Genialt for de minste

Det har vært mye snakk om Festspillenes barneprogram de siste årene. I Periskop har det nærmest vært en føljetong, kritikken har vært målrettet og tydelig over flere år. Det har til tider vært langt mellom de virkelig store nyskapingene innen kunst for barn under festdagene i Bergen. Men sannelig har de fleska til i år. Forestillingen Vesenet, riktignok en co-produksjon med Kloden teater i Oslo, er en godt laget forestilling for de minste barna: Overraskende, munter og med store poetiske rom.

Nært

I underetasjen i Grieghallen i Bergen ligger den lille salen Klokkeklang. Skal du leie den, kan den for eksempel brukes til kino, møter eller korøvelser. Det er ikke en sal spesielt tilrettelagt for forestillinger verken når det kommer til lyssetting av rommet eller utformingen for øvrig.

Men her, i dette rektangelformede rommet der det er høyt under taket, spilles Vesenet, en (nesten) ordløs forestilling som består av koreografi, figurspill og samklang.

På gulvet er det tegnet opp en tydelig blå linje. Alt ligger på samme plan i denne forestillingen, linjen markerer skillet mellom scene og sal. På scenen, og på samme nivå som barna, sitter musikerne Eva Pfitzenmaier og Heidi Kvelvane. På andre siden av den blå linja er det lagt ut matter til barn og voksne. Forestillingen legger opp til nærhet og kontakt, bare adskilt av en tynn, blå strek.

Flat som en pannekake

Etter litt prat der Pfitzenmaier forklarer de ulike instrumentene (xylofon, en liten synthesizer, saksofon), forteller hun at det kanskje kommer noen på besøk. Aj, tenker jeg, intro for toåringer er vanskelig. Jeg skulle ønske henvendelsen var mer organisk, preget av tydelig kroppsspråk og fastere stemmebruk, at ikke Kvelvane nølte da hun viste frem saksofonen og at ikke Pfitzenmaier måtte spørre henne om å spille litt på den, slik at barna skulle få høre hvordan den låter. Det er ofte enkle strukturer det dreier seg om i henvendelsen til små barn i starten av en forestilling, desto viktigere, da, at den sitter. Her har Pfitzenmaier og Kleivane mer å gå på.

Men snart er det hele glemt. For inn bakre sidedør kommer en skapning så underlig, flat, mørk og rar at den suger til seg all oppmerksomheten i rommet. Pfitzenmaier lokker og laler skapningen frem, og langsomt kryper og åler den seg bortover gulvet. De fleste barna ser ikke dette vesenet, ei diger, svart, levende plastpannekake, før det har kommet seg et godt stykke fremover. Takk og pris at skapningen er flat, for den er så stor at den lett kunne slukt tre-fire av småttingene med hud og hår.

En studie i form

Idet vi tror vi skjønner vesenets struktur og vilje, endrer det seg. Den lange, sorte plastskapningen nærmer seg et skumgummitårn som står på scenen, tårnet er av piggete skumgummi sydd i en slags pyramideform. Vesenet spiser skumgummien, og deretter kvitter den seg med den lange plast-hamen og har blitt til et pyramide-skumgummivesen. Det er dypt fascinerende, i tillegg til at det er helt umulig å se hvem som er under og inni figuren, uansett hvilken form den inntar. Godt designet av Silje Sandodden Kise. Og godt danset av Mathias Stoltenberg.

Inni skumgummipyramiden gjør Stoltenberg en formidabel danserisk prestasjon innenfor ganske trange rammer. Pyramidevesenet har et formspråk som minner om barns lek. Det kan vinke, hoppe, erte, kommunisere. Stoltenbergs presise vesen-koreografi er en studie i form og i å ta plass i rom. Det er også kommunikasjon der utøveren ikke er synlig for publikum, figurspill der spilleren nok ikke ser mer av rommet og scenen enn høyst nødvendig. Hovedkarakteren, vesenet, har ikke ansikt, ikke ører, ikke øyne som barna kan se. Altså må kommunikasjonen med barna finne sted på andre måter. Stoltenberg har valgt seg det enkle og effektive: Vinking, nøling, tilbaketrekking, mot og overmot. Alt uttrykt med presis figur-fysikk som gjør vesenets følelsestilstand tilgjengelig og umiddelbart forståelig for barna. Det uformelige, myke og rare – og egentlig utilgjengelige – vesenet er vanskelig ikke å legge sin elsk på, og den gjør de samme tingene som barn liker å gjøre. Når den hopper, svarer barna med frydefull latter og hopper selv. Kontakten er umiddelbar og gripende.

Vesensforskjell

Musikken sørger for rytmisk driv og melodisk temperatur. I noen sekvenser oppstår utvekslinger mellom vesenet og Pfitzenmaier, blant annet gjennom noen nøkler som dukker opp. Vesenet utvider seg dessuten enda en gang – den spiser det myke metallrøret som ligger på gulvet og gjør den til en integrert del av sin form. Igjen en transformasjon. Integreringen av objektene (skumgummipyramiden og det myke, metalliske røret) ligner barns lek: Du tar inn et objekt i leken din, og du (eller det) blir noe annet. En kan selvsagt lese inn tema som vekst, forvandling, faser og metamorfoser inn i vesenets utvikling, men det lekende gir mest mening i denne sammenhengen. Dessuten er det mystisk og utforskende: Jeg tar et rør. Jeg blir røret.

Gjennom hendelser som disse vender forestillingen seg bort fra det rasjonelle og inn i det skapende. Dette er fine hendelser som skaper en egen form for spenning mellom vesen og sal. Du blir det du møter i verden.

Vesenet er et eksempel på hvor godt abstrakte former og abstrakt og nonverbal kunst fungerer for barn. Sjelden har jeg hørt 2-3-åringer le så høyt og mye på en forestilling som på denne. Det abstrakte åpner alle mulighetsrom, og det er en tanke barnet intuitivt følger. Det gir uendelige rom for fantasien.

Snill vilterhet

Det er ikke slik at Stoltenbergs vesen henvender seg direkte til barna i salen så ofte. Det er i større grad slik at det bare er der, og at det fysiske språket er det som skaper båndet og forståelsen mellom scene og sal. Vesenet er mest av alt seg selv, men de små vinkene, rykkene i tilbaketrekningen og hoppene har noe menneskelig over seg. Stoltenberg tillater seg en snill, uberegnelig og litt ertete vilterhet i akkurat passe mengde.

Når vesenet til slutt forsvinner ut en annen dør, kommer det ikke tilbake. Heller ikke Stoltenberg kommer inn for å ta applaus. Ingen får vite hvem vesenet var – eller hvem som var inni vesenet. Forestillingen slutter med at vesenet får være seg selv og bli båret med av barnas minner og fantasi inn i deres videre lek og bearbeiding av det de har sett. Dermed lukkes ikke fortellingen. Det er en nydelig gest til barna, og et helt riktig valg. Det ville brutt magien om Stoltenberg hadde kommet inn når det hele var over. At han ikke gjør det, gjør egentlig at forestillingen aldri slutter. Den kan lekes og lekes igjen, for hvem vet når vesenet kommer tilbake?

Nesten-punktering

Figurene, dansen og koreografien er det bærende i forestillingen sammen med musikken. Til sammen utgjør de en meningsfull helhet.

Derfor er det synd at når det hele er over, kommer Pfitzenmeier fram, og det første hun sier til barna, er: «Hva var det der? Hvem var det?». Som i forestillings-introen er det mer å hente også her. Lite skal til for å punktere et magisk rom, og dette er så nærme en nesten-punktering som du kan komme.

Heldigvis varer ikke småpraten lenge, og Pfitzenmaier inviterer barna over den blå streken for å kjenne på den svarte plast-hamen og noen skumgummibiter som ligger på gulvet, og barna får prøve instrumentene. Og der kunne heller praten om hva dette egentlig var, startet – over det taktile, lydlige og aktive i stedet for å skape en verbal og skole-aktig situasjon. Den voksne hangen til et narrativ hører egentlig bare til hos de voksne. Vesenet er en modig forestilling, det burde henvendelsen før og etter også være.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Gullfugl

Dette er kanskje pirk, men helheten er viktig. Og igjen: Det skal så lite til for å skru henvendelsen dit at den harmonerer med hva forestillingen har forsøkt å være for barnepublikummet. Henvendelsen er en av flere faktorer som avgjør hvordan kunstopplevelsen lever og leker videre i barnet.

Uansett er det ingen tvil om at det er en aldri så liten gullfugl Kloden og Festspillene i Bergen har skutt her. Neste stopp for Vesenet er Kloden i Oslo, deretter Moldejazz. Jeg håper ikke det stopper der. For her har Stoltenberg og resten av gjengen noe virkelig, virkelig fint på gang.