Filmanmeldelse «Tottori»: Smarte jenter i fet villmark

At ferien som ligger bak oss har vært «annerledes» er den direkte årsaken til at Tottori – Sommeren vi var alene får premiere nå og ikke i oktober som opprinnelig planlagt.  Den friluftsglade historien om to søstres ferd gjennom norsk utmark er nemlig en perfekt match med virkelighetens 2020-sommer, av mange tilbragt på fjell og vidder. Familier som har våget seg på barnekino har dessuten fått en trailersmakebit før visningene av Knerten og Sjøormen. Den rogalandsbaserte lavbudsjettsfilmen har altså fått en både sober og kløktig forhåndslansering.

Mager konkurranse

Knerten, ja. Det ikke lenger noe oppsiktsvekkende over norsk barnefilms fantasifattigdom. At nesten samtlige kinohistorier for de minste baserer seg på velkjent innhold – enten det er bøker, eventyr eller tidligere filmer, tas som en selvfølge, det er nærmest unntatt kritikk.

Mens Hollywood sjanser jevnt og trutt på «nytt» materiale, med filmer som Vaiana (2016), Smallfoot (2018) og Fremad (2020), dominerer i Norge innarbeidete varemerker som Brillebjørn, Karsten og Petra og en viss trepinne. Filmene er gjerne akkurat solide nok til marginal tilfredsstillelse av kritikerstand og foreldre, men lider under et nesten parodisk flatt og ustilig billedspråk, en påfallende mangel på fethet – leken og suggererende visualitet. Knerten og Sjøormen kostet pliktskyldig på seg en grumsete undervannsscene, mens Brillebjørn på Bondegården (2018) virket som den var laget på mobiltelefon: fotografert, klippet og lydlagt helt uten respekt og omtanke for de store lerretene.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Stilsikker regissør

Hvorfor må norsk barnefilmer generelt se så kjedelige ut? (I rettferdighetens navn: De to siste filmene om det innarbeidete varemerket Kaptein Sabeltann er storslåtte og visuelt lekne.) Det «kvalitetsbevisste voksne publikummet» får jevnlig servert visuelt ambisiøse filmer fra våre mest profilerte regissører – Poppe, Trier, Olin, Hamer. Og ikke minst fra Arild Østin Ommundsen.

Fra gjennombruddet Mongoland (2000) har det såkalte stavangermiljøets mest fremtredende regissør prioritert det atmosfæriske og heftige – det fete om du vil – fremfor stringente historier. Den mindre påaktede Rottenetter (2009), om oljebyens finansmiljø, var en fargesterk hyllest til 1970-tallets paranoiathrillere, med Lee Marvin-ganglag i korridorer og det hele, men skuffet krimfans og kritikere med sin lettvinte oppnøsting av handlingstrådene.

Ommundsens stemningsmettede stilisme kler et mer minimalistisk uttrykk, som i hans og kona Silje Salomonsens hardkokte Eventyrland i 2013, der vi utelukkende følger sistnevnte som hovedperson. Også Now It’s Dark fra 2018 var laget med strenge, egenpålagte begrensninger, med et stunt- og dugnadsvillig ektepar i regissørstol og hovedrolle.

Auteur-familie

Så hva blir resultatet når to av norsk films mest kompromissløse stilister sammen regisserer sine egne døtre og lager barnefilm? Tottori – Sommeren vi var alene er skrevet og regissert av Salomonsen og Ommundsen i samarbeid, og har døtrene Vega og Billie (8 og 4 år under innspillingen) i hovedrollene.

Parets omfattende erfaring med å skyte filmer fra hofta har kommet godt med: Tottori er skapt i sommerferien i 2018, med et mikrobudsjett på under 4 millioner kroner. Familien ser ut til å ha kombinert lek, ferie og arbeid, og produksjonen virker så personlig og dugnadsaktig at auteur-forventningene går i taket. Dette må bli noe helt annet enn da Ommundsen leflet med storkapitalen i den helkommersielle Knerten i Knipe fra 2010.

Naturfascinasjon

Pendelen svinger lykkeligvis aldri for langt i motsatt retning: Fra første bilde er det klart at Tottori ikke er en hobbybasert hjemmevideo for de innvidde, men noe storslått og episk og poetisk, ja noe fett: Lekende barnehender kontrasteres mot nordisk-oransje solnedgang, ledsaget av en barnlig voiceover som forteller om hvordan søsterens superkrefter reddet sommeren.

Døtre og far legger nemlig ut på telttur, og når sistnevnte faller ned i en hule, må jentene hente hjelp. Den rettvinklede odyssé-strukturen i handlingen muliggjør rendyrking av sjel og atmosfære: Svevende kamera gjennom lyse, moderne interiører. Lekkert vinklede naturbilder; solnedganger i realtid, truende sensommerskyer over soleieenga, furukledde fjellsider, dramatiske fossefall og blomsterstøv – fykende i sakte film. Vi blir vitne til oppriktig fascinasjon over øyenstikkere, elgokser og en bitteliten babyfrosk.

Magisk optimisme

Den kunstneriske selvtilliten går aldri på bekostning av historiefortellingen, og den egger til innlevelse uten å fremmedgjøre. Thomas Dybdahls musikk spenner fra underfundig pizzicato til majestetiske strykere, og gir dramaet hollywoodske, herlig unorske kvaliteter. Det handler om å våge å tro på egne egenskaper og drømmer, og å åpne sinnet for at magi faktisk eksisterer.

Denne optimismen kommer godt med. Jentene må tenne bål, fange fisk og orientere seg i naturen. Det siste byr på størst utfordringer: De våger nemlig ikke å forsere en truende trebro og går seg dermed vill. Veien gjennom naturskjønnheten lar dem oppdage egne krefter, og de klarer seg uten inngripen fra myndighetspersoner eller andre gode hjelpere.

Broen over elven blir en treffsikker metafor for å modnes i eget tempo, «å finne sin egen vei er noe man må lære», sier Vegas fortellerstemme. Jentene er naturligvis ikke alene en hel sommer, tross tittelen – snarere antydes det at barns opplevelse av tid følger en egen logikk.

Psykisk helse og japansk animé

Ja, Tottori – Sommeren vi var alene er fortalt fra hovedpersonenes øyenhøyde, og filmens voksne er uansett ikke i stand til å yte særlig bistand. Faren beskrives som «mer muskler enn hjerne», og samtlige andre lider av psykiske problemer; fra depresjon til vrangforestillinger. Måten filmen tar opp mental helse på er forbilledlig tilgjengelig for barn, og et godt utgangspunkt for samtaler om at voksne også kan være redde og ha det vanskelig.

Som i den åpenbare inspirasjonskilden Min nabo Totoro (1988) er moren innlagt på sykehuset, og likhetene stopper ikke der. Døtrene har samme alder og egenskaper som søstrene i den japanske animasjonsklassikeren, den eldste er skoleelev og ordentlig av seg, den yngste fantasifull og busete.

Smittende naturlig

Samspillet mellom søstrene er flott å bivåne, med naturlige reaksjoner og smittende barnelatter, ofte på uventede tidspunkt. Konfliktene mellom søstrene og dramatikken de opplever er finstemt bevegende, men aldri så alvorlige at det blir guffent for de yngste publikummerne. Den tilbakeskuende fortellerstilen garanterer for at det går bra med hovedpersonene til slutt.

Hvem er så Tottori? Jo, en fantasi-enhjøring, «et totemdyr som gir indre kraft og harmoni», for å si det i en vending jentene har plukket opp fra morens yogatimer. Hendelsene i filmen er realistiske, men handlingen åpner for at magi finnes, bare man tror på den.

Mer eventyr enn pedagogikk

Man må leve livet som et eventyr, synes mye av budskapet i filmen å være. Da den østerisk-amerikanske psykologen Bruno Bettelheim i 1976 skrev boken The Uses of Enchantment (en viktig inspirasjonskilde for Stanley Kubricks The Shining), var det som et forsvar for det klassiske eventyret i en tid der velment pedagogikk hadde fått fotfeste i barnelitteraturen.

Eventyret, med sine unyanserte fremstillinger av godt og ondt, var avgjørende for barns mentale utvikling, mente Bettelheim, som brukte de nedarvede historiene i terapi. Mens handlingene i Knerten- og Karsten og Petra-filmene er pedagogiske, sirklende rundt barns ønsker om å forstå voksne formaninger, rendyrker Tottori eventyret slik barn opplever det.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

På barnas premisser

Innsigelsene er få og pirkete: Burde jentene og klærne deres blitt mer møkkete og medtatte? Skulle vi blitt mer kjent med faren? Kunne tittelfiguren, enhjørningen Tottori blitt enda tydeligere etablert? I et nesten-magisk univers der alt foregår på barns premisser, blir slike innvendinger av marginal betydning.

Den identifiserbare handlingen og rendyrkingen av sjel og atmosfære gir Tottori internasjonale, tidløse kvaliteter. Salomonsen og Ommundsen-familiens verk plasserer seg umiddelbart blant de beste i norsk barnefilm. Man skal ikke kimse av drømmer og magi.