«Hans og Grete» er en tannløs opera-grøsser

På hjemmesidene til Den Norske Opera og Ballett presenteres Hans og Grete som: «En morsom opera-grøsser for alle i familien — som tør!» Barn, foreldre og besteforeldre er med andre ord invitert til Bjørvika, og det skal snakkes et kunstnerisk språk som barna kjenner seg igjen i. Selve publikumet på premieren var imidlertid ikke helt hva hjemmesidene henvendte seg til.

Det var flere barn i salen enn vanlig på en operaforestilling, men det vanlige operapublikumet var i stort flertall. Kanskje er dette fordi det var premiere på en fredag kveld, som ikke er den mest barnevennlige tiden, og dessuten finnes det mange i det ordinære operapublikumet som ikke vil gå glipp av en premiere. Det vil vise seg om publikum består mer av familier når Hans og Grete spilles på søndagsettermiddager og til og med en tirsdag.

Hvordan snakket forestillingen så til de barn og unge som møtte opp?

Premierefest for barn

Alle var invitert til premierefest da forestillingen ble satt opp for første gang. Foajeen i Operaen var gjort om til tivoli: En mann spilte lirekasse, du kunne ta bilde av deg selv sittende i radiobilene som senere dukker opp i forestillingen, og istedenfor vin og kanapeer ble publikum tilbudt gratis popcorn og brus. Selv om det var et innbydende miljø, var det lite for barna å faktisk gjøre i operafoajeen, og jeg vil tro at det ble en lang venting for de familiene som møtte opp en full time før forestilling.

Nå er det ikke helt sant at det kun var venting. Annliese Miskimmon ønsket velkommen på engelsk, og Frida Steenhoff Hov oss en verkintroduksjon på norsk. Denne var på barnas premisser – hun forklarte hva opera er, om at ordene blir sunget og at følelsene i historien dermed blir sterkere. Hun satte også verket i en musikkhistorisk kontekst, som at den hører romantikken til, at den var inspirert av Wagner, og hun forklarte og sang et av ledemotivene fra operaen. Mest vekt la hun imidlertid på hvilket hendelsesforløp vi skal igjennom.

Presentasjonen var levende og ledig fremført, og hun gikk en god bit inn i handlingen og forklarte noen tilrettelegginger som ble gjort med regien. Likevel tenker jeg at det som skjer på scenen er såpass vanskelig å følge med på at barna bør kjenne eventyret godt på forhånd for å henge med på forestillingen.

Romantisk musikk

Operaen hadde altså gjort mye rundt forestillingen for å tilrettelegge den for barn, men det er jo likevel selve forestillingen som er det mest vesentlige. Og her har de en gedigen utfordring.

Humperdincks musikk er strukturert og klinger som en noe lettere versjon av Wagners musikk, utspedd med noen barnerim og enklere melodier. Det er en vanskelig og langsom verden av musikk som barna møter, selv om den er vakker. Dimitri Jurowski fremmaner en suveren romantisk tolkning fra orkestret, samtidig som han er lydhør nok til å lage en klang som lar sangerne bære over orkestret. Det er godt å høre at Operaen ikke kompromisser med den kunstneriske kvaliteten fordi dette er en familieforestilling.

Men det gjenstår at musikken er vanskelig å lytte til i de to og en halv timene forestillingen varer. Selv om Jurowski gir plass for sangerne, og selv om det blir sunget på norsk, syns selv undertegnede, med all min erfaring med å lytte til opera, at det generelt er vanskelig å høre hva som blir sagt i en operaforestilling.

Tilrettelagt oversettelse

Det er synd ordene ikke kommer helt frem, for det er mye tilrettelegging i oversettelsen av librettoen som burde treffe både barn og voksnes språkører. Et eksempel er i begynnelsen der barna fremfører regler som denne:

Alle barna danset og spiste og lo
ja, unntatt Hans og Grete, for de spydde blod.
Vampyrer og djevler fløy rundt dem og sa:
Stakkars søte barn, disse to må vi ta!

Og heksen sier at hun er «sykt normal», et idiom langt fra originalens språk. Forestillingen er tekstet, men det krever både gode leseferdigheter den litt spesielle vanen det er å dele oppmerksomheten mellom scenen og den lille tekstskjermen på baksiden av stolen foran. Jeg er redd for at den underfundige teksten gikk de fleste barna hus forbi.

Når det er sagt var sangprestasjonene gode. Det er en glede å høre dybden og råskapen i den fordrukne Farens stemme fra Johannes Weisser. Denise Beck gjør en skjønn Grete og Tone Kummervold er en mer krevende enn kjærlig Mor.

Det ble nevnt i introduksjonen at barna skulle få høre en kontratenor, som de fikk i stemmen til David Hansen (Wildenway, altså Heksen). Å bruke kontratenor gjør det lettere å gi rollen et preg av komikk da det spiller på en av de mest politisk ukorrekte humor-figurene vi har i vår kultur, nemlig mannen som kler seg og agerer som kvinne. Vi fikk også høre transmannen Adrian Angelivo som har en fullstendig maskulin utstråling som Hans på scenen, men som har den silkemyke og uttrykksfulle stemmen til en naturlig mezzo-sopran.

Operateater

For regissør Alexander Mørk-Eidem må det ha vært en drøm å jobbe med et verk som snakker til fantasien i så stor utstrekning som Hans og Grete gjør. Han har gjort mye for å lage en eventyrverden som barna i publikum kan kjenne seg igjen i.

Når Hans og Grete i begynnelsen av forestillingen er alene hjemme og skal lage koster, prøver Hans på flere forskjellige måter å ta livet av seg på tull for å få søsterens oppmerksomhet. På tivoliet, som vi traff på i mindre skala i foajeen, får de spise så mye godteri de ønsker. Nå heksen gjør sin entré på tivoliet, er det som stående passasjer i en radiobil kjørt av en ape som bærer en maske som ligner litt på Mikke Mus. Det er en fascinerende fantasiverden å se på.

Regien rommer også dypere poenger. I originalen avsluttes andre akt med at de sovende barna møtes av fjorten beskyttende engler. Mørk-Eidem gir oss noe mye mørkere. Barna bare sover, og heksen blir scenens ubehagelige protagonist som «leker» gjennom å sitte i karusell eller i pariserhjul. Englene er erstattet av barn som legger til rette for heksens fornøyelser gjennom å manuelt gi kraft til å drive attraksjonene. Disse barna blir passive tilskuere til at heksen tar seg til rette, og det minner om uegnede foreldre som setter egne behov foran barnas.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For voksne eller for barn

Christian Friedländers scenografi og Jenny Ljungbergs kostymer er flotte å se på, men jeg er likevel usikker på om summen av alt det visuelt elaborerte er nok for å få forestillingen helt i mål. Regien er ikke rask og humoristisk nok. Det var påfallende lite latter å høre i salen. Dette er et verk som potensielt kan gi publikum latterkrampe.

Jeg tenker at en god familieforestilling kan snakke i flere lag eller på flere nivåer, slik at både barn og voksne kan bli utfordret og underholdt. Men forestillingen har ikke nok tempo eller dybde for å få til dette. Samtidig er jo opera som kunstuttrykk krevende for de fleste, nettopp med ord som blir sunget med sterke stemmer, musikk som forteller på en helt annen måte enn de fleste barna sikkert lytter til daglig, og tempoet i fortellingen er langt lavere enn alt annet vi ser på tv og nett. Utfordringen til Operaen for å formidle og til publikum å ta til seg er med andre ord stor. Likevel ser jeg ikke at inngangene til verket er tydelige nok for å gi en høykvalitets familieforestilling.

Det jeg mest av alt hadde ønsket fra oppsetningen var å få en god latter, men forestillingen tok aldri helt av, og den annonserte grøsser-delen uteble. Forsøket er godt, men når ikke helt i mål.