Forskere slår tilbake: Lemfeldig lesing av «Logikker i strid»?

I en kommentarartikkel i Periskop 28.oktober slår Kristin Ørjasæter, direktør og forskningsleder ved Norsk barnebokinstitutt, fast at «barne- og ungdomslitteraturen behandles lemfeldig i utredningen av innkjøpsordningen». Årsaken er «grepet med feilaktig å se barnelitteraturen som en lillesøster [til voksenlitteraturen]». Som ansvarlige for utredningen ønsker vi å svare på denne kritikken.

Ørjasæter innleder kritikken av vårt arbeid med å vise til fire av våre forslag med betydning for norsk barne- og ungdomslitteraturen og gi full tilslutning til disse. Ingen av våre andre forslag til endringer kritiseres. Ørjasæter påpeker heller ingen andre forbedringer av ordningene som vi burde ha foreslått. Tvert imot konkluderer hun med at «når disse fire forslagene blir tatt til følge, vil det love godt for den videre utviklingen av barnelitteraturen».

Avslutningen på artikkelen retter seg mot Kulturrådet, som er ansvarlig for utredningen, og som har «tillatt oss» å behandle barnelitteraturen såpass lemfeldig: «Vi ber dere om å holde opp med å behandle barnelitteraturen slik. Vi ber dere etterleve de fire nevnte forslagene til endringer fra Logikker i strid og legge til rette for at barnelitteratur blir behandlet som en egen, verbal-visuell kunstform som har behov for sine egne utviklingsmuligheter.» Vi har altså i Ørjasæters øyne behandlet barnelitteraturen lemfeldig. Men, omtrent som en ødelagt klokke som viser riktig tid to ganger i døgnet, har vi truffet overraskende godt med våre anbefalinger.

En lillesøster – foreløpig

Det overordnede perspektivet for utredningen er feltteori. Vi betrakter litteraturen som et felt der anerkjennelse og prestisje er ulikt distribuert mellom forlag, litterater og litteraturtyper. Vi peker på tre sentrale dimensjoner som tradisjonelt har ført til ulik anerkjennelse: kunst vs. underholdning med sakprosa i en mellomposisjon, voksen vs. barn og verbaltekstlig vs. visuelltekstlig litteratur.

En viktig del av utviklingen på det litterære felt er at underprivilegerte litteraturtyper (barnelitteratur, tegneserier, sakprosa og krim) over tid har oppnådd høyere anerkjennelse, noe som manifesterer seg i bedre tilskuddsordninger, nye litteraturpriser og interesse fra forskningsmiljøer. Slik sett kan Ørjasæter ha litt rett i at vi betrakter barnelitteraturen som en «lillesøster til voksenlitteraturen». Men vår påstand er at den er det, uten at vi er dermed har hevdet at det bør være slik.

Vi har vondt for å se at denne forståelsen er oppsiktsvekkende eller kontroversiell innenfor forskningen på barnelitteratur (eller på sakprosa, visuell litteratur og tegneserier). I kapittel 7 som handler om hvordan innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur forvaltes og virker for barne- og ungdomslitteraturen, underbygges dette forholdsvis grundig.

Lemfeldig behandling av barnelitteraturen?

Ørjasæter hevder at dette perspektivet har ledet til en «lemfeldig» behandling av barne- og ungdomslitteraturen. Her er vi helt uenige. Vi mener at dette perspektivet har gjort oss mer oppmerksomme på denne typen mekanismer og virkningene av dem.

Vi har heller ikke tatt lett på barnelitteraturen i våre undersøkelser. Vi har analysert alle titler påmeldt på de relevante innkjøpsordningene siden 1995 og vi har intervjuet representanter for interesseorganisasjoner og mer enn førti forleggere og forfattere som arbeider med barne- og ungdomslitteratur.

Barne- og ungdomslitteraturen er heller ikke analysert som et vedheng til voksenlitteraturen. Vi har eksempelvis organisert analysen av innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur i to kapitler, ett for voksenlitteraturen og ett for litteraturen rettet mot barn og ungdom. Dette grepet er tatt fordi innkjøpsordningene mot de to målgruppene forvaltes noe ulikt, at utøverne arbeider under svært forskjellige markedsvilkår og fordi innkjøpsordningen påvirker økonomien til barneforlag og barneforfattere noe annerledes. Vi har også viet to kapitler til visuell litteratur for å få et særskilt fokus på utfordringene innenfor denne delen av litteraturen.

Perspektivet har heller ikke bidratt til at våre konklusjoner har gått i disfavør av barnelitteraturen. En av de tre begrunnelsene for vårt hovedforslag, å automatisere alle innkjøpsordningene for norsk litteratur, er å likebehandle alle litteraturtyper. Kanskje klokken ikke var ødelagt likevel?

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Feil og mangler?

Den konkrete kritikken fra Ørjasæter retter seg mot feil og opplevde mangler i kapittel 3, Det litterære felt i 2020. Dette kapittelet har til hensikt å gi en overordnet analyse av det litterære feltet. Siden det dekker et såpass bredt område har kapitlet naturligvis en lavere detaljeringsgrad enn kapitlene som behandler konkrete tilskuddsordninger, deres forvaltning og hvordan de fungerer i de ulike delene av det litterære kretsløpet.

Ørjasæter oppklarer én feil. To norske titler har vunnet Nordisk råds barnelitteraturpris, ikke en slik som vi har oppgitt. Vi beklager denne feilen.

Utover dette er vi uenige i Ørjasæters påstander om feil og mangler. Vi har, slik Ørjasæter beskriver, oppgitt at den barnelitterære innkjøpsordningen ble utvidet fra 500 til 1000 titler i 1977, det samme antallet som for voksenlitteraturen dette året. Her støtter vi oss på Halfdan Freihows utredning av innkjøpsordningene fra i 2001. Ørjasæter hevder det korrekte antallet er 1550 eksemplarer. Utvidelsen til dette antallet eksemplarer skjedde ifølge Freihow (s. 29) i 1989. Vi kan altså ikke se at vår fremstilling er feil.

I tillegg kritiseres vi for å utelate Kulturdepartementets mange litteraturpriser i vår rangering av slike priser. Vi har utelatt disse prisene, samt en lang rekke priser rettet mot andre litteraturtyper, men her mener vi premisset for kritikken er feil.

Vi har ikke gjort noe forsøk på å rangere norske litteraturpriser. Vi har derimot benyttet analyser av et lite utvalg viktige priser som både retter seg mot voksne og barn, til å diskutere fordelingen av prestisje mellom sjangere og forlag i det litterære feltet. Det kunne skrives flere doktoravhandlinger om norske barnelitteraturpriser alene, noe som ville gi et viktig bidrag til et hurtig voksende internasjonalt forskningsfelt, men det var altså ikke vårt formål.

Innlegget fortsetter etter annonsene.

Enighet om tiltak

Ørjasæter kritiserer oss også for å overse en rekke viktige aspekter ved barnelitteraturen. Vi mener alle de konkrete påstandene er feil: At innkjøpsordningene har en større betydning for barnelitteraturen enn for voksenlitteraturene er godt belyst i kapittel 7. Måten forfattere veksler mellom ulike litteraturtyper og mellom kommersielle titler og kunstneriske uttrykk er en viktig del av analysen i kapittel 10.

I samme kapittel har vi gitt en kort, og for vårt formål tilstrekkelig, beskrivelse av Kulturrådets støtte til tegneserier før etableringen av innkjøpsordningen for nye norske tegneserier. Vi har også beskrevet den kritiske situasjonen i barnesakprosaen og diskutert årsaker til denne i dette kapitlet. I vår presentasjon av utredningen for Kulturrådet 29.oktober uttrykte vi også en særskilt bekymring for situasjonen for denne litteraturtypen.

Ørjasæter har avdekket at vi har gjort én feil, og vi ser heller ikke bort ifra at det vil avdekkes flere, men vi vil avvise Ørjasæters påstand om at vi har «tillatt» oss å gjøre denne feilen fordi vi behandler barnelitteraturen lemfeldig. Det er fristende å svare med samme mynt og si at kritikken i stor grad har opphav i en lemfeldig lesing av Logikker i strid, men vi tror det er mer fruktbart å legge vekt på at Ørjasæter og vi er helt enige om noen tiltak som kan bedre situasjonen for barnelitteraturen.

Litteraturliste

Freihow, H. (2001). Den edle hensikt – helliger den midlene. En utredning om statens innkjøpsordning for litteratur. Oslo: Kulturrådet.

Halvorsen, L.J., Neple, A. og Bjerke Paul (2020). Logikker i strid. Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet. Bergen: Fagbokforlaget.