Forelsket Ruffen med klart politisk budskap

Ruffen gifter seg handler om at Ruffen vil smis i Hymens lenker med kjæresten, dragejenta Hamayoko, som han møtte i Ruffen og det mystiske hullet fra 2005. Familiene til begge parter er skeptiske til giftermålet – kan og bør to så forskjellige dyr leve sammen? Og burde de ikke høre på begge familienes kritikk og velmenende råd rundt begivenheten? Klisjéfellene er mange, men Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen evner å formidle det sterke budskapet uten å bli overtydelige eller moraliserende.

Den første boka om Ruffen, Ruffen – sjøormen som ikke kunne svømme, ble utgitt i 1972 og hadde i likhet med Ruffen gifter seg en god moral i bunnen. Men grunnlinjene de gamle bøkene er hakket mer naivistiske enn årets utgivelse. Der hvor de tidlige historiene kretser rundt lærdommer som «selv om du er liten kan du være tøff» og «det viktigste av alt er å være snill» – er det vanskelig å lese Ruffen gifter seg uten å se en tydelig kritikk av fremmedfrykten som stadig ser ut til å lure under overflaten i vår egen samtid.

Moralen i boka kommer frem i stor grad fordi språket er så direkte og åpenbart – Bringsværd pakker ikke inn noe en må tolke seg frem til, men presenterer saken som den er:

«Men det er vårt liv!» sier Hamayoko stolt. «Og ingen skal få lov til å ødelegge for oss!» De vet at de hører sammen – selv om de er aldri så forskjellige!

Og når moren til Ruffen stiller seg kritisk til giftermålet og påstår at et potensielt avkom mellom drage og sjøorm vil være en merkelig skapning, svarer Ruffen: «Det vil være ungen vår! Og det er alt som betyr noe!»

Det er en argumentasjon det er vanskelig å si noe imot, både for voksne og barn.

Karakteristiske tegninger, ny gnist

Thore Hansens illustrasjoner av sjøormene på den mystiske øya har siden Ruffen – sjøormen som ikke kunne svømme vært svært karakteristiske: Ruffen er i denne nye utgivelsen som vanlig en bustete sjøorm med store, uttrykksfulle øyne. Fargene brer seg skamløst utover sidene og driver historien vel så mye som teksten – nesten mer. Tekst og illustrasjon samspiller gjennom hele boka, med mye dialog i snakkebobler og tilleggsinformasjon i fotnoter. Hva gjelder fotnotene er de til tider litt forstyrrende, særlig når boken leses høyt. Mye av det som står i dem er repetisjon av tidligere Ruffen-fortellinger, som muligens er lagt til for at nye lesere skal binde sammen sjøormens livsløp.

Nesten hver side er rammet inn med ulike border og tegningene tar stor plass, både fysisk og fargemessig – noen brer seg utover dobbeltsider. Hansens strek er i den nyeste boka om Ruffen noe annerledes enn de i de første utgivelsene – litt sprekere fargevalg, blant annet, og flere detaljer i tegningene – men den karakteristiske syttitalls-vibben er fortsatt til stede og er underholdende uten å noen gang oppleves som utdatert. Det er ikke noe som er for søkt til å kunne skje i tegningene til Hansen – Ruffen har en blåhvalvenn som heter Henrik, sjøormene bor i høye tårn under vann, flyvende drager har på seg klær og pynter seg med smykker – og denne friheten i samspill med Bringsværds direkte språk, gjør Ruffen gifter seg til en tidløs leseropplevelse.

Universelle temaer

Det er lett å se for seg at kultur laget for barn på sytti- og åttitall enkelt kan føles datert og i noen tilfeller latterlig. Pompel og Pilt ruller for eksempel ikke over tv-skjermene lenger, og i dagens teknologi-samfunn, der både barnas omgivelser og plattformene de opplever kultur på endrer seg for hver måned, er det ikke gitt at alt som skrives eller produseres av barneunderholdning kan tåle tidens tann.

Når det kommer til Ruffen, er det nok en del foreldre som finner glede i denne nye utgivelsen basert på at de vokste opp med de eldre Ruffen-bøkene da de selv var barn. Men det er ikke utelukkende varme følelser for barndommen som gjør at en burde lese Ruffen for dagens småttisgenerasjon.

Bøkene om Ruffen tar opp universelle temaer som alltid vil være aktuelle, og Ruffen gifter seg er intet unntak. En historie som tar et oppgjør med fremmedfrykt føles aktuell og nødvendig i disse dager. Og det er en aktualitet som ikke går over. Selv om den fremmedfrykt-strengen boka spiller på i dag kanskje en dag ikke klinger like sterkt, vil historien om de to som vil være sammen fortsatt være tidløs. For mennesker, sjøormer og drager vil på sine vis alltid være forskjellige.