Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Generasjon Utøya»: Kimen til et oppgjør

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 27. april 2021

Noe knyttneveslag er filmen ikke, men et anslag til oppgjør med tankegodset som ledet til terroraksjonen den 22. juli 2011.

↑ Ina Rangønes Libak på MS Thorbjørn i filmen «Generasjon Utøya». Foto: Fenris Film.

Det finnes utallige innfallsvinkler til samtalen om 22. juli. Den aller viktigste av dem for oss som samfunn, har vi ennå ikke for alvor formulert. Regissørene Aslaug Holm  og Sigve Endresen gjør et forsøk når de følger fire unge mennesker som var på Utøya da massakren fant sted.

Det er gått nesten ti år. Folk forventer at hver og én skal komme seg videre. Men det som kommer så tydelig frem – kanskje aller best i samtalen med AUF-leder Ina Libak – er at de overlevende vet så inderlig godt at de ikke var tilfeldige ofre.

De overlevende vet så inderlig godt at de ikke var tilfeldige ofre.

Generasjon Utøya


Dokumentarfilm, 100 minutter

Regi: Aslaug Holm og Sigve Endresen

Produsent: Tore Buvarp/Fenris Film

Med: Ina Rangønes Libak, Kamzy Gunaratnam, Renate Tårnes, Line Hoem, Jonas Gahr Støre, Raymond Johansen, Sissel Rønbeck, Eirin Kristin Kjær og flere.

På kinoer som ikke er koronastengt fra 23. april

Ordene som førte til handling er ikke borte.

Ordene finnes fortsatt

De ble angrepet på grunn av sin politiske overbevisning, på grunn av hvem de var – og fremdeles er. Og de ordene som førte til handling er ikke borte. De er i åpne kommentarfelt og i lukkede fora, de kommer i form av personlige trusler eller velformulerte eufemismer. De er i familieselskaper og på Stortinget.

For bare to år siden satt 21 år gamle Philip Manshaus i rettssalen med det samme selvtilfredse fliret som Anders Behring Breivik hadde under Utøya-rettssaken i 2012. Manshaus hadde drept sin adopterte søster og deretter gått til angrep på en moské i Bærum. Anders Behring Breivik var blant hans forbilder.

Ina Rangønes Libak og Jonas Gahr Støre på Utøya 2019. Fra filmen «Generasjon Utøya». Foto: Fenris Film.

Dyktige regissører

Det er ingen som tar noe oppgjør i Generasjon Utøya. Verken med høyreekstremismen eller med måten landet Norge, de politiske partiene generelt eller Arbeiderpartiet spesielt taklet tiden etter terroraksjonen.

Men de tar seg tid til å stille noen spørsmål, til å leke med tanken på at diskusjonen kunne ha vært annerledes.

De to regissørene har tidligere vist en imponerende evne til å få folk til å slappe av foran kamera og åpne seg. De er flinke til å fange det øyeblikket deltakerne kanskje ikke hadde planlagt, den lille kunstpausen som sier mye mer enn en forberedt argumentasjon.

De to regissørene har tidligere vist en imponerende evne til å få folk til å slappe av foran kamera og åpne seg.

Aslaug Holm og Sigve Endresen er filmskaperne bak «Generasjon Utøya». Foto: Fenris Film.

Ina Libak har prestasjonsangsten som følger med flinke piker, og er stadig redd for angrep i offentligheten. Her med regissør Aslaug Holm under opptak til «Generasjon Utøya». Foto: Fenris Film.

Engasjert, men sårbar

De fire hovedpersonene er nokså ulike, men har til felles at de ikke har gitt opp politikken. To av dem er lederskikkelser, de to andre holder seg litt mer i bakgrunnen. Line Hoem i Kristiansund har psykiske traumer det krever mot å snakke om. Hun har blant annet ikke kunnet trene på flere år, fordi økt puls bringer henne tilbake til panikken under massakren på Utøya. Vi følger henne et stykke i prosessen.

Ina Libak har prestasjonsangsten som følger med flinke piker, men den er ikke blitt bedre siden hun stadig er redd for angrep i offentligheten. Tekstmeldinger og e-poster med trusler viser at frykten ikke er ubegrunnet.

Renate Tårnes gikk på kjærlighetsstien for aller første gang på Utøya sammen med kjæresten Snorre, som ble skutt og drept. Og til slutt Kamzy Gunaratnam, varaordfører i Oslo, kampklar, talefør, engasjert, men også sårbar.

Renate Tårnes gikk på kjærlighetsstien for aller første gang på Utøya sammen med kjæresten Snorre, som ble skutt og drept. Foto: Fenris Film.

Kamzy Gunaratnam velges til varaordfører i Oslo. Fra filmen «Generasjon Utøya». Foto Fenris film

Var vi for opptatt av ikke å besudle sorgen med politikk? Var vi for opptatt av å favne alle?

Berøringsangst

Vi er på sett og vis med dem fra den dagen tragedien inntreffer og frem til i dag. Vi ser samtalene om terrorangrepet slik de har utspilt seg i løpet av årene. Først kom sjokket. Sorgen. Rosetoget. Oppfordringen om å møte hatet med kjærlighet. Var vi for opptatt av ikke å besudle sorgen med politikk? Var vi for opptatt av å favne alle, ta hensyn til alle, til å plassere ansvaret der det hører hjemme?

Filmen hopper klokelig over diskusjonen om minnesmerker og markeringer, men det slår tilskueren at den har ligget som et skjold over berøringsangsten vi som samfunn har hatt overfor den faktiske årsaken til at Anders Behring Breivik gjorde som han gjorde. Og at han er en av oss, som blant annet tittelen på Åsne Seierstads bok slår fast.

På AUF-kontoret snakker de om hvordan terroristen også satt i et klasserom en gang, sammen med andre som kanskje ikke så ham, møtte ham eller utfordret ham.

Ina Rangønes Libak på MS Thorbjørn i filmen «Generasjon Utøya». Foto: Fenris Film.

Kamzy Gunaratnam (født 1988) ble innvalgt i Oslo bystyre første gang i 2007. Hun har vært varaordfører i Oslo siden 2015, og er nominert til 2. plass på Arbeiderpartiet liste i Oslo for Stortingsvalget 2021. Foto: Fenris film.

Hvem ser vi i speilet?

Når vi ser oss i speilet, er det ikke Anders Behring Breivik vi ser. Vi ser ikke Philip Manshaus. Fortellingen om høyreekstreme holdninger passer ikke inn i den store fortellingen om Norge.

Skjønt, har vi ikke alle en tante som ikke er så glad i disse innvandrerne? Ja, hun har ikke noe imot dem personlig, altså, men hun synes bare ikke de har noe her å gjøre. Vi har en svoger som forteller negervitser i godt lag. Vi strekker oss til å glatte over, bytte tema, si at ja, da er maten klar, dere.

Det er først og fremst Kamzy Gunaratnam som tar diskusjonen om de ordene vi bruker og de holdningene de fremmer. Ekstremisten er ikke alene. Hen er båret frem av hverdagslig rasisme og mer eller mindre skjulte fordommer. Det er både tankevekkende og underholdende når hun frittalende engasjerer et klasserom til å snakke om hvordan man snakker til og om hverandre. Hun er smittende når hun ikke viker en tomme i troen på at politikk faktisk virker.

Har vi ikke alle en tante som ikke er så glad i disse innvandrerne? Ja, hun har ikke noe imot dem personlig, altså.

Jens Stoltenberg, Renate Tårnes og Aslaug Holm på Utøya 2019. Fra filmen «Generasjon Utøya». Foto: Fenris film.

Generasjon Utøya tar ikke et oppgjør med forkastelige holdninger, men åpner forsiktig opp for å snakke om dem.

«Utøya-kortet»

Vi får dessuten se hvordan noen kamper vinnes, mens andre settes på vent. Ungdommelig idealisme og virketrang møter moden pragmatisme og bekymring for velgerflukt i spørsmål om flyktningpolitikk eller oljeboring.

Samtidig beholder filmen den nerven som skal til for å holde på oppmerksomheten. Generasjon Utøya tar ikke et oppgjør med forkastelige holdninger, men åpner forsiktig opp for å snakke mer om dem, og ikke minst med dem som målbærer dem.

Når vi får terrorangrepet og menneskene som opplevde det så nær på oss, vil flere kanskje bedre forstå den rettferdige harmen som følger utsagn om å dra Utøya-kortet, eller det sinnet som ble daværende justisminister Sylvi Listhaug til del da hun på Facebook angrep Arbeiderpartiet for å tale terrorismens sak.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Hvem er kneblet?

Den retoriske akrobatikken Listhaug presterte på pressekonferansen der hun annonserte sin avgang, førte til en tredobling av trusler og hatmeldinger mot de overlevende. Kvinnen med et av landets mektigste embeter mente hun var utsatt for «heksejakt» og et bevisst forsøk på å «kneble ytringsfriheten».

Tilbake sitter en generasjon med unge, sosialdemokratiske politikere som bare kan åpne meldingsappen på mobilen for å se at de høyreekstreme på ingen måte er kneblet.

Generasjon Utøya er mer en betenkning enn et knyttneveslag, det er en film som tar med seg hele mennesker og ikke bare politikken deres. Og den er en forsiktig forsikring om at det finnes krefter som vil ta diskusjonen. Som Ina Libak sier det: «Man trenger ikke bare være en del av historien. Man kan være med å påvirke den også.»

Unge sosialdemokratiske politikere under bannert på Utøya i juli 2019. Fra filen «Generasjon Utøya». Foto: Fenris film.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·