Gode hemmeligheter

Kanskje er det litt misvisende å skrive «nyskrevet», all den tid Cirka Teater først og fremst har sine røtter i det visuelle teatret. Kompaniet ble startet av regissør og skuespiller Anne Marit Sæther og scenograf Gilles Berger i Trondheim i 1984, og har siden produsert nesten 40 forestillinger av ulik størrelse.

Verdt å nevne er innslaget under åpningen av Gardermoen Lufthavn i 1998, uteteatret «Musika Mobile», der de samarbeider med Luftforsvarets Musikkorps, samt «Kurt koker hodet» og «Pingvinhjelpen», også de i samarbeid med Trøndelag Teater. Et høydepunkt for denne anmelderen var det utendørs bestillingsverket «Mekatonia», som åpnet kammermusikkfestivalen i Trondheim i samarbeid med Alpaca Ensemble i 2012. Også denne gangen har de inngått et musikalsk samarbeid ved å involvere Trondheim Voices/Midtnorsk Jazzsenter og komponist Eirik Hegdal.

Hemmelighet med store konsekvenser

«Hundre hemmeligheter» handler om 13 år gamle Jørgen som står på terskelen mellom barne- og ungdomstid. Sammen med mor og far flytter han inn i huset til sin nylig avdøde mormor, hvor han også gjenforenes med feriekameraten Mika. Ved en tilfeldighet kommer de over en koffert merket «Må ikke åpnes». Kofferten inneholder 12 brev adressert til Jørgen fra en – for Jørgen selv – ukjent avsender. Jørgen og Mika greier selvfølgelig ikke å la være å åpne brevene, og dermed begynner opprullingen av en hemmelighet som får store konsekvenser for Jørgens forståelse av hvem han egentlig er.

Magisk scenografi

Cirka Teater lager først og fremst forestillinger for barn og unge, der alle kjennetegnes av en leken og nærmest magisk tilnærming til både tematikken og publikum. Mye av dette sørger Gilles Berger for med sine oppfinnsomme, fantasifulle og til tider også ganske spektakulære scenografier, og så er også tilfelle denne gangen. Idet vi kommer inn i salen, er scenen tom og sort, med unntak av det som kan synes som en todimensjonal kulissehusvegg midt på scenen. Så fort forestillingen er i gang viser det seg at den tilsynelatende enkle scenografien har mer i seg enn man ved første øyekast skulle tro, og snart åpner den seg opp og fyller hele scenen med stadig nye rom og verdener. Trondheim Voices tonesetter og geleider oss gjennom historien med sin a capella-sang og sceniske tilstedeværelse, og bidrar vakkert og effektivt til å fylle ut de scenografiske rommene og skape de ulike stemningene i stykket.

Det er særlig de ikke-realistiske og non-verbale partiene som er forestillingens styrke. De tre fantasikarakterene Zakariankazarian (Marianne Meløy), Vingehesten (Tor Ivar Hagen) og Bagasjemannen (Per-Theodor Paulsen) løfter forestillingens magiske univers gjennom sine lekende karaktertegninger, sitt velkoreograferte og plastiske bevegelsesspråk, samt imponerende illusjonstriks, godt hjulpet av Eivind Myrens nøyaktige og illusjonsfremmende lysdesign. Aller helst skulle jeg gjerne sett enda mer av disse karakterene både fordi de er med på å løfte en litt treg første halvdel, men også fordi funksjonene deres i forestillingen tilslutt opplevdes litt uforløst.

Sterkt vendepunkt

Selv om rammehistorien fungerer fint, kan det nok nemlig innvendes at handlingen særlig i starten oppleves litt tynn og konstruert. Kanskje er det fordi de mer realistiske scenene blekner mot de større visuelle tablåene. Men selv om Cirka Teater og Trøndelag Teater skal ha skryt for å rendyrke en historie uten noen unødvendige eller forvirrende sidesprang, kunne man nok med fordel rent dramaturgisk gått en ekstra runde med forestillingen. I sin nåværende form tar oppbyggingen mot det store vendepunktet litt for lang tid, noe enkelte rastløse unge sjeler rundt meg var med på å understreke. Samtidig (og kanskje derfor) fremsto også slutten som noe brå og enkelt løst. Misforstå meg likevel rett; nettopp i dag, hvor vi lever i en fragmentert og hektisk hverdag, synes jeg det særlig i teatret er viktig at man tar seg tid til å fortelle historiene sine og tør å dvele ved ulike øyeblikk, så lenge disse øyeblikkene også fylles med interessant scenisk innhold. Et øyeblikk i «Hundre hemmeligheter» som til de grader er fylt og nesten er verdt inngangsbilletten alene, er det avgjørende vendepunktet der den store hemmeligheten avsløres for Jørgen. Det er lenge siden jeg har sett en så gripende scene som får sagt så mye uten et eneste ord, og det viser hvor effektivt og godt visuelt teater fungerer på sitt beste. Jeg skal ikke avsløre altfor mye, men her bidrar både scenografi, dukker, lys, sang, musikk, kostymer (flott designet av Jenny Hilmo Teig og Gilles Berger) og alle aktørene på scenen til å skape et øyeblikk der ingenting er viktigere enn noe annet, men hvor summen av alle elementene utgjør en større og mye sterkere helhet. Da satt også mine rastløse sidemenn helt stille.

Gledelig samarbeid

I det store og det hele er «Hundre hemmeligheter» blitt en forestilling som gjennom sin lek med teatrets og kunstens virkemidler og magiske potensiale tar den barnlige fantasien og barnepublikummet på alvor. Samtidig viser det at det ikke er nødvendig med egne referanser og replikker myntet på de voksne ledsagerne for at også disse skal ha glede av forestillingen (slik det dessverre er en del tilfeller av i norsk teater), men at en magisk verden som tar utgangspunkt i det yngste publikummet tvert imot appellerer sterkt til begge grupper.

Det er gledelig å se hva samarbeid mellom ulike kunstinstitusjoner og -grupper kan føre med seg både for de involverte og ikke minst for publikum, og det er derfor bare å håpe at det blir flere slike samarbeid i årene som kommer.

«Hundre hemmeligheter» skal på turné med Riksteatret til høsten.