1999/2011), et nifst badehus bevoktet av en snill sikkerhets-vakt, de to fjernstyrte sengene Two Roaming Beds som man kan overnatte i, eller det skremmende, flashy, smellende objektet Light Wall (2000/2017).

Slik jeg ser det er Carsten Höller: Henie Onstad Sanatorium en tufsete tittel på en utstilling bygget på uklare forutsetninger. Men at den har kostet flesk å produsere, er det liten tvil om.

Kristina Ketola Bore:

– På Unge Kunstneres Samfunds satellittgalleri på Kunstnernes Hus har Eirik Sæther med sin utstilling Family Friendly behandlet familiefenomenet på en veldig annerledes måte enn Höller. Utstillingen viser frem friksjon mellom ønsket om å kunne omfavne ungdommens frihet som voksen og samtidig forsøke å passe inn i en familieorientert samfunnsnorm.

Ved bruk av spraylakkerte dukker, et lekehus som minner om et okkupert hus og en promotering av motehuset BX (basert på Sæthers tidligere graffiti-tag) skaper han en ubehagelig stemning som på ingen måte fremstår familievennlig. Estetikken er friksjonsfylt, tidvis frastøtende og rufsete – som den strippede sofaen du helst ikke vil sette deg ned i og filmen I’m Too Excited to Tell You, med sine referanser til post-internet-bølgens rene overflater, skrubbet fri for den fysiske verdens skitt. Vi blir tatt med inn i Sæthers egen kamp, der hans behov for personlig frigjøring kolliderer med omgivelsenes krav om tilpassing.

Utstillingen inneholder referanser til ungdomsfilmer om frihet og ansvarsløshet, som Slacker (1991), Clerks (1994) og Kids (1995). Filmenes fremstilling av det selvsentrerte ønsket om å rømme fra ansvar og tildelte samfunnsroller, er en følelse mange voksne i flere alderssjikt antagelig kan relatere seg til. I utstillingen undersøker Sæther et tilbakevendende behov for å unnslippe en voksenverden.

I motsetning til Höller, som referer estetisk fra en høythengende kunsttradisjon, spiller Sæther underdog-kortet. Gjennom sin introverte utforskning poengterer han noe veldig spesifikt, som kan pakkes ut og peke på større trekk i samfunnet.

– Både Sæther og Höller ser ut til å forholde seg til en barnlig måte å tilnærme seg kunsten på – selv om det kanskje er basert på personlige antagelser mer enn faglige undersøkelser av hvordan barn erfarer. Hvordan opplever dere at barnets erfaringsformer blir brukt, diskutert eller fremhevet i utstillingene? 

Mona:

– For publikum som foretrekker å fordype seg i kunstobjekter i museer eller på visningssteder for kunst uten nødvendigvis å måtte dele opplevelsen med andre helt umiddelbart, synes jeg den relasjonelle estetikken ofte fortoner seg som problematisk. I og med at en kollektiv innstilling og en aktiv utveksling publikum imellom er avgjørende for å få utbytte av den relasjonelle kunsten, egner den seg ikke spesielt godt for introverte – verken barn eller voksne. Tankene går, slik det heter i offentlig språkbruk, til voksne som avskyr åpne kontorlandskaper, barn som ikke liker gruppearbeid, ikke en gang har lyst til å forsøke å hoppe over bukken i gymtimen, barn som i utstrakt grad foretrekker parallell-lek fremfor livlig samspill med andre.

I presentasjonen av utstillingen Carsten Höller Henie Onstad Sanatorium fremheves de store fargerike skulpturene, installasjonene og den interaktive estetikken. Barnefamilier kan lett komme til å tro at utstillingen er tilrettelagt for både store og små, men sannheten er at Carsten Höller utelukkende henvender seg til et voksent kunstpublikum med mange avanserte spørsmål knyttet til blant annet persepsjon, bruk av bevissthetsutvidende stoffer og omdiskuterte behandlingsmetoder innen psykiatri. En hel sal er dessuten viet to motoriserte senger som langsomt beveger seg rundt på gulvet, Two Roaming Beds, og prisen å bla opp for å tre inn i dette verket på en fullverdig måte – å overnatte i sengene – er flere tusen kroner. Ikke veldig vennlig for familier med dårlig råd.

Min overordnede innvendig mot å late som om utstillingen passer for barn er først og fremst at jeg finner få spor av interesse for å tilby barn noe ekstra i utstillingen. Hvorfor da late som de er i målgruppen? 

Kristina:

Når det gjelder relasjonell teori syns jeg det er interessant å se Sæther og Höller i sammenheng. I Sæthers kunstnerskap får det relasjonelle en annen rolle enn den beskrevet av Bourriaud. En av bristene i Bourriauds teori om at relasjon er en kategori for kunstverk, er at alt er relasjonelt dersom du velger å relatere deg til det. Selv om Sæthers kunst ikke kan beskrives som relasjonell kunst, makter han i sin selvransakelse å skape noe vi har tilgang til og som igjen kan la oss se nærmere på hvordan samfunnet forteller oss at vi skal oppføre oss.

Iscenesettelsen er veldig tilstede i Sæthers utstilling. Han iscenesetter dukkene som symboler på barnets uskyld. Han iscenesetter seg selv som en ettergjenger av Kjartan Slettemark og hans utagerende performance og tilgriste estetikk. Samtidig inntar han rollen som motedesigner og som del av motebransjen. Ved å plassere et lekehus i midten av utstillingen, peker han også på grensen mellom det reelle og det fiktive. Iscenesettelsen er en essensiell del av barns lek og en måte å utforske hvordan verden fungerer. Denne tilnærmingen er på mange måter en kjernekomponent i utstillingen.

Jeg tror at det er mange deler av Sæther-utstillingen som ikke er tilgjengelig for barn. Temaet han diskuterer kommer fra et voksent erfaringsperspektiv. Men jeg tror barn kan ha en estetisk opplevelse i møte med elementer som ofte har som formål å være vakre, slik som plastblomster og dukker med spraymaling og det tilsynelatende okkuperte lekehuset. Det kan lede til spørsmål rundt hva som defineres som skjønt og akseptabelt.

Derimot vil nok utstillingen tilby ungdom et perspektiv på egen posisjon, først og fremst fordi utstillingen i så stor grad nettopp adresserer denne perioden i livet og spørsmål rundt hva det betyr å passe inn. Men for de mindre barna tror jeg dette nok mest sannsynlig er et lekehus.

Utstillingen Carsten Höller: Henie Onstad Sanatorium står fra 12. mai til 10. september.

Utstillingen Family Friendly står på Kunstnernes Hus fra 20. mai til 18. juni, med en finissage 21. juni.