NRK-serien «Elevrådet»: Å tulle med Utøya krever bedre håndverk enn dette

«Behring B, Behring B, se og kom deg ned på kne». Etter at man har gjespet og krympet seg gjennom de to første episodene av NRKs nye serie for ungdom pluss minus 16 år, retter man seg unektelig opp da tredje episode presenterer signaturlåta til russebussen Fertilizer. Der rappes det mekanisk om å «ta med hele arsenalet, vi skal fucke opp regjeringskvartalet» mens elevrådsleder Seda (Edita Khachatjran) danser gledesstrålende og uttaler at dette er jo «helt nytt nivå russ!».

Tomme korridorer

Elevrådet består av 19 episoder som hver er rundt et kvarter lange. Serien er en såkalt mockumentar eller pseudodokumentar – en fiksjonsfilm bygd opp for å etterlikne eller skape illusjonen av å være en dokumentar. Et kamerateam følger fem nyvalgte elevrådsmedlemmer, som har høyst ulike motiver og visjoner for vervet sitt. I dels personlige, dels slagordsmessige uttalelser kommer det frem at alle sammen sliter med å finne seg til rette på skolen.

Skolen er fiktive Sauejordet videregående, som i virkeligheten er nå nedlagte Nordstrand videregående skole i Oslo. Dessverre er det ikke gjort noe som helst for å skaffe innspillingsstedet en identitet utover å være kulisse. Det er tomt i korridorene. Blåst i skolegården. Ikke en lyd å høre noe sted, annet enn den de ferske skuespillerne lager selv.

Her er seriens første store problem: De fem hovedpersonene håper at vervet skal gi dem tilhørighet og posisjon. Men de mangler et miljø å skape seg tilhørighet til, for det er ingen andre med. Nesten.

Fine nerder

I utgangspunktet er det fem fine typer som ligger til grunn for serien, men de blir arketyper i et vakuum. Seda har en drøm om å være sentral på skolen, den folk kommer til for å snakke. Men siden hun snakker mest og lytter lite, forstår vi at dette kan bli vanskelig å få til.

Nestleder Harald (Tevje Espeland) er en skoleflink einstøing som benekter på det sterkeste at han er forelsket i Rikke (Eline Dahm Breitenstein), den nerdete, keitete førsteklassingen som har bestemt seg for å bruke skolebyttet til å skaffe seg ny personlighet. Matt (Daniel Kopperud) sitter mye alene og programmerer, og Joffe (Ida Oldeide Hay) lider av utagerende ADHD og er nødt til å være med i elevrådet for ikke å stryke i orden.

Manglende miljø

Einstøingen Harald og nerden Rikke er langt de mest vellykkede figurene, de som ligner mest på mennesker når det er gått noen episoder. Det er flere scener dem imellom som enten er ganske gode eller som i det minste har potensial til å bli det. De unge amatørene har begge sans for timing og har fin og behersket mimikk. Med bevisst instruksjon kunne de ha utgjort en hardt tiltrengt kjerne i handlingen.

Men rollefigurer som stadig drømmer om å utvide sitt sosiale repertoar, trenger flere å spille på og mot enn hverandre. At ikke NRK har tatt seg tid og råd til å skape et miljø rundt elevrådet er et pussig valg. Ikke engang noen statister i skolegården har man kostet på seg. Med dette konseptet hadde det holdt med en halv dag og to-tre kameravinkler.

For tidlig å tulle med Utøya?

En sjelden gang slenger det andre innom for å supplere det rufsete ensemblet, når det lille som er av handling krever det. I tredje episode kommer en fortvilet ung jente til elevrådet for å fortelle at kusinen hennes ble drept på Utøya. Hun sier at den populære russelåten gjør henne utilpass – eller skikkelig lei seg, lissom, som det heter her.

Man kan sikkert kalle det et frekt grep. Vi vet jo at pubertalt overmot har ført til vettløse russelåter som handler om voldtekt som rent underholdningselement. Så hvorfor ikke et politisk motivert massedrap? Det er ikke utenkelig at noen har leflet med de samme elementene for å provosere i virkeligheten. Og spørsmålet stilles: Er det for tidlig å «kødde» med Utøya? Svaret er ikke entydig. Det kommer an på. Det kommer an på sammenheng, virkemidler, innfallsvinkel.

Billig krenkorama

Spørsmålet om det er for tidlig får ikke noe svar i Elevrådet. For innfallsvinkelen er at Seda er forelsket i Boris, som sammen med de andre på bussen har brukt mange penger på denne låta og dessuten masse «merch» – t-skjorter, gensere, krus – med Fertilizer-logo. Dermed er jo også han et offer, mener Seda. Og de andre sier seg ikke uenig.

Hvis meningen har vært å tulle med vår tids tendens til å bli andre- og tredjehåndskrenket for nærmest hva det skal være, så er det for så vidt betimelig. Tanken om at alt blir bedre om alle kan få føle seg som offer har potensialet til humor i seg. Det hadde imidlertid ikke vært vanskelig å skape samme situasjon med andre eksempler.

Manuset tøtsjer innom muligheten for at bønder kan bli krenket av at Anders Behring Breivik brukte kunstgjødsel i bomben sin. Det er kanskje litt gøy? Men litt gøy holder ikke når man tar for seg såpass alvorlige hendelser. Da må det være mer enn litt gøy. Det må overraske, det må svi, det må være spisset og gjennomtenkt og lytefritt gjennomført.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Nedstrippet parodi

Humor og satire fungerer gjerne best når man tar parodien på alvor, og det gjør Elevrådet ikke. Serien mangler tyngden som trengs for i det hele tatt å lansere ideen om at man kan lage humor av 22. juli 2011. Elevrådet er billig, lite gjennomarbeidet sketsj-tv med høyst vekslende timing på de få relativt gode poengene.

Å kalle denne serien for nedstrippet humor er et understatement. Elevrådet er strippet for konteksten som må til for å få rollefigurene til å leve, og definitivt for den ekstra runden serieskaperne skulle ha gått med manus.