Forsiktig ny vri og passende mengde rølp

25. desember er det klart for premieren på Qvisten Animations filmatisering av norsk barnekulturs kanskje aller største klenodium – Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by. Det skjer på dagen seks år etter samme studio animerte det minst like kjente og to år eldre Egner-universet Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Filmen Dyrene i Hakkebakkeskogen fikk gode kritikker, spesielt for det norske bandet Katzenjammers re-arrangering av musikken, som ga historien et helt nytt og særegent lydbilde.

Det samme kunstneriske laget står bak denne filmen, men Katzenjammer er i mellomtiden blitt historie. Isteden har tidligere bandmedlem og multiinstrumentalist Sol(veig) Heilo stått for arrangering og musikalsk ledelse. Den fysiske CD-en ikke er ute ennå, men musikken ble lansert digitalt tidlig i oktober.

«Og musikken var ved Egil Monn-Iversen»

Musikken er en integrert del av fortellingen og kom faktisk før boken – Folk og røvere i Kardemomme by ble først sendt som musikalsk hørespill i Barnetimen for de minste på NRK radio i 1954, før boken ble utgitt året etter. Egner skrev alle melodiene selv, og i hvert fall i min Bokklubbens barn-utgave med avslitt rygg fra 1984, «fornyet og nyillustrert» av Egner selv, er melodistemmen til alle sangene trykket bakerst i boken.

Orkestrering og musikalsk ledelse var det Egil Monn-Iversen som stod for, og det er vel i stor grad disse arrangementene som har vært selveste «lyden av Kardemomme by» i to generasjoner. Da sceneversjonen hadde urpremiere ved Nationaltheatret i 1956, var det riktignok med Bjarne Amdahls arrangementer, men Scenewebs oversikt over de utallige gjenoppsetningene opp igjennom årene over det ganske land, krediterer også ofte Monn-Iversen, og i noen tilfeller begge to. Monn-Iversens arrangement er også brukt i filmatiseringen fra 1988, der Sverre Anker Ousdal, Øivind Blunck og Jon Eikemo spiller røverne og Kjersti Døvigen er Tante Sofie.

Barndommens lydspor

Monn-Iversens arrangementer er så vidt jeg har kunnet finne ut de eneste som er innspilt – før nå. Frem til 2005 eksisterte det, igjen så langt jeg har klart å finne ut, bare én innspilling som er kommersielt utgitt – som ifølge undertittelen på min utslitte kassett fra barndommen inneholdt «utdrag og viser fra Thorbjørn Egners komedie». Denne versjonen ligger også på Spotify til glede for nye lyttere. Thorbjørn Egner leser fortellerstemmen, og alle replikkene er dramatiserte. Egner spiller selv Jonatan, mens kjente navn som Knut Risan og Per Asplin spiller henholdsvis Kasper og både Trikkefører Syversen og Barberer Sørensen.

Jeg tenkte aldri over dette som barn, men rekkefølgen på handlingen og sangene er annerledes enn i boken. Innspillingsåret 1955 er oppgitt i Platekompaniets nettbutikk, men utgivelsesåret har jeg ikke funnet noen steder. Omstendighetene rundt innspillingen har jeg heller ikke vært i stand til å finne ut, for eksempel hva utdraget er basert på, om det er opptak fra Barnetimen eller basert på teatermanuset, eller når dette første gang ble utgitt som den LP’en som på sikt ble til min barndoms kassett. Årstallet 1977 går igjen i ikke-verifiserbare kilder.

I 2005 kom imidlertid hele historien, i samme rekkefølge som i boken, ut som lydbok, basert på opptak fra Barnetimen og restaurert av NRK. Egner leser her også selv, og de fleste skuespillerne er de samme, inkludert Egner som Jonatan. Det er dog noen unntak – mest oppsiktsvekkende er det at «hele Norges mormor», Anne-Cath. Vestly, spiller Tante Sofie – «hele Norges kjeftesmelle».

Lyden av Heilo

Nå er altså Egil Monn-Iversens lydunivers byttet ut med Sol Heilo sitt. I heftet til den kommende CD-en er det sparsomt med opplysninger. Det står bare hvem som har arrangert og hvem som har medvirket, og der er skuespillere, musikere og musikalsk ledelse ikke spesifisert. Etter diverse internettsøk og sammenstilling av informasjonen fra CD-heftet, ulike pressemeldinger og Heilos egen Facebook-side, blir det klart at hun har hatt den øverste musikalske ledelsen og arrangert og produsert alle 19 låtene. På fem av sangene spiller Kristiansand Symfoniorkester, og der er Gaute Storaas også oppgitt som arrangør. På de to siste sangene spiller jazzmusiker Felix Peikli klarinett. Men bortsett fra det, spiller Heilo alle instrumentene selv, i tillegg til å gi stemme til «Papegøyen fra Amerika». Det inkluderer både blåseinstrumenter, diverse slagverk, piano og strengeinstrumenter, og det er ingen liten bragd.

Lydbildet fra Hakkebakkeskogen er gjenkjennelig – med fengende rytmiske slagverk-sekvenser, dixieland-inspirert messing, sitater fra norsk folkemusikk, innslag av banjo og forskjøvet rytme. Det er likevel ikke til å komme fra at Hakkebakkeskogen fremstår mer helhetlig og variert innenfor det samme estetiske uttrykket. Det er kanskje urettferdig å sammenligne  innsatsen til en enkeltperson med et samarbeid innad i et samkjørt band, men det er også andre elementer som bidrar til inntrykket. I motsetning til albumet fra Hakkebakkeskogen er knapt noe av dialogen med, og det er kortere introer og etterspill. Det gjør at dette albumet virker mindre selvstendig som musikkutgivelse, og det blir tydeligere at sangene er en del av en helhet som ikke er der.

Behørig skramling

Det er likevel ingen tvil om at det estetiske uttrykket kler Egners melodier, og at Heilo har klart å finne den samme vellykkede balansen mellom å fornye og bevare her som i Hakkebakkeskogen. Skuespillerne som er valgt til denne filmen er for det meste åpenbart ikke sangere, men det gjør ingenting – det passer som hånd i hanske til musikkens uslepne skramleorkester-stil. Særlig Linn Skåber er flott som Tante Sofie. Arrangementet her er kanskje et av de friskeste, men det går så rasende fort at man knapt rekker å få med seg alle finessene.

Det er for så vidt et kritikkpunkt mot musikken fra begge filmene – noen sanger holder et unødvendig heseblesende tempo. Det gjør seg kanskje som dramaturgisk knep i et narrativ, men det kommer i veien for invitasjonen til å synge med og synge selv, som både boken og den forrige innspillingen legger opp til. De tre røverne, Thorbjørn Harr, Aksel Hennie og Jeppe Beck Laursen, evner å tilføre sangene en passende mengde rølp, samtidig som de tar sangene nok på alvor.

Utsatt ideologisk dekonstruksjon

Hvordan de aspektene ved fortellingen som er gått litt ut på dato er behandlet i filmen, gjenstår å se. En liten pekepinn får vi kanskje idet Fru Bastian (Ine Wilmann) synger «vi» i stedet for «jeg» i «Fru Bastians vise», slik at det høres ut som hun og Politimester Bastian er sammen om å holde orden både i huset og i Kardemomme by.

De som derimot vil ha totalrenovering og full ideologisk dekonstruksjon, får ikke det her, og etter alle solemerker ikke i filmen heller. Jeg hører til blant dem som mener Folk og røvere i Kardemomme by står seg ganske godt som den er, med sitt underliggende budskap om at selv de som har havnet utenfor samfunnet, kan være hel ved når det kommer til stykket. Jeg tar meg riktig nok i å bytte ut «damemenneske» med «noen» når jeg leser for husets toåring om røvernes ønske om gratis hushjelp, men Tante Sofie veier godt opp med å være mye tøffere enn alle de andre i byen i møte med både røverne og løven.

Ekte mennesker og flytende plast

Egners melodier er uansett ikke mindre sangbare eller barnevennlige nå enn for snart 70 år siden, og med Heilos grep blir de friskere og mer fengende, uten å henfalle til den kommersielle barnekulturens hang til å sette likhetstegn mellom barnemusikk og EDM.

I et artig sammentreff ble kontrasten tydeliggjort da jeg nylig tok neste generasjon nyfrelste Kardemomme-fan med til Dyreparken i Kristiansand på et første rekognoseringsbesøk utenfor høysesongen. Den store skjermen ved inngangspartiet spilte to filmsnutter på repeat hele dagen: Den ene var informasjon om åpningstider, billetter og priser, akkompagnert av en dypt enerverende, syntetisk og intetsigende reklamejingle som hørtes omtrent ut som lyden av flytende plast, komplett med autotuned sangstemme og dunkende tekno-beats. Den andre var traileren til Kardemomme by, nærmere bestemt siste vers av «Røvernes letevise». Selv om musikken der tidvis overdøves av røvernes kaotiske slapstick-leting og kasting av klirrende, knusende inventar, i det jeg håper er filmens mest heseblesende scene, er kontrasten slående når Sol Heilos taktile, kantete, rølpete lydbilde, spilt på ekte instrumenter av et ekte menneske, setter inn, og fortrenger plasten for en stakket stund.