Heller utfordre enn å tilpasse

FESTiBORG er en nystartet teaterfestival som ble avholdt i Sarpsborg for andre gang helgen 9.–11. januar. Festivalen er laget for og delvis av ungdom, under mottoet «teateret skal være som en hjemmealene-fest». Hovedansvarlige for årets festival var Patrick Stenseth og Sjur Marqvardsen, som begge er utdannet ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT). De har samlet en håndfull ildsjeler i tjueårene til å drive festivalen, hvorav flere har teaterrelatert høyere utdannelse og erfaring fra scenekunstfeltet. I tillegg har de engasjert en fjorten år gammel festivalsjef, som har skaffet seg et crew av jevnaldrende. Festivalen er basert på dugnad, og både de profesjonelle aktørene, ungdommene og andre involverte jobber ubetalt. Dette gir festivalen et gjør-det-selv preg, hvor folk som står på scenen også bidrar med forskjellige administrative og tekniske oppgaver. Festivalen er støttet finansielt av Nordisk kulturfond, og kommunen stiller lokaler til disposisjon. Utover dette bygger festivalen på frivillig innsats.

Teater å strekke seg etter

Selv om FESTiBORG er en ungdomsfestival, er det få av forestillingene som framstår som det jeg vanligvis forbinder med ungdomsteater. Forestillingene har et ungt preg, men de snakker likevel vel så mye til et voksent publikum. Dette er i tråd med visjonen arrangørene har om å lage teater ungdom kan strekke seg etter, som utfordrer og stimulerer heller enn å tilpasse seg ungdommens vaner og smak. Samtidig retter estetikken og retorikken i markedsføringen seg tydelig mot ungdom. Store deler av festivalen finner sted på et aktivitetshus / en ungdomsklubb, og et festivalpass koster 100 kroner. FESTiBORG vil skape et bedre tilbud av høykvalitetsteater i Sarpsborg, basert på initiativtakernes egen erfaring av å vokse opp i denne byen uten et tilfredsstillende teatertilbud. På sikt ønsker de at FESTiBORG skal bli en årlig festival som både kan bidra til å skape et mer permanent miljø i byen og lokke til seg tilreisende.

Nye premisser

I tillegg til tradisjonelle teaterforestillinger består festivalprogrammet av konserter, improteater, forestillingskonseptet «Det kolde bord» og interaktive og teknologibaserte verk.

I den sistnevnte kategorien er det særlig «Antigonick rift» av teatergruppa Bombina Bombast og «Underland 1.2» av First Kiss og Pøbelkompaniet som utmerker seg. Den første er en gjenfortelling av Sofokles’ «Antigone» ved hjelp av virtuell virkelighet-utstyret «Oculus Rift», et produkt som fortsatt er i utvikling. Gjennom animasjon, 3D-film og diverse fysiske effekter fortelles historien på en helt ny måte. «Underland 1.2» er en fordypelse i overvåkning. Her geleides vi én og én av et nettbrett gjennom lokalet. Stykket utforsker den lokale overvåkningen i bygningen og tematiserer samtidig generell overvåkning i samfunnet. Et spesielt virkningsfullt øyeblikk inntreffer når vi kommer inn i et datarom og konfronteres med bilder av oss selv fra nettet. Dette personliggjør forestillingen på en skremmende måte og konfronterer oss samtidig med vår egen digitale synlighet. Kort tid etter får vi se en live video av en annen deltager som forsøker å åpne en lukket dør, en handling vi selv gjorde kort tid før. Ettersom vi med all sannsynlighet selv ble betraktet i samme situasjon, bevisstgjør dette oss om hvordan vi ofte blir sett uten at vi selv er klar over det.

Festivalen har en ambisjon om å skape nye premisser for ungdomsteater. «Antigonic Rift» og «Underland 1.2» synliggjør at dette ikke kun gjelder organisering og tema, men også teaterets form. I stedet for å «lokke» ungdom til teateret ved å tilpasse tema og innpakning, møter forestillingene ungdom i deres egen teknologiske virkelighet. Forestillingene er interaktive, har kort varighet og møter tilskuerne én og én.

Det kolde bord

Det nordiske samarbeidet skjedde hovedsakelig gjennom det danske forestillingskonseptet «Det kolde bord», som også var siste teaterpost på programmet. Her har fire dramatikere og regissører, seksten skuespillere og to scenografer fra forskjellige nordiske land hatt to døgn på å lage en forestilling. Deltagerne er blitt delt inn i fire grupper som har laget hver sitt stykke. Stykkene er blitt laget ut fra en liten tekst, en nøkkelrekvisitt, en sang og to «benspenn», forskjellige obligatoriske føringer for stykket. Hver gruppe har atten minutter til rådighet. Etter denne tiden kommer sangen deres på, og forestillingen må slutte.

Stykkene har ut fra oppgavene sine fått veldig forskjellige innhold og tema, men de har også flere likhetstrekk. De er alle ettertenksomme små stykker med en tidvis absurd eller surrealistisk handling. Alle er også underholdende og til tider veldig morsomme. Tonen i forestillingen minner om improteater –relativt løssluppen og med god kontakt mellom scene og sal. Samtidig berører stykkene seriøse temaer og er langt fra enkel underholdning. Vi møter et kolonialiseringsprosjekt på Mars som samtidig er et realityshow, et teselskap som invaderes av et fremmed virus, misantropiske fabuleringer om Prometheus, menneskeheten og egne personlige erfaringer, og til slutt et stykke med tittelen «I am Charlie». Det siste stykket ser i utgangspunket ikke ut til å ha noen forbindelse med hendelsene i Paris. Det starter som et møte for alkoholikere hvor skuespillerne i tur og orden reiser seg og sier «I am Charlie and I am an alcoholic.» Tilknyttingen til attentatet kommer som lyn fra klar himmel omtrent halvveis i stykket når lederen av gruppen truer med å drepe en av alkoholikerne fordi vedkommende har gjort narr av henne. Her bryter det som har vært av handling sammen til fordel for et slags collage av gjentatte setninger, samtidig som en av skuespillerne desperat sleper seg oppover midtgangen. Selv om det er vanskelig å dra noe konkret budskap ut av stykket, er det interessant å se at konseptet rommer en mulighet til å tematisere noe så alvorlig kun få dager etter selve hendelsen.

Jevnt over skapte konseptet et overraskende godt resultat. Temaene er interessante samtidig som stykkene er underholdende. Både dramatikernes, regissørene og ikke minst skuespillernes presentasjoner er imponerende, særlig med tanke på at stykkene er blitt laget og øvd inn på kort tid.

Store ambisjoner

Folkene bak festivalen har store ambisjoner. De har som mål å på sikt skape en årlig sommerfestival som kan sette noe av det samme preget på byen som en musikkfestival. En av flere ideer er å ta i bruk Kulåsparken, en stor og sentral park i Sarpsborg, sette opp midlertidige black box’er i telt, og samtidig tilby plass i parken for tilreisende som vil telte. Etter hva jeg så under festivalens siste dag i år, er jeg sikker på at det bak FESTiBORG finnes både vilje og kompetanse til å gjennomføre store ting med konseptet framover.

Anmeldelsen ble først publisert på scenekunst.no 22.01.15 .